Antakligvis er det en av verdens mest misbrukte melodier. Den var nasjonalhymne under kulakkdrapene Stalins sovjet. Den er sunget av Pol Pots lakeier, og den ble brukt da Kim Il Sung drev sitt folk ut i ytterligere fattigdom. Fordi nettop maktviljen er én av de strenger den spiller på, er den gjort til del av maktens glansede rammeverk under utallige despoter.

Og – den har, mer enn noen annen komposisjon, båret frem drømmer om noe bedre. La oss nå være ærlige: Det er noe gammeldags, litt støvet og ufikst over Internasjonalen. Den kommer selvfølgelig til å bli sunget i løpet av dagen, men det vil være med samme følelse som når man sender et brunstripet slips til en tutlete gammel onkel på julaften. Det må til, men det er egentlig bare noe man gjør av hensyn til den tid som var, det er over nå, og på tide å begynne med noe nytt.

I den tid vi lever, nemlig – som er globaliseringens tidsalder, nettop nå da ’internasjonalisering’ er blitt politkkens og næringslivets paradeord nummer én, er sangen om det internasjonale blitt noe som hører til på grendehuset i Grong. I høyden. Den har nemlig blitt tradisjon, og det tradisjonelle er per definisjon lokalt.

Om mannen som skrev melodien til Internasjonalen, Pierre Degeyter hvis jeg uttaler navnet riktig, leser jeg i et oppslagsverk at han ble fulgt til sin grav av femtitusen sørgende arbeidere i 1932. Så stor var deres takknemlighet, og den bygget på ett eneste verk, én handling som han hadde utført noen nattetimer over et radbrukket harmonuikum seksti år tidligere. Han satte melodi til en sang som inneholdt linjen: ’Vi som er intet, skal en gang bli alt.’ Forøvrig løp hans liv i takt med tiden. Han begynte som barnearbeider på et stoff-fargeri. Og han endte som likkistesnekker. Det siste går jo aldri av moten, døden har hatt stabil og permant høykonjunktur siden dengang.

Men han nådde altså nesten å se barnearbeidet utryddet i Frankrike. Sikkert stort for en menneske som seks år gammel tjente 10 centimes, eller en tre-fire øre, for en ni timers arbeidsdag. Det er så fremmed, og så langt borte i historiens tåke, at man nesten kan begripe hvorfor internasjonalen er blitt ufiks i internasjonaliseringens tidsalder. Ingen skikkelige mennesker vil jo lenger sette seksåringer til å produsere rikdommen sin. Dessuten er alt blitt mindre oversiktlig siden dengang en kapitalist var en tykk mann med flosshatt som levde av å produsere skitne produkter til å undertrykke arbeiderklassen med.

Så uoversiktlig er det blitt, at selv en norsk regjering, som på dager som dette smykker seg med et ord som ’sosialisme’, kan investere nasjonens formue i å produsere landminer i den tredje verden. "Dette er veldig komplisert," som statsministeren forklarte. Og det skjønner vi jo. Det har med det inter- , unnskyld: Med det globale å gjøre. Pengene løper sin egen vei, og noen av dem blir til sprenglegemer under nakne barneføtter. Ingenting å gjøre med det. Annet enn å cashe overskuddet rett i oljebingen. Bare moralister og stabeiser som er så gammeldagse at de fremdeles synger arbeidersanger fra to århundre tilbake, tror det er griskheten som dreper.

Dagens moderne internasjonalister, med og uten regjeringsmakt, vet bedre. De vet at barnearbeid er en saga blott, bortsett fra i Freia melkesjokolade og Tidemanns Teddy, allemanns venn, som bringer glede og et lite stykke norge – og et pen slant penger til gamlelandet. Formuen bak er anstendig og skattebelagt og moderne og milevidt fra det ufine utbytteri. Den er høst norsk, og hyst internasjonal. Men på den andre siden av jordkloden sitter det altså noen usynlige seksåringer og renser kakaobønner og plukker tobakksblader, for en dagslønn som vel er i klasse med Degeyters.

Og noen av dem tenker sikkert: "Vi som er intet, skal en gang bli alt"

Gratulerer med dagen.