Det er en slags konvensjonell sannhet at Myklesaken representerer den mest omfattende forsøk på å trekke en grenselinje i det kompliserte landskapet kunst-sedelighet-yttringsfrihet som er gjort her til lands, i alle fall i løpet av de siste tre generasjoner. Og i alle fall under en juridisk synsvinkel. Saken utløste en diskusjon som alle statsmakter, praktisk talt alle landets presseorganer, så godt som alle landets intelektuelle, hele landets presteskap, og – på grunn av bibliotekssystemene – nesten alle komunestyrer engasjerte seg i.
I og for seg var spørsmålet enkelt, nemlig: Agnar Mykle har skrevet en bok, og straks den er på gata – mer eller mindre – er helvete løs. Grunnen til det er også forholdsvis klar; Boka skildrer seksualitet på en måte som ikke er gjort før. Det kalles vekselvis slibrigheter, perversjoner eller obskøniteter. Hvis vi ser på verket på en slik måte, så er det greitt: Her er i forhold til tidens standard forholdsvis mye sexskildringer, hva mer er: det er promiskuøst – altså med flere forskjellige damer, hva mer er: det er skildret med positivt fortegn, begeistret – det kan altså leses som en oppfordring til utukt, og hva mer er: det handler om former for seks som ikke tidligere har vært snakket høyt om. I klartekst: Oralsex. Etterhvert som diskusjonen skrider fram, blir det tydeligere og tydeligere at det er det punktet som blir anstøtssteinen.
Bakteppet er også forholdsvis klart: Det finnes en paragraf i straffeloven mot utuktige skildringer. Utover i etterkrigsåren øker mengden av lurvete magsiner, coctail kommer i disse årene, det samme gjør kriminaljournalen og alle menn, pluss to som har gått ut av soga; krydder og verdensrevyen. Dette har direkte sammenheeng med oppheveingen av papirrasjoneringen (1948??). Det er en type litteratur som Norge ikke har sett, som vi ikke er vant til. Og de utløser en veritabel foss av anmeldelser. Paralellt med denne underlødige oppblomstringen skjer det nemlig en moralsk opprustning, i hovedsak på sørvestlandet, og pussig nok svært ofte i et samspill mellom kirkelige institusjoner og husmorlagene. Det er et voldsomt press mot riksadvokatembedet på at han skal benytte utuktsparagrafen. Og han kjører noen prøvesaker – som han taper. Deretter henlegger han anmeldelsene etterhvert som de kommer. Når så rubinen kommer, har han endelig en sak, av den enkle grunn at Mykle – i motsetning til de andre faktisk flytter grenser. Det gjorde han riktignok i forrige bok også – Lasso rundt Fru Luna – og man kan spørre seg hvorfor den gikk fri. Det er fremsatt en lang rekke fantasifulle teorier i den forbindelse – svaret er antakeeligvis så enkelt som at den ikke ble oppdaget. Den levde sitt liv i de litterære kretser, - og det kom rett og slett ingen anmeldelse.
Det gjorde det i tilfellet Mykle. Den kom fra Kulturredaktøren i Fædrelandsvennen.....
Mellom 1956 og 1958 hadde man altså en situasjon der bruken av yttringsfrihet ikke bare var synlig, nærmest påtrengende til stede på samfunnets dagsorden, men også var et spørsmål som engasjerte i alle samfunnslag. Og det er faktisk ikke slik man kanhende skulle tro – eller frykte – at denne voldsomme interessen utelukkende var knyttet til det pikante og det som ble opplevet som det pornografiske i saken.
Tvert imot. En påfallende stor del av diskusjonene spisses inn mot helt prinsipielle spørsmål, som: Hvis dette er en nøkkelroman, hvor langt 'er det lov' å gå i å utlevere andre mennesker? Altså et klassisk yttringsfrihetsdilamma – forholdet mellom min yttring og andre menneskers rett. Eller spørsmålet: Finnes det andre regler for kunst enn for mer plumpe, alminnelige meldinger, og i så fall - spiller det noen rolle at det er 'god' kunst, eller er yttringsfriheten generell og kvalitetsuavhengig?
Grunnen til at diskusjonene tok en såpass prinsipiell vending, er selvfølgelig at den ble penset inn i institusjonene, og kokte ned til en del konkrete, og overssiktlige spissformuleringer. Bør den være forbudt? Hva gjør man med pengene? og ganske særlig spørsmålet; bør den kjøpes inn av bibliotekene (på denne tiden avgjøres dette av det enkelte biblioteksstyre, underlagt kommunestyret, og på den måten konfronterte man altså hver eneste avkrok av landet med et problem tilknyttet trykke- yttrings- og distribusjonsfrihet.)
I og for seg representerer den svært brede og svært grundige gjennomgangen av et spesialtilfelle selvfølgelig et voldsomt potensiale hvis man ønsker å finne svar på spørsmålet "hvordan tenkte vi rundt begrepet yttringsfrihet her i landet." Langt på vei gir dette også pekepinner om hvordan vi fremdeles tenker.
Men det er en ting som gjør både denne kunnskapsbasen – og andre diskusjoner om yttringsfrihet her i landet – ukomplett.
Det spørsmålet man stiller seg er nemlig, her som ellers – hva slags yttringer? Mens man tar lettere på det andre, mer generelle hva slags frihet?
Den som vil forstå mykleprosessen – ikke som kulturhistorisk hendelse, eller som litteraturhistorisk jippo eller som sedelighetskamp eller et ledd i den store femtitallskampen om generell åpenhet og toleranse på en lang rekke samfunnsområder, men, slik det vel er mest interessant akkurat her i dag, som et stridsspørsmål i forbindelse med norsk tolkning, av begrepet yttringsfrihet, er nødt til å gå til grunnlovens paragraf hundre. Rett og slett fordi man her – som i alle andre yttringsfrihetssaker – møter den innebygde motssetning i lovverket – en paragraf definerer en frihet, som en annen paragraf (i dette tilfellet sedelighetsbestemmelsene) slår ihjel. Spørsmålet vil da altid være: Hva slags frihet er det egentlig paragraf hundre definerer.
Det finnes nemlig to veier til et yttringsfrihetsstandpunkt, to uavhengige sett av begrunnelser. Og selv om de to ikke på noen måte står i konflikt, tvert imot, de utfyller hverandre og støtter hverandre og glir umerkelig over i hverandre, så er det IKKE likegyldig hvilket man lener seg på. Dette er prosessen rundt den røde Rubin et ganske interessant eksempel på, og det er min påstand (som jeg skal komme tilbake til) at de posisjonene man der valgte, kan avleses helt fram til våre dager. Myklesaken er altså i denne sammenheng ikke annet enn en linse å betrakte norsk yttringsfrihetsdebatt gjennom.
Tilbake til de to begrunnelsene. Jeg tar her utgangspunkt i det som er interessant i tilfellet rettsaken mot Mykle, og det er ikke de europeiske kulturstrømninger, men den faktiske begrunnelsen for paragraf 100, og diskusjonene på Eidsvoll for hvorfor man skulle ha den.
Den ene er basert på en rettighetstanke. Retten til å yttre seg er noe individet har, naturgitt, og det eneste lovgiverne har å gjøre, er å definere denne retten, og sette den inn i lovene. På Eidsvold nydelig oppsummert slik, av Overkrigskommisær Sebbelow: "Denne Frihed har mennesket ikke af Naade, men af en fuldkommen medfødt, vedhengende og umistelig Ret." Yttringsfriheten – eller trykkefriheten, altså frihet fra sensur – er altså til stede for den enkelte borgers skyld, fordi den er "det Palladium værner om alle deres deres øvrige Rettigheder" (som sebbelow sier) – og rett og slett fordi det å la sin røst høre er en del av det å være et menneske.
Den andre posisjon tar sitt utgangspunkt – ikke i enkeltindividene, men i Staten. Ut fra en slik tenkemåte er yttringsfriheten først og fremst NYTTIG, fordi den sikrer at alle relevante standpunkter i en sak kommer til overflaten, og bidrar til at de rette besluttningene fattes. Satt på spissen er det ikke borgerne, altså yttrerne, som trenger yttringsfrihet, men makthaverne, fordi (som representanten Grev holstein-Holsteinborg sier:) "Den befrir Regenterne fra den Taage af Majestet som mørkner deres Øine". Ja mer enn det – ikke bare hjelper det i besluttningsprosessen at alle kommer til orde – selv etter at besluttningen er fattet, vil fri kritikk kvalitetssikre den. Igjen Grev Holstein Holsborg: "Publisiteten tjener som bånd på dommeren, når samvittigheten ikke lenger gjør tjenesten." Dette er ikke bare uttrykt med poetisk skjønnhet og politisk dyktighet, det er svært sofistikert tenkning. Jeg mener helt på alvor at det aldri i Norge har vært ført en diskusjon om yttringsfrihet som kan måles med den på Eidsvold, den går runder uttapå den hjelpeløse, og i grunnen ganske ureflekterte famling i feltet som vi bedriver i våre dager.
Som sagt – de to argumentasjonslinjene møter hverandre i ett og samme standpunkt, og det er fullt mulig å benytte begge paralelt, eller elementer fra den ene i den andre. Av og til er de også umulig å skille fra hverandre. MEN: Når vi kommer til vurderingen av unntak, altså i hva som tross alt skal være forbudt, er det langt fra likegyldig hvilken linje man støtter seg på. Ut fra et nyttebasert samfunnsstandpunkt, nemmelig, er det helt legitimt, kanhende til og med nødvendig å slå fast at på enkelte områder ønsker man ikke debatt, fordi vi allerede har bestemt oss for hva som er riktig. Det kan være religiøse standpunkt, det kan være tilg som har med kongehusets ukrenkelighet å gjøre, eller det kan for den saks skyld dreie seg om selve samfunnsforfatningen, altså vår holdning til revolusjonsoppfordringer.
Ut fra et rent rettighetsstandpunkt er spørsmålet tilsynelatende enklere: Mennesketter gjelder uinnskrenket, så lenge de ikke angriper andres, tilsvarende rettigheter. I tilfellet yttringsfrihet er ærekrenkelser er den mest nærliggende begrensningsom en følge av dette.
Det er ikke å ta for hardt i å si at i all hovedsak er det nytteperspektivet som det legges størst vekt på på Eidsvold i 1814, det ser man ikke minst i den ekstra presiseringen som er gitt i den ferdige paragrafen: "Frimodige yttringer om statssyrelsen og enhver anden Gjenstand ere enhver tilladt" og i de svært kompliserte unntakene som er antydet: Ringeakt mod Religionen, sedelighed eller de konstituonelle magter, og aller vanskeligst: den som enten selv har vist, eller tilskyndet andre til, ulydighet mot loven.
Hvis vi nå hopper over (og det burde vi slett ikke gjøre) de sakene som ligger inn i mellom, der prosessene mot Jæger og Chr Krogh er de mest interessante, og går rett på Myklesaken, vil man senoe ganske interessant.
I andre sammenhenger har jeg forsøkt å betrakte Myklesaken som et av mange mer eller mindre samtidige modernitetsgjennombrudd, idet to ikke bare to åndsretninger, men to grunnholdninger tørner sammen, den ene er grunnleggende pluralistisk og (i alle fall på overflaten) tolerant, den andre er befestet i en tro på at det finnes én sannhet, én korrekt levemåte som lar seg etterspore. Myklesaken henger således sammen med helvedesdebatten, Mccartheismen, og oppbruddet fra en politisk fellesforståelse som går for seg i disse årene. Man vil se dette allerede på overflaten i de forskjellige avisinnleggene og vitneprovene fra saken, det ene sett av standpunkter – og måten å legge dem fram på - virker i dag pussige, anakronistiske og totalt foreldede, det andre er ting som kunne ha vært skrevet i dag, det er en måte å resonere på vi er helt fortrolige med, og som vi fremdeles bruker.
Men ser vi på debatten under den synsvinkelen jeg har trukket opp her, vil vi se et forunderlig sammenfall i valg av posisjon. Både Mykles forsvarere og hans angripere resonerer primært ut fra et nytteperspektiv.
Enten hevder man at boka er skadelig (altså for samfunnet, for den oppvoksende slekt, eller for sedelighetsnivået sånn i sin alminnelighet), eller man påstår dens nytteverdi. Man legger vekt på, som Øverland eller Francis Bull for eksempel gjør i sine vitneprov for byretten, at kunstneren må kunne stille fritt, for derigjennom frigjøres et gode, i dettee tilfellet: Stor kunst.
Rettighetsperspektivet, - at Mykle faktisk i utgangspunktet skulle ha rett til å snakke som han gjorde – så lenge han ikke påførte noen skade ved det – det er ikkeeksisterende. Og det til tross for at det godt kunne ha vært der. Man sneier nemlig bortom det, når man kommer til spørsmålet om de levende modellene. Mykle har kanhende brukt sin rett til å snakke, på en måte som krenker andre menneskers rett til integritet. Men det er helt symptomatisk at ikke bare forsvaret, men også aktoratet avviser dette punktet. I stedet diskuterer man to ting, nemlig
Den alt overveiende del av vitnelista i retten er litterater, enten forfattere eller kritikere. Alle sammen skal de dokumentere at boka er god, at god litteratur er nødvendig, og at kunsten, og samfunnet trenger det. Det er en underliggende, aldri problematisert enighet om at hvis det hadde vært en dårlig bok, eller til og med hvis det hadde vært en unyttig bok – da ville spørsmålet ha vært enkelt.
På den måten blir det retten tar stilling til ikke om Mykle har rett til å snakke slik han gjør – rett og slett fordi alle mennesker i utgangspunktethar rett til å snakke, men heller om han har rett til å snakke fordi samfunnet trenger slik tale. Retten blir det sted som avgjør: Hva slags tale kan det tenkes at vi trenger – selv i ytterpunktene.
Og retten er – som seg hør og bør – så liberal den bare klarer. Hvis den strekker seg langt nok, kan den forestille seg, riktignok motvillig, at denne typen skildringer kan være nødvendig for å realisere et kunstnerisk produkt. Retten aksepterer aldri, hverken i byeretten – der boka ble dømt -eller i høyesterett, der den ble frifunnet, det standpunkt at kunsten i utgangspunktet er fri. Retten sier: Det er opp til oss å vurdere om den er utuktig – det er den, utvilsomt, i alle fall deler av den. Vidre er det opp til oss å vurdere om denne utuktigheten er nødvendig for å oppnå et høyere gode som vi aksepterer – nemlig et kunstnerisk holdbart verk, og der er vi i tvil. Følgelig må den frifinnes.
Underforstått: Hadde man kommet til at den ikke var beskyttelsesverdig, altså at den ikke var 'god', ville det hele vært enkelt – han hadde bare vært å dømme. Selve begrepet 'beskyttelsesverdig' yttring (og ordet er ikke mitt, det er hentet fra rettsprotokollene) impliserer at det finnes ikke beskyttelsesverdige yttringer.
Faktisk er det bare en aktør i hele sirkuset som holder fast på rettighetsaspektet, og det er Mykle selv. Han mener: Jeg trenger ikke spørre før jeg snakker, for
Nåvel. Dette er vann som er rent i havet og vel så det. Jeg har lagt et spesielt perspektiv på Myklesaken her, og det kan reises innvendinger mot det, blant annet er det litt urettferdig å helt se bort fra at retten faktisk har to paragrafer å forholde seg til, ikke bare nr 100, men også straffelovens utuktsbestemmelser.
Men det interessante med det er i og for seg ikke Mykle, men hvilke følger det får for fremtiden. Mykle er vår til da største rettsprosess om vi måler i folkelig interesse, jeg vil påstå større enn prosessen mot Quisling. Den følges med en voldsom intensitet, og det er klart at de mønstrene som trekkes opp der får følger for hvilken måte vi tenker rundt norsk yttringsfrihet – helt fram til våre dager.
Vi ser det nesten med en gang. Det kan ikke gjentas ofte nok: Myklesaken er IKKE vår siste litterære juridiske test på yttringsfrihet i kjønnslige spørsmål. Ikke engang den nest siste. Umiddelbart etterpå får vi saken mot Henry Miller. Og med den måten å tenke på som er trukket opp, er det klart at Miller blir dømt så det suser.
Ingen kan – der og da – se at et verk som Sexus har noen som helst slags beskyttelsesverdig nødvendighet. Den er bare en kunstnerisk yttring. Men det er jo ikke nok.
Og det samme gjelder – jeg hadde nær sagt selvfølgelig – Jens Bjørneboe. Ikke for noen av disse to strålende forfatterne kan det påvises noen nytte. Og dommene mot dem blir på sett og vis akseptert – også av det oppegående intelektuelle Norge, i alle fall gjøres det ikke til gjenstand for noen større diskusjon. Det er i og for seg logisk. Man har – etter tradisjonen fra Myklesaken – bundet seg opp i en argumentasjonslinje der yttringen må være akseptert gavnlig for ett eller annet før den kn sanksjoneres. Det at retten til yttring i seg selv er et gode, er et kort man har spillt ut av hendene.
Og dette til tross for at ingen av de to truer andre menneskers rettigheter. Mykle er jo i så henseende mye mer problematisk – på grunn av de levende modellene. Den som føler seg truet av Miller eller Bjørneboe, kan bare la være å lese dem.
Skulle vi våge å føre denne linjen fram til våre dager, veit jeg ikke helt hvor oppløftende jeg synes bildet er.
Det vi ser er nemlig at nytte- eller hensiktsmessighetsperspektivet ved retten til den fri yttring har vunnet et nærmest totalt gjennomslag når det kommer til tvilstilfeller. Jeg skal (i yttringsfrihetens navn) hemningsløst sprenge de rammene jeg har fått for dette innlegget, og se på endel samtidige saker. Mest fristende er det selvfølgelig å gå rett til USA, og spørre seg om begrunnelsen for å legge en detaljert rapport om presidentens sexliv ut til allmen beskuelse før han selv har fått se den. Amerikanere er mye mer trenet i yttringsfrihet enn det vi er, men for de av oss som har fulgt debatten, ser vi at den går i vante spor: I et rettighetsperspektiv er nemlig dette en ganske tvilsom avgjørelse, rett og slett fordi den rører ved et annet individs grunnleggende rettigheter til et privatliv. I et rent samfunnsmessig nytteperspektiv er saken ganske annerledes opplagt, det er egentlig ikke en tvilsom yttringsfrihetssak i det hele tatt; yttringsfriheten virker etter hensikten, makten skal utfordres og publisiteten gjøre den jobben savittigheten ikke var god for.
Dette demonstrerer også at det ikke nødvendigvis er slik (som i tilfellene med Miller og Bjørneboe) at rettighetslinjen fører til en høyere toleransegrense enn nytte-linjen.
Enda tydligere ser vi dette i den kanskje mest interessante hjemmlige saken vi har hatt på lenge – nemlig tilfellet Jack Erik Kjuus. Jeg skal komme til den om et øyeblikk, bare svinge innom en meget lite påaktet episode nå i våres først – den utløste nærmest øredøvende stillhet, og det på tross av at den reiser nærmest alle de kompliserte spørsmålene rundt yttringsfriheten.
Det som skjedde, var at politiet i august, tilskyndet av Redd Barna, tok ut tiltale mot en tegneserie, som viste en mindreårig i seksuell aktivitet. Her stilles de intelektuelles standpunkt fra Myklesaken på sin egentlige prøve. I tilfellet Mykle er nemlig spørsmålet enkelt; vi har en kunstnerisk melding som vi liker, vi er tilhengere av det den utsier, og vi aksepterer (kanhende vi til og med bejubler) måten det er sagt på. I tilfellet Lann (som er navnet på den snuskete tegnesrien) har vi å gjøre med en form vi ikke kjenner, et kunstnerisk språk vi ikke kan noe om, og et budskap vi er inbitte motstandere av. Koblingen barn og sex er jo noe av det vi er aller mest imot i hele verden. Det eneste som tross alt kunne få oss til å akseptere at folk i det hele tatt skrev om det, er retten til en fri, kunstnerisk yttring.
Og når nå tegneserieheftet ligger foran oss på bordet, synliggjøres dilemmet og det blir faktisk avgjørende for vårt standtpunkt om vi velger å støtte oss på Grev Holstein Holsborg eller Overkrigskommisær Sebbelow. Det er nemmelig tvilløst et produkt vi ikke trenger, det er noe som ikke letter regentens tunge oppgave, det er så å si noe vi kan forby i den gode hensikts navn – i skarp motsetning til for eksempel Mykle. (I tilegg kommer jo at det er selveste Redd Barna som er angriperen, og barnepornografi som er fienden, den som skal gå inn i dette møter altså det gode mot det onde i en særskilt skarpstilt utgave.) Det eneste som måtte få oss til å snu, var eventuelt respekten for ytringen som sådan, som rettighet, men det er vi faktisk ikke trenet til å diskutere. Derfor engasjerte norske intelektuelle seg like lite i debatten som de i sin tid gjorde i diskusjonen om Miller og bjørneboe.
Derimot er vi svært trenet – mye takket være Mykle - i å diskutere yttringen som nyttesbegrep. Da Kjuussaken kom opp, posisjonerte de fleste – men ikke alle – intelektuelle ytringsfrihetsforsvarere seg på Kjuus' side – selvfølgelig ikke fordi de forsvarte det tøvet han kom med, men fordi man burde – i et liberalt demokrati – ha rett til å komme med en sjokkerende melding, som så folket burde ha anledning til å avvise. Som (jeg tror det var Peter Normann Waage) så glimrende uttrykte det: Om nå dette partiprogrammet skulle fått flertall, ville vårt minste problem være at han faktisk hadde lov til å si det.
Det ikke-tilstedeværende her, er rettighetsbegrepet. Begge posisjoner har nemlig en negativ variant, en plass der vi sier at her gjelder ikke standpunktet lenger. For nytteposisjonen inntrer det der vi ikke lenger er i stand til å forestille oss at standpunktet på noen som helst slags måte kan ha noen som helst verdi. Slik tilfellet var med pornotegneserien. Eller Miller. Eller Bjørneboe.
For rettighetsstandpunktet kommer det et helt annet sted, nemlig der andres grunnleggende rettigheter er i fare. (Og med fare for å gjenta meg selv: Her kunne Mykle faktisk blitt dømt.) Sånn sett er dommen mot Kjuus ikke så lite av en revolusjonær omdanning av vår måte å betrakte yttringsfrihetsspørsmål på. Ingen kan benekte at hans meldinger om kastraksjon av innvandrere i og for seg er akseptable utfordringer av hedvundne sannheter, spørsmålet er bare ikke lenger om ytringen er verdig, ikke om den er beskyttet av sin nytte, men om den er beskyttet av menneskerettighetsaspektet.
For egen del vil jeg si, og det er et passende sted å avslutte, den helt nye type grensesetting denne dommen antyder – så lenge den står – tyder på at vi omsider har overvunnet den lett forvirrede holdning til yttringsfrihet som prosessen mot Agnar Mykle preget inn i minst tre generasjoner nordmenn. Nemlig at vi ønsker frie yttringer, så lenge de tjener en hensikt.