Nå har det vart i fire dager. Det er 8 uker igjen. Og vi begynner allerede å gå trett.

Rettsaken etter mordene i Sørum er i utgangspunktet en kriminaljournalists våte drøm. Den har, som det heter, alt: Bittert, innestengt familenag. Attentatforsøk mot internasjonale toppolitiske aktører. Forfalskede kjøpekontrakter, forstøtte barn, fornærmede forsvarere. Skuddveksling i juleselskaper, eks-pornomodeller, jet-set-politikere, melking av Norsk rødt fe, og tungt skytevåpen med kjælenavn.

Selv er jeg forlegger, og jeg forsøker å se for meg konsulentuttalelsen om dette hadde vært en roman. Det ville ha blitt refusjon, så meget er sikkert. For det første fordi det er for tett med klisjeer her. En typisk debutantfeil er det dessuten å stappe inn alt for mye i en historie. Dessuten ville konsulenten ganske sikkert påpekt at det virker affektert, litt billig symbolikk liksom, å skyte i stykker et Nerdrum-maleri. Og herregud, å sende en kronmistenkt i fjøset midt under en nøkkelscene – ! Da har jeg ennå ikke nevnt at en annen av de impliserte skal ha sett spøkelser, eller den helt overflødige affæren med sigarettsmuglingen. Riktignok kan kriminalgenren tøye grensene for det realistiske, men det er måte på alt. Her skal man DNA-teste en juletrebarnål som man fant i juni? Litteraturen kan rett og slett ikke tillate seg så mye.

Men virkeligheten kan det altså. Og antakligvis er det nettop i dette ’litt for mye’ vi finner den første forklaringen på at saken tross sin overlessethet er nærmest hypnotisk interessant.

Den andre halvparten av forklaringen ligger – ikke i kriminalmysteriets klassiske dramaturgi. Men i bruddet på den. Det var først da det ble klart at saken ikke ville bli løst, det gikk fra å være en stor til å bli en diger historie. Mennesker er nå engang slik – vi dras mot det vi ikke forstår. Siste kapittel i denne boka mangler. Derfor også, ville den blitt refusert. Og nettop derfor er det en stor fortelling.

Så stor, viser det seg, at norsk presse ikke helt har visst hva de skal gjøre med den. Så langt har de fulgt oppskriften til en uøvet forfatter, de også. Har du en liten historie, forteller du selvfølgelig lite. Har du mer, forteller du mer. Men hva hvis du har riktig, riktig mye? For ikke å si: Alt for mye? Det finnes forskjellige løsninger på dette dilemmaet. Noen smarte, noen litt dummere, og noen riktig dumme. Den aller dummeste er å forsøke å fortelle alt. Etter at Orderudsaken tok av, har pressen oppført seg som en bulemiker på en konditor-messe med gratis smaksprøver.

Logikken har vært: Jo mer spennende, jo mer skal vi berette. Dette er så spennende at vi forteller alt. Vi setter en skribent, en hurtigtaster fra manpower og en datakyndig i rettsalen, kobler oss opp mot internett og legger ut for verden hvert kremt, hver svettedråpe, hvert ord, fargen på Pers skjorte og Veronicas mascara. Da blir det virkelig.

Men virkelig er nettop det det ikke blir. Orderudsaken har forlengst gått fra å være realitet til å bli fortelling, den angår oss ikke lenger som et stykke virkelighet, men som underholdning, som samtaleemne og levende teater.

Man trenger nemlig hverken være forlagsredaktør, forfatter eller kriminaletterforsker, for å vite at alt kan man ikke fortelle. Alt blir ikke virkelig, det blir prat. Det er to feil med alt. Det er ubegripelig, hvilket i og for seg ikke er så galt. Men det er også kjedelig.

Det sinnsyke pratmakeri rundt Orderudsaken, der hver pizzabit og hver røykepause skal formidles, for senere å sauses inn i snusfornuftig analyse på kommentarplass, er et slags journalistikkens selvmord. Manuskriptet er riktignok altomfattende, men det er også alt det er.

Så uoversiktlig er denne informasjonstotaliteten, at vi har fått en sak der alle kan ta den rolle de har lyst på. Journalister bedriver juss og psykologi og skiller troverdige fra løgnaktige vitner. Til gjengjeld er juristene begynnt å dramatisere hendelsene.

Virkeligheten utspiller seg som underholdning. Det burde selvfølgelig være underholdende. Men i virkeligheten er det tragisk.