Så er det snart over, da. Det betyr at det omsider er lov å klage.

Den som klager over russen mens det står på nemlig, er pr definisjon å regne som en sur og humørløs gammel gubbe, som selv har glemt hvordan det er å være ung, og som ikke skjønner at det hele er uskyldige uttrykk for spontanitet og livsglede. En spontan og livsglad russelek er for eksempel å fylle forvokste pumpehagler av noen vannpistoler med urin, og så stenke sine omgivelser med dem.

Man kan ikke klage på slikt. Man kan riktignok forsøke å beskytte seg. Jeg leser i avisene at flere bensinstasjoner har måttet leie vaktselskaper mot livsglad og uskyldig stæling og russehæverk. Bare moro, selvfølgelig.

Alt var som kjent bedre i gamle dager. Selv pøblene var bedre i gamle dager. De spillte hornmusikk i villastrøkene klokka fire om morgenen, hellte såpespôn i fontenene og malte kjønnsorganene i Vigelandsparken røde, eller skjøt med vannpistol på besteborgerne. Med vann. Og så drakk de seg fulle og kysset politimenn og klinte på offentlig sted og forstyrret ordførerens tale på 17 mai. Alt sånt som man forventer av en anstendig pøbel, en pøbel som vet å holde seg til pøbelstreker som er gjennomgått og godkjent av den eldre generasjon.

Absolutt verd å klage over selvfølgelig, hvilket også ble gjort. I ren lojalitet til ungdommen sutret man over deres villskap og uforskammethet, slik at de følte de hadde oppfylt sin generasjonsforpliktelse om å være skikkelig rampete i to uker før juss-studiene. Aftenposten skrev at nu må det snart ta slutt, og rektor holdt en refselsestale. Helt etter oppskriften.

Det var ikke bare lov til å klage, det var forutsatt. Russen ville ha blitt smekk fornærmet om man ikke klaget. Derfor er også dette et nymotens påfunn, at man ikke kan klage på russen. Det kom omtrent da den vokste fra å være et irritasjonsmoment til å bli et monstrum, da den gikk fra å være pøbelaktig til å bli absurd.

Omtrent da ordføreren i Os, om noen ennå husker ham, som en desperat handling for å vise hvor ung og kul han er i virkeligheten, bevilget tyve tusen av en slunken kommunekasse for at de skulle ha det gøy og kaste egg på gamlehjemmet. Omtrent da de selv begynnte å klage. I hovedstadspressen sto for en tid tilbake en gruppe betuttete og skuffede russebusseiere fram og fortalte at de var blitt frastjålet lydanlegget sitt, til femti tusen kroner. De forventet, som rimelig kan være, sympati. Men de aller fleste leserne reagerte med et ’HÆ’? Et halvt hundre tusen kroner for en overdimensjonert bilradio?

Det er ikke gammeldags, eller sidrumpa, eller surmaget å påpeke at ette eller annet har gått skeis i et samfunn der ungdommer kan importerer dobbeltekkende busser fra england, leie inn sjåfører og pumpe inn hele årslønner, sponset av næringslivet, bare for å kunne foreta en gammel og meget enkel, 18-års øvelse: Drikke seg drita full og lage skandale.

Derfor gir russens megalomane markeringer ingen grunn til å klage på ungdommen spesielt. Dessverre. Det passer bare altfor godt, det med Os-ordføreren og næringslivsstøtten til halvmillion-bussene. Det hele har utviklet seg til en trist parodi på nordmenn, sånn i det store og det hele. En gjeng rølpere som raser støyende gjennom verden uten andre måter å more seg på enn å svi av en helvetes masse penger på kort tid.

På denne måten kommer vi til å stryke til eksamen, alle sammen.