fra boka "Agnar Mykle og Norge,"  Gyldendal 1994

AGNAR MYKLES PLASS

Denne bok skal leses to ganger.

Den har et budskap, også.

Allerede i disse ordene fra åpningen av Sangen om den røde rubin ligger et slags forvarsel om den strøm av misforståelser, mistenkeliggjøring, forfølgelse og sjikane mot forfatteren boka skulle komme til å utløse. Som om forfatteren på forhånd visste at boka kom til å bli mis-lest. Og hvorfor skulle han ikke det?

All litteratur som på en eller annen måte introduserer noe nytt, risikerer å møte fordømmelse, nedlatenhet eller uforstand. Agnar Mykle representerte i aller høyeste grad noe nytt, noe til da usett i norsk litteratur. I og for seg var emnene kjente nok: Ungdom, ensomhet, fortvilelse, forelskelse. Men Mykles måte å behandle dem på, hans kombinasjon av realististiske skildringer og romantiserende, nesten overspente stemninger, blandingen av essayistiske, lyriske og dramatiske grep, det var ikke hverdagskost i norsk litteratur på femtitallet.

Agnar Mykle kunne trygt regne med at mange ikke ville akseptere hans måte å skrive på. Skjønt det uhyggelige forvarselet i åpningslinjene kan like gjerne peke i en annen retning. Ikke ut i samfunnet, men inn i bokas eget univers. Det å ikke bli forstått, ikke nå fram med sitt innerste, ligger som en sår undertone i nesten alt Agnar Mykle har skrevet. Hans aller første novelle slutter med ordene:"ganske unge menn som bor så langt mot nord at sommeren og samværet er unntagelsen, og vintermørket og ensomheten regelen." Hans (foreløpig) siste bok, 21 år senere, begynner med ordene: "Han var seksten år. Han var helt alene." Sangen om den Røde rubin utspiller seg mellom utsagnene "Min tid forlangte å se mitt pass og ta mine fingeravtrykk. Men jeg hadde en skjult identitet. Min tid kroppsvisiterte meg. Den oppdaget ikke min ømmhet," og det etterhvert så berømte: "Hadde han visst det før? Han visste det nu. Kjærligheten er noe som andre ikke vet om. Kjærligheten er en ensom ting."

Det håpløse og umulige ved å formidle sine følelser er så sterkt vektlagt, at det bare er naturlig om forfatteren går ut fra at han vi bli misforstått. Likevel kunne ingen, ikke engang om vi tenker oss en skikkelse fra Mykles eget galleri av usikre, søkende, misforståtte og himmelstormende figurer, forestille seg hvor grandiose, komiske og i siste instans tragiske misforståelsene skulle bli.

Historien om Mykle-prosessen må bli en fortelling om landet Norge på femtitallet. Også dét er paradoksalt og typisk. Ingen samtidig forfatter hadde så klart som Mykle gjort sine bøker til beretninger om landet. "Denne bok er et stykke Norge," sier han i innledningen til Lasso rundt fru Luna. "Den unge nordmannen," kaller han sine forskjellige hovedpersoner. Hans romaner er alle sammen ment å være - også - en analyse av det land og den tid han lever i. De kan med full rett leses som kompliserte kjærlighetserklæringer til landet.

Agnar Mykles bøker er noen av de skarpeste skildringer vi har av et samfunn som er i strid med seg selv, splittet mellom moderne og tradisjonelle holdninger, mellom åpenhet og lukkethet, mellom selvførnøydhet og undring. Selv skulle Mykle lide den uhyggelige skjebne å spille hovedrollen i et drama der alle disse brytningene ble lagt åpent i dagen. Rubin-saken er en eneste lang dokumentasjon av femtitallets forskjellige åndsretninger, den er beretningen om et samfunn i puberteten.

Myten om norsk femtitall er myten om et samfunn mer konformt, mer enig og helhetlig enn dagens Norge. Et samfunn der ånden fra fellesprogrammet fremdeles råder, der lønningene blir litt større og radioapparatene litt mindre for hvert år, og det viktigste man har å diskutere er antallet a-endinger i grunnskolens lærebøker. I virkeligheten er det et samfunn preget av svære brytninger. De politiske diskusjonene rundt NATO, H-bomben, kommunismen, anti-kommunismen og anti-antikommunismen, tegner profilen av et land der mange, svært mange, ser det som en selvfølgelig oppgave å være med på å peke ut hvilken vei samfunnet skal gå i årene fremover. I dette samfunnet kunne en enkelt roman plutselig avføde en årelang debatt som involverte alle landets politikamre, flere rettsinstanser, alle bibliotek, de aller fleste kommunestyrer. Den var etterhvert til behandling i regjering og storting, bisperåd og husmorforeninger. Tilsynelatende var begrunnelsen for dette enorme oppstuss - som savner sidestykke i vår litteraturhistorie - at boka på et par av sine 330 sider beskrev slikking av kjønnsorganer. Det er vanskelig å akseptere at et Norge som bare ligger en generasjon tilbake i tid lot seg snu på hodet av dette alene. Mer fristende er en forklaring som tar utgangspunkt i at Mykles roman utløste spørsmål dette samfunnet måtte ta opp før eller senere, spørsmål om hvor synlig understrømmene i samfunnet skulle være, i hvilken grad man skulle akseptere uenighet, uryddighet, ureglementerte drifter og rå brunst.

Blant de mange som tok boka høylytt i forsvar, finner vi ledende representanter for medisin og åndsliv, - ja det hevet seg endog enkelte spredte røster fra kristent hold til støtte for Mykle. Ved siden av ham på tiltalebenken satt solide samfunnsstøtter som Francis Bull og Harald Grieg. Det er altså ikke noe enkelt bilde av "det etablerte" mot "opprørerne".

Likevel var det også en strid der valgene sto mellom modernitet eller tradisjonalisme, konvensjoner eller fornyelse. Det var en strid der det oppsto nye skillelinjer i etterkrigsnorge, skillelinjer som ikke nødvendigvis fulgte de kjente klasse- eller regionsgrensene. Myklesaken gir oss de første konturene av en motkultur i ferd med å bryte fram, en motkultur som i de kommende tiår skal sette premissene for store deler av samfunns- og åndslivet.

Det finnes en forbindelseslinje, selv om den ikke alltid er like synlig, mellom Rubinsaken, de veltede bilene utenfor Sentrum kino etter premieren på Vend dem ikke ryggen, beatgenerasjonen, hippiebevegelsen og - Blitz.

Mykle ventet motstand - og fikk det. Det spesielle med motstanden var omfanget. Og det faktum at statsmakten valgte å ta affære. I motsetning til hva vi liker å tro, er trykkefrihet intet absolutt gode, den er ikke en rett vi "har" eller ikke "har". Den er en relativ størrelse, som til enhver tid er tilstede i større eller mindre grad, på forskjellige områder, alt etter hva samfunnet tar seg råd til. Straks en verdi fortoner seg som viktigere enn trykkefriheten, settes den til side. Det være seg respekten for kongehuset, religion, enkeltmenneskers gode rykte, eller minioriteters rettigheter. Statsmakten beskytter de verdier den anser som bærende for samfunnet, ved å unnta dem fra de muligheter for truende angrep trykkefriheten åpner for. I Norge, på midten av femtitallet, var "tuktighet" eller "sedelighet" en slik samfunnsbærende verdi. Agnar Mykle hadde, ved å gjøre det eneste en forfatter kan gjøre, nemlig å skrive så godt, så nært, så ekte han kan, kommet til å rokke ved en samfunnsbærende verdi i det landet han skrev om. Bare på overflaten er rettsprosessen et oppgjør med Rubinen eller dens forfatter. Det som diskuteres, som veies og måles, de valgene som treffes mens rettskvernen maler, dreier seg i første rekke om et av bokas sentrale emner. Landet Norge tar seg selv opp til behandling.

Men det er altså en bok og dens forfatter som blir malt og knust mellom steinene i kvernen. En forfatter som uten tvil tilhører de viktigste i nyere norsk litteratur. En rask biografisk skisse frem til rettssaken ser slik ut: Agnar Myklebust ble født i Trondhjem i 1915, sønn av musikkløytnant Ole Myklebust og kona Emma, født Ramfjord. Han tok artium på handelsgymnaset i Trondhjem, skal ha vært en aldeles enestående dyktig elev, noe som også viser seg i at han allerede første året etter artium fikk ansettelse som lærervikar på handelsgymnaset. I 1937 reiser han til Nord-Norge og er en kort tid lærer der, før han i 1939 begynner på Norges Handelshøyskole i Bergen. Her slutter han seg til Sosialistisk Studentlag. Uteksamineres i 1941, flytter litt rundt under krigen, da han også gifter seg. Debuterer med sin første novelle i Nils Johan Ruds Magasinet for Alle i 1946, mens han er personalkonsulent ved Norsk hotellfagskole. I 1947 får han og kona Jane et stipend som gjør det mulig å reise til Paris og studere dukketeater mens de bor i en husbåt pa Seinen og lever fra hånd til munn. Vel hjemme debuterer han med novellesamlingen Taustigen i 1948, en bok som forlaget (Dreyer) presenterer som en samling med "hovedtema .. ung drøm, ung lengsel, barns og ungdoms søken etter vennskap, kjærlighet, trofasthet - og den bitre skuffelse hvor disse livsverdier ikke finnes." På denne tiden begynner han å bli en synlig størrelse i det litterære landskap, han har stadig noveller i Magasinet og kronikker i avisene, først og fremst i Arbeiderbladet. Han er tilknyttet arbeiderbevegelsen, leder AOF-teateret, skriver enaktere for amatørteatre, og i 1951, samme år som han blir sjef for Norsk dukketeater, romandebuterer han med Tyven tyven, skal du hete. I årene som følger publiserer han en novellesamling, en lærebok i dukketeatervirksomhet, en lang rekke avis- og tidsskriftartikler, en serie reisebrev fra USA og to romaner, hvorav den ene skal utløse norgeshistoriens største litterære rettssak og gjøre ham til samtidens mest berømte og beryktede forfatter.

Det er fremdeles mulig å gå opp sporene etter Agnar Myklebust. Mulig å høre klassekameratenes skildringer av ham som en einstøing, lærernes fortellinger om hans strålende skoleprestasjoner, vennene fra Sosialistisk Studentlag om hans halvhjertede tilslutning til den sosialistiske ideologi, og desto mer helhjertede tilslutning til det sosiale liv rundt studentlaget, medarbeiderne i AOF, vennene, forfatterkollegene. Alle har ting å berette, biter som kan - om man ønsker det - pusles sammen til et slags bilde. Hvor "sant" eller "riktig" bildet vil bli, er umulig å si, og knapt heller særlig interessant. I alle fall er det all mulig grunn til å frykte at det vil være preget av forvregninger fra rettsprosessen, av mytedannelser og etterpåklokskap.

Denne boka er ingen biografi over Agnar Mykle. Den er beretningen om en rettsprosess. En prosess som, fordi emnet var litterært og innholdet kontroversielt, gir mulighet til innsikt i et lands utvikling og en dikters rolle i samfunnet.

I ettertid er det mulig å fastslå, uten forbehold eller forsiktige omskrivninger: Hele rettsaken var et feilgrep, en tåpelig serie av misforståelser og utslag av sviktende dømmekraft, dårlig leseevne og umodenhet hos sentrale samfunnsaktører. Landet Norge tok seg selv opp til vurdering. Det så ikke bra ut. Ikke da, og ikke når vi betrakter det på avstand. Enhver historisk hendelse kan - eller kanskje bør - måles ut fra sin egen tids standarder. Selv om vi legger femtitallets egne verdinormer til grunn, tegner det seg et bilde av en grim, hevngjerrig stat, uten evne til å lese og forstå litteratur, ikke på talefot med sin egen ungdom, eller i stand til å forstå den tid som er i ferd med å bryte frem.

Det er all mulig grunn til å tro at prosessen, og alt den avstedkom, rettet et grunnskudd mot et av tidens aller mest spennende forfatterskap, og mer eller mindre klarte å avspore en forfatter i hans utvikling. Kanhende er det bare en av de tragiske følgene saken fikk. Minst like ille er den standard som ble satt, det prinsipp som ble entydig fastslått: Dette er et land der offentlige instanser skal sette retningslinjer for hva som er god, akseptabel litteratur, og hva som ikke aksepteres. Statsapparatets, rettsvesenets og de folkevalgte organers syn på det enkelte kunstverk skal telle med, skal i siste instans være utslagsgivende. Det tilsynelatende enige, sammensveisede etterkrigssamfunnet aksepterte ikke tanken om at det kunne være et sprik mellom kunstnernes og makthavernes syn på tilværelsen.

Med tid og stunder har selvfølgelig denne ideen falmet. Men sårene fra Rubinsaken har verket lenge. Den er et skremmende bevis på hvor nær de ligger i tid, og hvor lette de er å gripe til, de bigotte ideene om renhet og kyskhet beskyttet av politimakt og paragrafer. Den er den dag i dag vårt beste nasjonale eksempel på selvgod samfunnsmakt i konfrontasjon med undring og opposisjon. Agnar Mykle selv, bøkene han har skrevet - og enda mer: bøkene han ikke har skrevet - er levende beviser på at begrepet "kunstens frihet" bare har gyldighet i den grad samfunnet rundt kunsten er voksent nok til å motta den.

Norge kom dårlig ut av rettsoppgjøret i 1957. Og vi har aldri helt klart å forsone oss med det. Fremdeles finnes det et "Mykle-traume" i norsk litterær offentlighet. Ikke lenger fordi vi preges av påtalemaktens synspunkter på litteratur og sømmelighet, eller fordi vi ikke tror vi kan gjennomskue hulheten i argumentasjonen fra dengang. Men rett og slett fordi det kjennes ubehagelig - ja mer enn det, det kjennes nesten uanstendig, at samfunnet aldri helt har villet innse sitt feilgrep. Den som har gjort en feil, har behov for å be om unnskyldning. Den som feilen har rammet, kan klare seg uten unnskyldning, han har rett, og det kan man overleve på.

En gang, om lenge, kommer en eller flere plasser eller gater i dette landet til å bære Agnar Mykles navn. Det vil bli en serie pinlige seremonier, fulle av bortforklaringer og lett nedlatende omskrivninger av historien. Få diktere i vårt århundre har etterlatt seg så dype spor i litteraturhistorien. Få har i den grad vært retningsgivende inspiratorer for andre, yngre forfattere. Man kan merke hans påvirkningskraft hos generasjoner av norske forfattere, og stadig kommer nye til. Få - om noen - har så inngående og beundrende beskrevet og besunget det samfunn de springer ut av. Og ingen har opplevd at deres verk er blitt så nådeløst avvist av det samme samfunnet.

Oslo, juli 1993

A.H.