Det skjer noe rart med nordmenn idet de første jordbærne blir modne.

Man kan gi oss historiens største og mest fantasieggende rettsak. Man kan dynge på med halvslappe regjeringssatsninger, John Carevs c-kjendisstevne, Peter Nomes psykiske sammenbrudd, og la tidenes største rockepoet fortelle oss – nok en gang – at tidene forandrer seg. Vi er så allikevel bare opptatt av været.

Man kan ta alt som vanligvis betyr mer enn det fortjener her i landet; dagsrevyer, momsreformer, prinsefester, og gi det en ny runde oppmerksomhet. Det blir liksom ikke noe utav det.

Huh? sier nordmannen litt desorientert. Og så: "Javel. Men nå er de første jordbærne modne." Den nordiske sommeren er så lite selvsagt, så dyrebar og så uvanlig, at når den først kommer kan ikke oppmerksomheten trekkes i andre retninger.

Nordmannen, i sommermånedene, er ikke noe samfunnsvesen. Den greske filosofi, Alexander den stores krigskunst, Buddahs læresetninger eller anleggelsen og ødeleggesen av Troja – det ble utført med tredve grader i skyggen alt sammen. Selv passer vi ikke til annet enn å sitte på en stein når det er sånn. Det er sikkert nok tanker som må tenkes, byer som må anlegges og ødelegges, og store strategier som må utformes. Men nå er havet så flatt, himmelen så lys om natta, og gjeitramsen snart rød i toppen. Nå må det sittes på en stein og glos på noe vann. Det er den norske grunnoppskriften på lykke. Og vi har rett og slett ikke tid til annet nå.

Det er derfor selv selv de største saker klarer å bli små, sånn i overgangen mellom juni og juli. Avisene begynner systematisk, og med en egen indre begeistring, å lage helsider om prisen på pils og badetemperaturen ved hamresanden og barneombud Trond Waage, i forvissningen om at ingen lesere tar dem alvorlig uansett. Og det kan de trygt gjøre. Den norske sommerfølelsen er nemlig i bunn og grunn en stemning av lykkelig likegyldighet og mangel på alvor.

Det har med temperatur, men også med barndom å gjøre. Den aller største lykke man kan gi en nordmann, sånn i overgangen mellom juni og juli, er å gi ham inntrykk av å gjennoppleve sine barndoms somre. Fortelle at tiden har stått stille, at man i grunnen har sittet på denne steinen og glodd på dette vannet hele tiden, og alt som skjedde i mellomtiden var tankespinn, og muligens, men bare muligens har man initsiativ til å kaste fiskesprett. Ellers ingenting.

Her er nordmennene også på sitt beste. Sittende i Tarjei-Vesaaspositur på et stykke grunnfjell, mens man ser uutgrunnelig ut og gjør ingenting. Her er han snill, han slenger noen vennlige ord til verden rundt seg, og gjør ellers liten skade. Han planlegger ikke å tjene en milliard på å selge Storebrand til finnene, eller å investere penger i Indonesia eller å klage på innvandrernes blondinevitser eller å borre i stykker fedrelandet med en serie meningsløse tuneller eller andre, typiske norske aktiviteter. Han planlegger i høyden å fiske en pir til middag. Skulle han plukke opp en avis, får han se et barometer over pils-priser på uteserveringene, og skulle han bli nysgjerrig på politikk, får han vite hvor stortingsrepresentantene har ferieparadisene sine.

Sånn tror han, i disse korte, lykkelige ukene at hele verden er blitt like dum som han selv. Og det er i grunnen like godt for begge parter.