Løgner av Guds nåde

 

 

Det er begynnelsen av november 1956. En av de mest dramatiske ukene kloden har opplevd. Frankrike, Storbritannia og Isrel har angrepet Suezkanalen. Ungarn er besatt av 1000 sovjetiske stridsvogner. Verden holder pusten i frykt for at den kalde krigen skal bli glodvarm.

Denne gang fikk Sigurd Hoel rett. Det ble et gjennombrudd.

Riktignok var det knapt den anmelder som ikke benyttet anledningen til å påpeke at Lasso var en bedre bok. Men selv den erkjennelsen kunne brukes begge veier; hans ivrigste og mest begeistrede forsvarere la betydelig vekt på at de to var deler av ett og samme verk, Lasso trakk Rubinen opp, de gav hverandre dypere klangbunn.

Mottakelsen kretset likevel først og fremst om det erotiske. Enkelte var overstrømmende, som Gordon Hølmebakk i Morgenbladet ("en løgner av Guds nåde"). Ikke én unnlot å nevne at han ble for lang og pratsom, Niels Chr Brøgger stønnet oppgitt i Nationen over forordets ’Denne bok skal leses to ganger’; "Anmelderen kan forsikre at selv om han setter Mykle høyt som overskuddsdikter, har han foreløpig så inderlig nok med en".

I utgangspunktet er det ikke noe system i hvorledes man forholder seg til den. I riksmålsbevegelsens liberale avis Frisprog spurte for eksempel den unge anmelder Brikt Jensen: "Den har et budskap, også. Men er det tvingende nødvendig å drukne det i kaskader av dyner og laken?" Han var på linje med den gamle radikaler Odd Eidem, som i VG snakket om monoman fallosdyrking og ukunstnerisk snøfting i privatlivet. I Husmorbladet kunne man samtidig finne boken varmt anbefalt til husmødrenes lesesirkler, "det er en bok som kan fortelle alle mødre noe."

Rubinens og Lassoens paradokser; det svært intime som objekt for det meget offentlige, det usikkert vaklende som base for det selvsikkert erobrende og det metafysisk søkende som resulterte i enkelt og svært banalt livsnyteri ble mødt med en slags usikker undring, - anmelderne var rett og slett ikke modne for de utfordringer bøkene bød på. Bøkene var mer moderne enn leserne.

Såvel anmeldelsenes omfang som deres antall gjorde det likevel synlig; han er notert, tatt på alvor. Mer trengte han egentlig ikke for å gå videre. Noen skjær i sjøen fantes det riktignok, og det på de underligste steder. Han hadde på forhånd bedt om å få Philip Houm som anmelder i Dagbladet. Dikteren var mellomfornøyd med Johan Borgens noe lunkne omtale av Lasso rundt fru Luna, det hadde bare vært en ting å gjøre med det: Under hånden tilskrive den litterære koryfé og gjøre ham oppmerksom på hva han hadde i vente: "En helvedeshet roman om en yngling som – gjett! – står maktesløs i det øyeblikk han rammes av den store kjærligheten." Riktignok gjorde det ham dypt betenkt at Houm skal ha sagt at Henry Miller var motbydelig. "Jeg har faktisk gått rundt med et ønske om at Houm skulle rive min neste bok ut av hendene på Borgen og si: ’Nei, Borgen, dette er ikke ditt domene, dette skjønner du deg ikke på’...

Men nu vet jeg sandelig ikke. Det De sa om Miller gjorde meg betenkt... For, når jeg tenker meg om, så er der visst i ’Sangen om den Røde Rubin’ noe sånt som seks-åtte elskovsskildringer, hvis make utvilsomt ikke har vært å lese hos noen norsk forfatter."

Han hadde ikke bare bestilt anmelder, men også antydet lesemåten. Da han fikk se hvilken kalddusj Houm hadde klar, ga det grunn til å angre på hele fremstøtet. Literaturhistorikeren trakk den eneste naturlige konsekvens av de to romanenes preg av å være bind ett og to i samme suite. Han anmeldte dem som én, og om han var overveldende begeistret for første halvpart av de godt og vel ni hundre sidene, var den andre ’flatere og tørrere’. Det var ellers en ordbruk de fleste holdt seg langt unna. Overspent kanskje, bøllete, rå og kynisk, selv Gordon Hølmebakk kunne finne ’hårreisende stilløse erotiske skildringer’ – men at han var flat, at han var tørr – det sved.

Skjønt ikke så etsende som Aftenpostens kritikk. Den kom en hel uke etter lansering. Blant mye annet var anmelderen kjent for to ting; han tok den tid han trengte og den plass det krevde. Da Andre Bjerke utga den spede diktsamlingen "Slik frøet bærer skissen til et tre" (samtidig med Lasso rundt fru Luna), hadde han trengt en full aftenpostenside – en halv kvadratmeter tett skrift – for å gi uttrykk for sin begeistring. Denne gang kunne det gjøres kortere:

"Agnar Mykle er begavet, og derfor burde han snart overveie hva han skal bruke begavelsen til. En ting er å være født med et talent, en ganske annen sak er å ha talent til å anvende talentet... Å skrive bøker på den måten som Agnar Mykle har skrevet inneværende roman er kroppsarbeide. Men vel å merke et kroppsarbeid uten glorie, uten heder, - og uten mening. Og det skal være tilføyet at også lesningen av boken er kroppsarbeide, et knusende, utmattende, legemlig slit.

Han kunne kanhende leve med den nådeløse avskrivningen av så å si enhver kvalitet ved boken, det groteske bildet anmeldelsen fremkalte av et flatklemt lemen under papirhaugen, og anmelderens høyst private oppgitthet over å måtte lese en så lang bok. Kanhende. Det verste var likevel hvordan vennen, naboen, diskusjonspartneren i sene kveldstimer og kollegaen fire ganger i løpet av en kort artikkel slo fast at boken var som et selvbiografisk memoarverk å regne. Han var liksom ikke dikter, bare nedskriver av et liv. Atpåtil et innholdsløst liv.

Om Bjørneboe var tydligst, var han langt fra alene om å reise spørsmålet rundt skapende kunst og personlig reportasje; om de to størrelsene sto i konflikt med hverandre. Odd Eidems perfide "I sine siste bøker har ikke Mykle en eneste gang vist dikterisk evne til å leve seg inn i fremmede mennesker ... disse veldige 329 sidene er helt korrekte referater ... trykksider som på grunn av den udikteriske, referatmessige form bringer tanken til den juridiske formulering: Krenking av privatlivets fred," gikk i samme retning, det gjorde også Olav Simonæs i hans gamle avis, Bergens Arbeiderblad: "At han har brukt levende modeller er tydelig nok. Portrettene er morsomme karikaturer, og flere vil bli gjenkjent av dem som da var med." Heldigvis, fikk man nesten si; når hans gamle kollega Simonæs dømte boken nord og ned, var det ikke på grunn av dette – det var det andre: "Slikt noe er da pornografi, vil noen spørrende innvende. Ja, naturligvis. Hva skulle ellers være det?"

Det var denne type reaksjon han hadde forberedt seg på og lagt opp til:

"...på grunn av mine temaer vil jeg i Norge aldri få noen kritikerpris, aldri noen diktergasje, - derfor må jeg, ganske enkelt for å leve, ikke falle i hendene på den uriktige anmelder. Borgen lot leserne forstå at jeg ikke kunne skrive norsk, men at jeg til gjengjeld var et rotehode; Houm vil kanskje si at jeg kan skrive norsk, men at jeg til gjengjeld er motbydelig."

Det er en pussig detalj i sagaen om Rubinen at det voldsomme hurlumhei den skulle adstedkomme ved den spede begynnelse hadde sin bakgrunn i en smålig og dum liten feide fra fortiden, også den med bibelske undertoner. Historien var glemt og ute av verden for alle andre enn de to hovedkombatantene. Nå dukket den opp som en nemesis i et NRK-studio.

Høsten 1946, dengang landet skulle bygges opp på knappe midler, hardt arbeid og streng prioritering, ble det ukjempet et lite slag i bergensavisene. En kommite med røtter i forskjellige kirkelige miljøer hadde satt seg i arbeid for å få restaurert Nykirken og bygget et ’sportskapell’ for turgåere og friluftsfolk. Saken var absolutt udramatisk, om det ikke i byen hadde vært en ung idealist og visjonær. En mann som på det tidspunkt balet med planer om å mobilisere all ungdom til en gigantisk dugnad i arbeidsgledens navn – sten for sten skulle byen gjenreises av glade amatører; sosiale boliger, barnehager, ungdomshus – et moderne byprosjekt som et smykke i de syv fjells innfatning. Han hadde sett for seg tusen unge som vandret gjennom byen med en mursten i hver hånd. Ikke sten til å kaste i opprør, men til å stable i solidaritet. (Faktisk hadde han allerede skrevet talen han skulle holde for dem i dagens anledning, ifall murstens-marsjen skulle bli noe av.) Denne unge mann og mulige ungdomsfører satte seg ned og skrev et rasende innlegg mot sportskapellet. "Problemet hus på Jesu tid i Palestina hadde ikke samme betydning som problemet hus i Bergen i dag. Et stort antall jøder bodde i telt, uten å føle særlige mangler. Bergensere reagerer på en annen måte."

Saken utviklet seg til en aviskrangel med høyt skjellsordnivå og flittig bruk av bibelsitater fra begge sider. Den skarpskodde pastoren i ledelsen av byggekomiteen setter ynglingen fast i testamentet, men ikke i retorisk nivå. Benevnelsen ’Judas’ slynges frem og tilbake, sammen med friske beskyldninger om grumsede motiver. "Det må en viss porsjon redelighet til, ikke bare for å skape bedre sosiale forhold i samfunnet... jeg sendte en fotball mot Sportskapellkomiteen, så tropper plutselig pastor Riisøen opp på banen, sluker fotballen og tryller frem syv tennisballer i stedet. Som ved nærmere bekjentskap viser seg å ikke være tennisballer i det hele tatt, men løse, flyvende fjær, muligens fra badmintonballer.

Og fjær er ikke til å spille med."

Ti år senere møtes de to i en radiodebatt. Utvilsomt er det her det starter, ikke bare fordi mediet har en ganske annen gjennomslagskraft enn avisenes kultursider, men også fordi her – etter at boken har ligget ti dager på markedet – kobles de to kjernespørsmål sammen. Det sentrale er ikke de påstander om ’kvalmende utpenslinger’ som skal følge boken en stund. Ikke at boken er en ’utilsløet hyllest til mannfolkmoralen, svøpt inn i sentimentalitetens mest dydsirede skrud’.

"Ask Burlefot går videre uten å gå dypere, han jukser seg fra sin fortid, derfor går tommelen ned ved tanke på hans fremtid," sier Riisøen på telefon til Marienlyst, før han setter inn sitt siste støt: "Jeg har nok en innvending, kanskje den mest avgjørende, og her rettes anklagen direkte mot forfatteren: Hans bruk av levende modell er simpel, eller taktløs! Hans ofre er forsvarsløse – akkurat; ofre!"

Pastor Sverre Riisøen hadde tatt igjen for Sportskapellet. Denne gang hadde han annet enn fjær å smelle i bordet med.

Og smellet hørtes. Både Eidem og Simonæs hadde vært inne på det samme. Men det var pastoren som mest omsvøpsløst pekte på hvilken voldsom sprengkraft romanen hadde. Ikke fordi den var intim. Ikke fordi den var sann. Men fordi den var begge deler.

Allerede i denne første forpostfektning over mikrofonene trekkes forsvarslinjene opp, nærmest som en automatisk refleks. Og av alle blir det Philip Houm som må gjøre det. Ikke på vegne av en bok han har uttalt litterær skepsis til, men på vegne av litteraturen som sådan. Han går rett i møte med det paradoks Riisøen reiser; For å bli tatt på alvor, må litteraturen aksepteres som løgn. "Vi tar avstand fra Ask Burlefot og gjør det på moralsk grunnlag, den saken er klar. Men vi kan ikke på samme moralske grunnlag ta avstand fra Agnar Mykle."

Forfatteren og hans hovedperson må splittes. Om ikke annet så av hensyn til verket. Bare ved hårdnakket å forsvare at liv og dikt er forskjellige størrelser kan diktningen overleve. Virkeligheten ville drepe den.

I fall Ask var Agnar og Agnar Ask, ville ikke Houm, som den første i en lang rekke intellektuelle, så hårdnakket kunne hevde at nettopp den nådeløse utleveringen av Asks nedrigheter, beviste Mykles kløkt og dyktighet som forfatter. Da ville han ikke snakket om tekst og ord, men om mennesker og sjebner. Da ville han ikke lenger opptrådt som hans forsvarer, men som hans dommer.

Det er blitt åttende november. Den ungarske regjering er tvunget i kne. FN har besluttet å gå inn i Gaza. I Egypt ærklærer president Gamal abd al-Nasser: "Den tredje verdenskrig har begynt".

Myklesaken er i gang.

19 Ved skranken

 

Det var – i enhver forstand – grensesprengende litteratur. Linjen mellom det personlige og det litterære var utradert, på alle plan. Hans litterære nyskapning, det innsmurte essay, er ikke annet enn en naturlig konsekvens av at denne grensen er sprengt; idet forfatteren og verket blir ett, blir forfatterens ’saks’-refleksjoner over sosialøkonomi, osteskiver eller midtlivskriser selvfølgelige deler av fiksjonen. Det objektive og det subjektive smelter sammen, blir ett og det samme.

Han hadde ikke gjort annet enn i de tidligere romanene; brukt sitt eget liv som råstoff. Hva pornografien angikk, var det riktig som han skrev til Houm; dette var nytt, både hva angikk kvantitet og kvalitet. Men den egentlige grensesprgningen hadde foregått før. Helt fra de første novellene hadde han latt livet være et påskudd for fiksjonen. I Tyven Tyven skal du hete innførte han den detaljerte samleieskildring som høylitterært emne. I Lasso rundt fru Luna krysset han en av tidens tabuer med sine hvite roser.

Han hadde sådd vind, og til nå hadde han høstet mild bris. Denne gangen var avlingen storm, med orkan i kastene.

Det var forskjell på å ta for seg noen enkeltsjebner på forblåste småsteder i Nordnorge, og å gi seg i kast med kjente størrelser fra landets patriserhovedstad. Han hadde bare fulgt livsbanen rundt neste sving. Det var ikke hans skyld at det der befant seg et vanskeligere landskap. Det var emnet som felte ham, da han nådde frem til det. Livet som tok revansj.

I begynnelsen var det ukomplisert og nesten gøy. Så gøy at han i radioprogrammet kunne sammenlikne sin bok med Romeo og Julie, og svare på spørsmål om han hadde ønsket å sjokkere; "egentlig ikke, blant annet fordi jeg går ut fra at det gode borgerskap leser andre bøker enn de jeg skriver. Men selvfølgelig hadde jeg jo lyst til å gjøre dette til en svienede beretning."

Så ukomplisert at Grieg kunne sende et brev til bokhandlerne i Bergen:

"Kjære Bjarne.

Når jeg i dag sender deg et eksemplar av Agnar Mykle: Sangen om den Røde Rubin, har det den spesielle grunn at boken for en vesentlig del foregår i Bergen omkring Handelshøyskolen. Den vil derfor sikkert kunne påregne særlig interesse blant dine kunder. En annen sak er det at våre felles bysbarn kanskje ikke vil godkjenne den moral som boken også forteller om. Jeg er ihvertfall forberedt på at enkelte episoder kanskje vil falle noen tungt for brystet. Men underholdende er boken ialfall."

Det var bare morsomt at Vårt Land kalte det en "dampende komposthaug av brunstig elskovsreportasje og seksuelt maraton", i alle fall så lenge det var andre som holdt seg til samme billedkrets, men brukte det omvendt: "Når han slår et nytt bind i bordet, dampende av muld og sperma, skrumper antroposofene og småflinke magisterforfattere sammen til litterære frimerkesamlere"

Dikteren pakker sitt muld- og spermadampende verk i en koffert og begir seg på skandinaviaturne. Endelig har han ballast til å kune se igjen København. Nettop som han er i Danmark, kan han lese i en dagfersk Jyllandsposten, under overskriften ’Norsk genistreg’:

"Det er smukt at opleve folk der er grensesprængende i saa tydelig grad...saa forrygende godt, at man faar lyst til at synge højt... " Og så videre, gjennom fem spalter. Straks virkeligheten var på avstand, ble storheten anerkjent.

Han trengte det, foran det som skulle komme.

"Reportasje er ikke kunst – i hvert fall ikke diktning. Det ligger i dagen at forfatteren her gir uhyre lett draperte erindringer...hvor grensen går mellom den vordende komponist Ask Burle(fot) og den vordende forfatter Agnar Mykle, det får bli en sak mellom partene selv. Men det er pinlig klart at han i miljøskildringen har gjort bruk av en lang rekke levende modeller, ikke som impuls til frittstående dikteriske skikkelser, men som objekter for nærgående, stundom mer enn taktløs portrettering og talentløs karikering. Det har ikke vært mulig for meg å finne noe kunstnerisk forsvar for disse portrettene."

Uten europeisk anerkjennelse i ryggen, ville det vært tungt å ta angrepet. Helt uventet var det jo ikke at Griegs bysbarn skulle reagere – det var nærmest for en del av markedsføringen å regne. Dessverre kom det fra et hold som ikke var helt enkelt å slå smilende bort. Fra en som i dobbelt forstand visste hva han snakket om.

Edvard Beyer var ikke bare nyslått doktor i litteraturhistorie, han kjente også personlig nesten hvert ansikt Mykle beskrev. Når han utfra denne doble kompetanse hevdet at "en slik bruk av modeller er smakløs og ukunstnerisk, den vekker også en mistanke om at oppkommet hos Mykle ikke er så rikt som den overveldende skriveferdigheten kan gi inntrykk av," sluttet han seg direkte til Bjørneboe. Bare med større akademisk og biografisk tyngde.

Men det var altså lokalt. Hva sa verden til denne spisfindige pirking i grenselinjen mellom det private og det evige? Verden slo fast: "Udviklingsroman? Ja, nok. Tidsroman Aah, jo. Men ærlig talt – bare roman. Roman saa det forslaar. Her er just det episke kraftoverskud, man saa ofte lenges etter." For Danmark og Jyllandsposten var han dikter: "Saadan har en mand skrevet, her sidder du tryllebundet, om du saa er forarget, ulykkelig eller stilferdig betaget, alt viger det dog tilbage for selve skaberaktens livspust."

Den voldsomme ståhei rundt Rubinen gjorde tross alt hovedpersonen godt. Høsten var plutselig belagt med foredrag og debatter, turneer og foreningsmøter, gymnasiesamfunn og lesesirkler. Verden så ham. Hva de så - et litterært geni eller en skruppelløs skurk, det var ikke så viktig som at de lot seg fascinere. Det ville ingen ende ta, de to betenkelige aspektene ved boka - at den angivelig var en nøkkelroman og at den angivelig var pornografisk – virket gjensidig forsterkende på hverandre; den ble nektet innkjøpt av bibliotekene, den var blitt æreskjelt fra prekestoler og hyllet over kafébord, den var anmeldt i alle landets aviser og fremdeles flittig diskutert i de fleste, den ble hengt ut for å være ugudelig(!), kommunistisk, reaksjonær(!!), følelsekald, ’et moralsk hærverk i slekt med samnorskfolkets sproglige herverk(!!!)’, det fantes ikke den synd eller forbrytelse man ikke kunne knytte til den.

Altså: Før jul var det solgt ti tusen eksemplarer.

Dette hadde han tross alt ikke vært forberedt på. I juli (mens han angivlig befant seg i trance), hadde Mykle for første gang innsett at Grieg muligens hadde rett – han måtte finne en annen beskjeftigelse, det ville bli for tungt å leve bare av sin penn. Han hadde tørket støv av siviløkonomtitlen og søkt seg jobb som sekretær i NAVF. Han hadde skaffet seg et dukketeateroppdrag til jul. Han hadde rett og slett prøvd å dra seg inn på grunnen igjen – endog i det ideologiske; til NAVF sa han at han nå (tolv dager etter avbrutt soning) aksepterte militærvesenet som et nødvendig onde, og at han var klar for å innta sin plass i vestens langsomme demokratiske oppbygningsarbeid, ’både når det gjelder regnskaper, statistikk, det daglige kontorarbeide og eventuelt personaladministrasjon’.

Det kan legges bort. Det er ikke lenger nødvendig, det er ikke interessant, over denne sommeren før stormen brøt løs kan det istedet trekkes et teppe av kunstnerisk, ekstatisk skapelse som kler den oppmerksomhet han nå blir til del. ’Den mann som i et avgjørende øyeblikk tenker på hva han måtte ha i reserve, den mann setter ikke alle krefter inn for å vinne en avgjørende seier. Han har tapt på forhånd.’ Han har i alle fall ikke – for sikkerhets skyld – gjort oppmerksom på sin dyktighet i statistikk og forretningskorrespondanse.

Dette er ikke tiden for å ligge i gaten eller søke sekretærstillinger, ikke for dukketeater eller pasifisme; det er den lystige strids tid. Hele landet hadde klasket hendene sammen og utbrudt: ’Å Agnar!’

Det var på tide.

Det minner om noe han en gang har lest. Forfatteren begynner å lete, han trenger sitatet til de utallige foredragskvelder og diskusjoner han er involvert i. Til sist er det nok en gang det danske forlaget som kommer ham til hjelp.

"I måneder sydede byen af et harmfuldt raseri, som jeg ikke havde troet muligt. Bogen blev fordømt fra prædikestolen af de ledende kirkers prester. Mænd flokkedes på gadehjørner for at fordømme den. I flere uger var kvindeklubber, bridge- og teselskaber, sammenkomster, bogklubber, ja hele den mangfoldige verden, som en lille bys selskabelige liv udgør, optaget af at give sin harme luft..."

Thomas Wolfe. "The story of a novel", beretningen om hvordan det gikk da "Finn veien, Engel" kom ut. Det var som å lese om stemningen i "en middelsstor by vespå" vinteren 56/57. Som om han hadde innhentet forbildet, også her. Som om alle tråder samlet seg; Chappel Hill, Bergen, Mykle, Wolfe, Ask Burlefot og Gilbert Gaunt. Som om han hadde klart å dikte seg selv.

Likevel kunne det ikke brukes. Selv gudene kan svikte. "Jeg havde mer eller mindre skrevet min bog direkte udfra mine egne erfaringer... For første gang fik jeg en belæring, som enhver ung forfatter vil få. Og denne belæring er det trykte ords nøgne, flammende magt... For første gang blev jeg tvunget til ærligt at overveje dette problem: Hvor kommer en kunstners stof fra? Hvorledes bør han benytte dette stof, og i hvilken udstrækning må hans frihed til benyttelsen av dette stof vige for hans ansvar som medlem af samfundet?" Agnar Mykle legger Tomas Wolfe til side.

Stoffet kan ikke vike for samfunnet.

Det sluttet å være gøy den 28. februar 1957, litt før kvart på fire. Bronsedøren skyves opp. En uniformert politimann trer inn.

Statsmaktens innmarsj på de litterære enemerker var oppsiktsvekkende, uhørt, i og for seg også uventet. Likevel var den både varslet og krevet.

Saken hadde fulgt en jevnt stigende kurve; fra den sjokkerte reaksjonen på samleiebeskrivelsene, via diverse koryfeers antydninger om portrettering, til enkeltbibliotek som hevdet at de hverken ønsket ponografi eller ’bergensk skiddentøysvask’ i sine hyller. Hver omdreining hadde fått et mer seriøst og alvorlig preg over seg. Politiadjutant Kaare Haavik fra sedelighetsavdelingen, vant med plutselige raid mot snuskede butikker i Skippergata og bevandret i hovedstadens hemmelige liv på Rådhusplassen nattestider, går med bestemte skritt opp trappen i forlagshuset. Ibsens og Kiellands bronseøyne følger ham frem til skranken foran direktørens kontor.

Da Kirkedepartementets rådgivende utvalg for biblioteksinnkjøp anbefalte alle landets bibliotek å holde seg unna Rubinen, fikk Ask Burlefot status av å være offisiell persona non grata. Og da Fædrelandsvennen gjorde oppmerksom på at paragraf 100 trakk yttringsfrihetens grenser ved usedeligheter og publiserte en offentlig anmeldelse, var det åpnet et statlig handlingsrom.

Grieg har to sekretærer, de fire store og den øvrige kulturarv kan ikke forvaltes av en enslig stenograf. Politiadjutanten vet hvordan man tiltaler en gatepike i Vika, han er mer uvant med replikken ’Direktøren er på vei til styremøte, De får komme igjen senere.’

Som en av de ytterst få bøkene fra året i forveien solgte Rubinen bedre i januar enn i desember. Hver eneste beslutning i hvert eneste kommunebibliotek avfødte en debatt i hver eneste lokalavis. Mens politimannen parlamenterer med det ytterst korrekte doble sekretærvesen, mens Grieg rydder i sine konsepter før møtet med aksjonærrepresentantene, går trykkpressene hos Reistad & sønn, stadig nye bokkasser kjøres ut over landet, hvert øyeblikk sklir et eksemplar over en bokhandlerdisk. De har passert sjette opplag.

’Nei, det kan ikke vente.’ Haavik legger en stor brun konvolutt på skranken, påstemplet Oslo Forhørsrett. Døren til det indre kontor går opp.

Vådeskudd

 

Det hadde hatt sin formelle begynnelse to dager tidligere, da dommer Knut Glad i Oslo Forhørsrett satte sin underskrift under et tenksomt stykke papir. Det tok ikke lang tid å komme frem til beslutningen, den hadde involvert en fire-fem mennesker. Dommer Glad avviste politiets begjæring. Den ville bare virke ’sensasjonsvekkende’. Utvilsomt en presis formulering. Ennå visste de siktede ikke at de var mistenkt for kriminelle handlinger.

Det skuespillet som dermed begynner, skal bli en av nasjonens mest gjennomlyste hendelser. Det skal bli hovedemne for minst fem bokutgivelser, og spille en sentral rolle i utallige andre. Det skal komme til å utgjøre et selvstendig kapittel i enhver moderne Norgeshistorie, og bli alment anerkjent som sin tids og sitt århundres største nasjonale yttringsfrihetsprosess. Uten sammenlikning blir det landets viktigste litterære rettsprosess, og den enkeltrettsak som skal trekke mest medieinteresse og utløse størst folkelig engasjement etter den annen verdenskrig.

Sakens ene hovedaktør – riksadvokat Andreas Aulie – har brukt lang tid på beslutningen, så lang tid at forhørsretten finner et øyeblikkelig beslag ’ikke formålstjenelig’.

Allerede i dette første dokument der Agnar Mykles navn er plassert under riksløvens poter er noe galt. Det er noe oppstyltet i den kompliserte argumentasjonen fra politiet om hvorfor det er nødvendig å hindre spredning av fjordårets mest solgte bok. Som om de snakket om noe annet.

I hele den tid som kommer, skal Aulie opptre konsekvent og ytterst korrekt. I de meget få og svært motvillige tilfeller av forhåndsprosedyre han bedriver, skal han legge all vekt på Myklesakens status av prøvetilfelle; hvor går grenselinjen for lovlig papirerotikk? Har man en lov skal den brukes, og skal den i det hele tatt komme til anvendelse, må det være på mannen som er utrop til ’norgesmester i erotiske skildringer’.

Møtet i forhørsretten kommer idet denne karakteristikken er fire måneder gammel. Det skjer hundre dager etter at Fædrelandsvennens kulturredaktør Steen Benneche hadde avsluttet en litterær omtale med ordene "jeg vet ikke om en avisartikkel kan passere som politianmeldelse, men i såtilfelle foreligger den herved". Det forelå ingen komplisert etterforskning, ingen preventive hensyn å ta lenger, ingen fare for gjentakelse. Bare en abrupt og plutselig beslutning; nå skulle grensen settes, nå skulle man endelig finne skillelinjen mellom anstendig og uanstendig.

Tidspunktet for en anklage var så uheldig som det kunne være. Diskusjonen var over, mer eller mindre, det eneste Aulie kunne regne med var å sette den igang pånytt, trekke ny oppmerksomhet mot boken. Skulle prosessen virket etter hensikten, burde den ha kommet da han ble bedt om det. Da tiet han.

Først da det kom et privat brev, agerte påtalemakten. Det var ikke engang stilet til dem.

Brevet er langt. Det er underskrevet med et melodramatiske pseudonym; ’Skadeskutt’ .

Det kunne være et falsum, produsert av hans mange fiender. Men paradoksalt nok: Nettopp i sin sviktende logikk, nettopp i den dårlige ortografien og den underlige adressaten, bar det et ubehagelig preg av ekthet.

Budskapet venter fjorten dager i Kirkedepartementet før det oversendes justisdepartementet. En uke senere når det Statsadvokaten. Fire dager etter ligger en siktelse og en beslagsbegjæring foran dommer Glad.

Loven kjenner ikke anonyme brev. Loven har ingen paragrafer mot sladder, bakvaskelse eller skuffet kjærlighet. Det eneste loven kanskje kan forby er noe annet. "Vesentlige partier av boken domineres av ytterliggående skildringer av kjønslige opplevelse som beføling og slikking av kjønsorganene og samleier i varierende stillinger og situasjoner med fremhevelse av detaljer og individuelle særegenheter ved de kvinnelige partneres kjønnsorganer og disses reaksjoner, eksempelvis side 34-39, 80-83, 94-95 ..."

Fra første side handlet prosessen om gal ting.

Riksadvokaten hadde lagt opp til det, og forlaget kjente sin besøkelsestid. Med sikker hånd blir det kommende organisert som en kulturkamp.

I det øyeblikk siktelsen ligger i Griegs hender, starter mobiliseringen av landets kulturelite.

To advokater fra det juridiske toppskikt hentes inn, en til hver av de tiltalte hovedparter (forlag og forfatter). De to forfatterforeningene begraver øyeblikkelig sine språklige stridsøkser. De tunge navn i kulturlivet som hadde kritisert boken skifter programatisk side. Ikke fordi de endrer syn, men nå måtte de forholde seg til et annet spørsmål. Politianklagen trekker en strek tvers gjennom norsk offentlighet. På den ene siden står liberal høyreopposisjon, kulturkonservatisme, radikalere, kunstnere, i det hele tatt det som kunne krype og gå av kulturliv og åndselite. På den annen side står – langt på vei - resten. Det var de fleste. Men ikke de viktigste.

Den voldsomme tyngde som ligger i maktens møte med ordet; "Med fengsel inntil to år straffes den som utgir, falholder eller fremviser...", den utløste en ny eksplosjonsartet debatt. Gjennom Helvete, H-bomben og språksaken hadde et land midtveis i sitt første århundre forsøkt å finne ut hva som bandt sammen og hva som splittet. Det fjerde spørsmål var hans.

Intet sted er overgangen fra estetisk (og eventuelt etisk) vurdering til samfunnsmessig prinsippspørsmål så klart anskueliggjort som ved Jens Bjørneboes åpne brev til riksadvokaten.

"Jeg deler ikke Mykles mening om mange av de ting som boken behandler, men jeg er i aller høyeste grad interessert i at han får anledning til å fremsette den. Det uhyrlige beløp som tiltalemakten ønsker beslaglagt, viser tydelig at saken ikke har noe med vanlig sedelig forargelse å gjøre, men røber et tydelig ønske om å knuse forfatteren både moralsk og økonomisk. Agnar Mykle er i dag en av landets fremste litterære begavelser, og dertil er han en modig mann som ikke på forhånd kalkulerer lønnsomhetsgraden av hva han foretar seg. En domfellelse av Agnar Mykle og Harald Grieg, med påfølgende straff og beslagleggelser vil få de alvorligste følger både for Mykle og for forlagssituasjonen i landet. Den vil vekke varig forbitrelse i toneangivende kretser. Mykle-saken er ikke lenger grotesk og tåpelig som i begynnelsen, men er blitt en uhyggelig og ondartet begivenhet i etterkrigstidens Norge."

Bjørneboe hadde ikke rikket seg en millimeter siden dramaets forrige akt. Det var påtalemakten som hadde snudd dreiescenen en halv gang rundt, slik at ikke bare han, men også en lang rekke av de intellektuelle Rubinskeptikere ble stående på den annen side. Aksen spørsmålet dreier seg om heter ikke lenger redelighet, men frihet. Ikke om Mykles ansvar, men om kunstens og litteraturens natur.

Ikke om å drepe lemen, men å drepe ord.

Om riksadvokat Andreas Aulie hadde trodd bare et øyeblikk at han kunne hugge den gordiske knuten av sex og dokumentarisme over ved bare å snakke om sex, skulle han få møte motstand, og det på sin egen arena.

Reaksjonene fra kulturlivet måtte få format etter de groteske anklagene om to års fengsel og beslag i hundretusenkronersklassen. Sangen om den røde rubin var i ferd med å bli dette århundredets kjærlighetshistorie. Mykle en av tidens største forfattere. Så langt fra å ha funnet bokens svake punkt, hadde Riksadvokaten funnet dens styrke. Fra nå av handlet det om frihet og rett. Og om uskyld.

Papirene fra norgeshistoriens mest omfattende litterære rettsprosess skal etterhvert fylle godt og vel atten kasser. 120 bøker med avisklipp, 1800 sider rettsutdrag, gjennomgang av beslaglagt litteratur fra fire århundrer, lovbetenkninger, uttalelser fra hundrevis av mer eller mindre meningsberettigede personer, korrespondanse med forlags- juss- og litteraturekspertise fra syv land, i tillegg til stenografiske referat av vitneavhør, prosedyrer og dommer.

Det meste blir fortløpende systematisert, ordnet av flittige sekretærer og pliktopfyllende rettsarbeidere, etterhvert som det dukker opp. Bare det som ikke lar seg sette i system, som ikke hører hjemme under en paragraf eller et rettsaspekt blir liggende usortert. Nederst i en kasse, i en mappe med påskriften "Diverse korrespondanse – uinteressant" havner brevet fra Skadeskutt. Det har utspilt sin rolle, formelt sett har det heller aldri hatt noen. En avskrift er gått til aktor, forsvarere og tiltalte. Alle vet om det. Ingen snakker om det.

Med nådeløs konsekvens hadde forsvarerne stanset ethvert forsøk på å trekke modellspørsmålet inn. En gang i løpet av saken uttalte Aulie at han ville vurdere det, etter et rabiat utspill fra en sakfører på sørlandet. Trygve Wyller hadde skrevet en kjempeartikkel i seks aviser samtidig, et flammende forsøk på å legge alle halvkvedede viser sammen til en fulltonende sang. Ryktene, anmelderkommentarene og stemningen i Bergen, holdt sammen med Mykles plutselige taushet, det gjorde ham til en æreløs mann om han ikke klarte å komme med et entydig dementi. Og for å renvaske seg, burde han la seg granske av sin forfatterforening. Ville ikke forfatterforeningen det, burde Kirkedepartementet gripe inn. Og gjorde ikke de det, fikk Stortinget ta affære. Hva mere var – modellbruken burde komme inn under et 'utvidet utuktsbegrep', hva nå det skulle bety.

Det utløste et voldsomt rabalder. Selv Dagbladet støttet Wyller. Hele debatten var plutselig tilbake ved utgangspunktet. Mykles advokat J B Hjort gjorde fire ting. Han ba hovedtiltalte holde kjeft. Han skrev et omfattende svar til alle seks aviser der han påviste det absurde i Wyllers juss, han sørget for å få det like langt, og insisterte på at det skulle ha samme utstyr som originalartikkelen. Han klaget Wyller inn for sakførerforeningen for brudd på god sakførerskikk. Og han skrev til riksadvokaten.

Saken måtte trekkes, nå. Dette lå utenfor de paragrafer man hadde konfrontert tiltalte med, utenfor den grenseoppgang riksadvokaten selv, offentlig og i samtale med forsvarerne, hadde forsikret om at var sakens kjerne. Han fikk stå ved sitt ord. Det ville ellers ikke være ’fair trial’ å fortsette herfra, modellene ville være usynlig til stede i retten, det ville være "å smugle inn baktrappen til rettssalen det, som ikke kan bringes inn på regulær måte ad hovedinngangen."

Det er andre gang Hjort forsøker å få saken stanset. Første gang var i en lengre brevveksling i mars, etter at Riksadvokaten et stykke på vei hadde akseptert å se det litterære verk (altså de to bøkene om Ask Burlefot) under ett. Det man hadde var bare begynnelsen, argumenterte Hjort, man må vente på bind tre før man kan vurdere verket. "Jeg vil ærlig tilstå at jeg i så fall håper at 3.bind vil bevirke at hele aksjonen oppgis. Den har allerede gjort skade nok. I sitt brev til meg nevner Mykle at hans evne til å skrive er nedsatt, fordi han har en følelse av at noen kikker ham over skulderen når han skriver, for å passe på at han ikke skriver noe som er ulovlig, en følelse av å arbeide under oppsyn. Det må være innlysende at dette må være ødeleggende for en forfatter, og det spørsmål kan kanskje reises, om den herav oppståtte psykologiske skade overhodet kan repareres."

Som taktisk innspill tidlig i saken, var Hjorts forsøk utvilsomt snedig; det synliggjorde den løpende kreative prosess påtalemakten grep inn i. Som realistisk forslag virket det utopisk. Om det var tungt å skrive med en påtale på nakken, måtte det da være enda vanskeligere å få ferdig en roman som skulle utgjøre tungen på vektskålen også for lovligheten av hans tidligere bøker?

På et gårdsbruk i Vestfold sitter Agnar Mykle. Dette er ikke lenger hans sak, det er inntil videre en forpostfektning mellom jurister, menigmann og et utydelig rykteuhyre. De snakker om ham. Men ikke til ham, ikke på en måte han kan forholde seg til. En stund baler han med tanken om å forlange seg siktet av Riksadvokaten for ærekrenkelser. Juristene holder ham tilbake. Hva om Riksadvokaten etterkom anmodningen? De kan ikke risikere nå, at Mykle skulle bli tatt på sitt ord.

"Hvordan skal jeg forholde meg hvis jeg skulle bli innkalt til politiet til forhør angående eventuell bruk av levende modeller?" skriver han, nærmest i panikk, til advokatene i Oslo.

Han skal forholde seg passiv. Han skal legge til side de omstendelige åpne brev han arbeider med. Han skal ikke anklage byen mellom fjellene, ikke riksadvokaten, ikke Wyller. Han skal tie.

En ting blir han likevel spurt om. Ett dokument er tvingende nødvendig – en uttalelse må til for at modellspøkelset som plutselig beveger seg mot rettsalen skal manes tilbake, en gang og for alle.

"Styret i Gyldendal Norsk Forlag har hittil konsekvent avholdt seg fra enhver uttalelse til offentligheten i debatten omkring Myklesaken. I betraktning av det angrep høyesterettsadvokat Trygve Wyller retter mot forlaget, finner vi imidlertid å måtte gi følgende faktiske opplysninger: Da vi antok boken til utgivelse, falt det oss selvsagt ikke inn at det skulle være en nøkkelroman."

Det var å tøye sannheten ikke så rent lite ("hovedpersonen er åpenbart en nær slektning av forfatteren"). Men som taktisk manøver var det helt nødvendig. Styret måtte presisere kunstens renhet - og sin egen. "Efter at enkelte anmeldere offentlig har påstått dette, har vi tatt forholdet opp med Agnar Mykle, som bestemt hevder at ingen levende person kan utpekes som modell for noen av bokens kvinneskikkelser. Den ryktedannelse som åpenbart er i flor, kan vi ikke ta ansvaret for, og enda mindre kan forlaget stanse salget på grunn av slike rykter. Det ville være det samme som å godta dem som riktige – i strid med forfatterens ord."

Med den bastante uttalelsen skar forlaget virkeligheten ut av boken, og gjorde rettsforhandlingene en gang for alle til et skuespill om sedelighetslovgivning. En sak for jurister og flisespikkere. De hadde også hugget seg løs fra ansvaret for annet enn det rent litterære. De kunne frimodig gå inn i en strid om utukt og kunstneriske kvaliteter. Den striden kunne bare vinnes. Selv tapet ville bli gloriøst.

Nå hang det hele på hans ord.

Det er et fredelig sted, Buer i Vestfold. Avisene bringer daglig perfide angrep og hjertlige omfavnelser. ("Svenskenes ferieproblem løst! – Rubinen kommer på svensk i dag".) Jentene bringer jordbær. Vår herre bringer sol. Han lader opp til det som skal komme.

"Jeg holder på med noen essays" sa han til venner.

Ett spørsmål er det igjen til ham når rettsaken kommer. Ikke om bokens litterære kvaliteter; de skal skandinavias førende eksperter på området få uteske. Ikke om sedelighet; landets fremste kapasitet, Karl Evang, mannen bak tidsskriftet seksuell opplysning, arbeider med en tisiders betenkning. Ikke om moral; det finnes teologiprofesorer og etikkeksperter. Ikke om juss, bevares vel.

Bortsett fra et kort avhør kan han regne med å tie og vente rettssaken gjennom, om han vil. Men ett spørsmål, i utgangspunktet enkelt, kan intet tiltalt menneske unngå. Om han selv anser seg som skyldig eller ikke.

Han forsøker, på nytt og pånytt. Til slutt er det rundt 100 tettskrevne sider med forskjellige utkast til svar.

Filosofiske:

"Herr Dommer, denne sak er som livet selv, avgrunnsdypt tragisk og himmelropende komisk..."

Fatalistiske:

"For min egen del, herr dommer, synes det meg i øyeblikket en nesten likegyldig ting, hvilket svar jeg gir på Deres spørsmål..."

Avvisende:

"Det spørsmål har De ingen rett til å stille meg, herr dommer..."

Vantro:

"Herr Dommer.

Mener De for alvor at De vil stille meg dette spørsmål, og uteske mitt svar på det?..."

Kåserende:

"Herr Dommer.

Før jeg går nærmere inn på Deres spørsmål, vil jeg si noen ord om vårt felles fedreland, Norge, dette underlige land, dette skjærende motsetningers land..."

Ærlige:

"Herr Dommer, det er hverken mulig for meg, eller riktig å besvare Deres spørsmål...."

Pompøse:
"Herr Dommer, kjære fremmøtte landsmenn.

Jeg ønsker dere alle vel møtt til denne rettslige forestilling..."

Rasende:

"Av forakt fo de norske kvinner og menn som frykter en sannhetssøker og graver beskyttelsesrom i sin egen løgn, av forakt for det politivesen som i beste nazistil gjør razziaer i bokhandlere og beslaglegger bøker – frihetens eneste og siste pustehull – , av forakt for de fariseere som tror at livets vidrebeståen trues av katekismen og ikke tør se at Gud utelukkende bor i sædcellene,...[en side med diverse forakt] – nekter jeg å besvare deres spørsmål herr Dommer. .."

Personlige:

"Herr Dommer. Jeg har i de månedene som har gått siden tiltalen ble reist mot meg ikke tenkt så meget på meg selv, mine forfatterkolleger, og alle mine landsmenn, de norske lesere, som jeg har tenkt på Dem. På Dem og deres to meddommere, som skal dømme i denne sak."

Paradoksale:

"JA. Jeg har skrevet en utuktig bok. Jeg erklærer meg derfor efter tiltalen uskyldig..."

Ingen av utkastene blir ferdigskrevet.

En åtteåring med maskingevær

 

 

 

Det er den 16. september 1957. Utenfor de høye buede rutene i rettsal seks, Oslo Tinghus, siler et trist høstregn ned over køen av skuelystne som ikke har sluppet inn. Inne i salen damper våte klær under prosjektorlampene til ’Filmavisen’. Det er så tett av pressefolk at de tiltalte; Harald Grieg, Francis Bull og ham selv, har måttet gå canossagang mellom blitzlysene for å slippe frem til tiltalebenken.

Det er tre generasjoner norsk litteraturhistorie som gjør sin entré. Den eldste hadde vært professor siden før den yngste ble født. Francis Bull nikker til dommerne. En vennlig og respektert allviter som snart skal demonstrere for rettsteatret at han er i stand til å gjengi utuktigheter fra 400 års norsk litteraturhistorie utennat, like utvungent som om det var en improvisert forelesning for fangene på Grini eller et manuskriptløst foredrag i radioen. (Vitneprovet utløser applaus fra tilhørerbenkene.) Han er til stede i egenskap av Gyldendals styreformann. Han gir inntrykk av å trives.

Grieg sitter rolig, i blådress, med sølvgrått slips prydet av en liten perlenål. Det står til håret hans. Sidemannen har tweedjakke og en nellik i knapphullet, han rugger på seg, spiser halspastiller, skotter fra side til side.

Det er han som er "tiltalte nummer en". Han som skal avhøres først.

"Navn?"

"Agnar Mykle."

"Er De gift?"

Selv de enkleste spørsmål inneholder doble svar. På annen benk sitter hans fraseparerte kone, for øyeblikket den fasteste klippe han har å støtte seg til.

"Ja."

"Barn?"

"Ja -to barn."

"Hva er Deres inntekt?"

"Jeg tror jeg tjente ca. 13.000 i fjor." Grieg sitter urørlig, smiler ikke, ser ikke opp.

"Er De tidligere straffet?"

"Ja, jeg ble dømt til tolv dagers fengsel i fjor for å ha nektet tjeneste i sivilforsvaret. Det ble omgjort til fire dagers vann og brød."

Tilskuerne humrer. Han er ti minutter og fire spørsmål inne i saken. Til nå har han ikke klart å besvare ett av dem med den hele og fulle sannhet. Selv døpenavnet var manipulert.

"Er De tidligere bøtlagt?" Endelig.

"Jeg ble en gang tatt for å ha gått mot rødt lys..." Det var dengang det hele begynnte. Desember 1945 – møtet mellom Odd Madsen og Nils Johan Rud, han hadde vært så beruset av suksessen at han hadde ravet ut i gaten. Novellen Jægermarsjen, nå dukker den opp – som et nikk midt i musikken.

"Erklærer De Dem skyldig etter tiltalen?"

Det blir et øyeblikk stille i rettssalen.

Alle hans strålende utkast til svar hadde fulgt samme mønster. Først et sprudlende og lekent oppgjør med straffelovsbegrepet utukt. Burde det ikke være en forfatters plikt å være utuktig? Bedre i alle fall enn å være tuktig, for ikke å si tuktet? Er ikke kjærlighetsfrykten farligere enn kjærlighetslengselen?

I og for seg kunne dette vært nok; spørsmålet gjaldt om han erkjente seg skyldig etter tiltalen. Men med tvingende kraft var han blitt trukket mot det underliggende spørsmålet: Ærklærte han seg skyldig? Var han skyldig?

Romanen kunne ikke gripes som tekst alene, løsrevet fra ham selv. Han har gjort seg til sitt eget verk. Han ville fortelle sine dommere om seg selv, om sine visjoner, om prosessen i en dikterhjerne.

"La meg tilføye, at jeg av sinn er poet," hadde han villet si. "Og en poet kan aldri være estet. Jeg vil under mitt løp se vakre hus, smilende barn, blå himmel, drivende skyer, jeg vil kjenne duften av harpiks fra furuskogen og smaken av de ville skjøne multer. Men om jeg på veien også kommer over et kadaver av en sau, bitt ihjel og lemlestet av en hund; om jeg under min gang kommer til å sette foten i et efterglemt menneskelig ekskrement, og må tørke støvvelen av på mosen, om jeg i skogen kommer forbi gamle rustne hermetikkbokser, matrester, papirrester, og tråkker i brukte kordonger, så ser jeg også det. En estet ser bare det første, det såkalt skjønne. En poet ser alt. En poet ser hele verden."

Det var meningen å lese det opp , - for en fullsatt rettsal, referert i avisene, kommentert av samtiden. Det var hele hans gigantiske uskyld som sto på spill. Han måtte bli forstått. Ikke bare av Jane, av alle.

Nok en gang hadde han forsøkt å skape seg selv – ikke som Ask, men som Mykle. Og nå hadde han diktet. Gang på gang etablerte han den skapende trance, om og om igjen fortalte han om den overraskelsen det var å se sin egen halvt lammede venstrehånd (det var den eneste skriveføre kroppsdel som fremdeles virket) prikke ut den sjokkartede setningen "Kjærligheten er en ensom ting", han manet frem en magisk natt på cellebrisken, da det plutselig gikk opp for ham at det er romanen om Ask som vil være den store fredshandling – han hadde ellers aldri tenkt å fortsette beretningen fra Lasso rundt fru Luna.

"Altså herr Dommer ,- det var dette som gikk opp for meg... Rubinen var mitt alternativ til Atombomben."

Dette ville han si, før han endelig, når saken var fremme dommerbordet, i det den skulle begynne, en gang for alle ville slå en pel gjennom myten om de levende modellene.

"Jeg hadde ingen fri vilje. Ingen har noen fri vilje, når lidenskapene er i kok. Derfor har angeren, selv om den er etsende virkelig som følelse, ingen hensikt; jeg måtte skrive den romanen som jeg skrev den. Det er sant, at jeg under skrivingen, midt i det bevistløst skapende bålet, hadde små glimt av klarhet, hvor jeg spurte meg selv om jeg ikke her gikk en og annen bekjent for tett inn på livet i portrettering..."

På dette punkt hadde han strandet, hver gang. Alle hans utkast var lagt til side, noen rant ut i løse blyantskriblerier, noen kom så langt at de ble sendt advokaten for kommentarer og innspill, men de ble trukket tilbake.

Han hadde gått seg vill, - dels i en litterær begrunnelse for hvorfor en romanperson ikke kan være ’virkelig’, dels i spissfindige påvisninger av forskjeller mellom hva han selv hadde opplevd og hva han hadde skrevet om, og dels i bedyringer av sin gode hensikt.

All hans tekst – i omfang som en halv roman, hans tredje eller fjerde store beretning om Agnars skyld, den kokte ned til én setning.

"Jeg har tenkt over det spørsmålet og kommet til at jeg ikke vil besvare det."