Det hender iblant – og i grunnen oftere enn vi liker å tenke på – at man sitter der, med et standpunkt og en fast overbevisning, uten helt å vite hvor den kom fra.

Som regel pynter man sin egen mening med at det antakligvis er hjernen som ganske på egen hånd har skilt mellom rett og galt, mellom rasjonelt og irrasjonelt, og sortert seg fram til ikke bare det riktige, men i sannhet det eneste mulige.

Som regel er dette en løgn.

Går man sine egne motiver nærmere etter i sømmene, finner man altids andre, ofte undelige og ikke så rent lite smålige grunner. Jeg kan for eksempel ikke være det eneste menneske i verden som forbausende ofte finner at jeg velger standpunkt; ikke ut fra hvem jeg da blir enig med – men hvem jeg slipper å være på lag med. For en stund siden skulle landet for eksempel ta stilling til hva vi skulle foreta oss med hovedstadens aller flotteste tomteområde. Sammenhengende strandlinje, solskinn tjuefire timer i døgnet, i nærheten av det meste – kort sagt: Fornebu.

I en by der offentlige tjenester snart befinner seg på førindustrielt nivå, kan man i og for seg finne nok av gode grunner til ikke å ta det aller beste man har, og forære det bort til en bransje som høylydt skryter av at de kan drive hvor som helst fra. Likevel – skal vi være ærlige, alle vi som syntes IT-fornebu var et av de mer idiotiske dot.com-påfunn – og det sier som kjent ikke så lite – så så spilte nok prosjektets varmeste venner en viss rolle. Det var som vi husker trioen Øystein Hedstrøm, Kjell Opseth og Gudmund Hernes. Skrekkslagne så vi oss selv, varmt trykkende hender med denne kombinasjonen av utkorpethet, hestehandlersinnelag og stupiditet, og bestemte, nærmest på instinkt, at vi var var mot hva som helst, så lenge de to var for det.

Det er ikke noe å være stolt av, å fatte sine standpunkt på denne måten. Men det er vanligere enn vi tror. Det er en variant av det hedvundne logiske prinsipp som heter ’reductio ad absurdum’; man trekker konsekvensen av en mulighet, ser at den ender i Stortingets skrekk-kabinett, og konkluderer med at man må velge det motsatte.

Det må ha vært den samme absurditetens reduksjon som trådte i kraft, den morgenen jeg våknet og til min overraskelse fant ut at jeg var blitt royalist. Med skam og melde må jeg inrømme at jeg ikke har tenkt så altfor mye på spørsmålet om landets statsforfatning tidligere, jeg har vel forholdt meg til det omtrent som med oppgraderinger på PC’n. Så lenge det gamle systemet virker, er det ingen grunn til å klusse det hele til for seg med å dytte inn noe nytt. Derfor plasserte jeg meg – i likhet med storte deler av norsk venstreside – i et slags passivt republikansk limbo, vi nikket anerkjennende til det åpenbare utsagn om at det tihøte en svunnen tid, uten et øyeblikks vilje til å trekke konsekvensen. I grunnen handlet det vel mest om at de eneste som var genuint opptatt av kongehusets gjøren og laden var VG, Se og Hør og grandtanta til kjæresten min, og jeg hadde ikke noe behov for å være på parti med noen av dem. Altså var man republikaner, sånn i prinsippet.

Men det var altså før. Før det ble en mediegreie. Før ellers vettuge mennesker, som burde ha bedre ting å bruke tiden sin på, med ett ble grepet av utagerende meningsproduksjon om kjærester og hatter og badekarføtter og ting vi ellers overlater til grandtanter og Akersgata. Før vi ble tungnemt belært, med snusfornuftig undertone, at monarki er en gammeldags styreform. Ærlig talt: Jeg trenger hverken en forloren statsviter, eller en utdatert filosof til å fortelle meg det. Jeg kan finne det ut helt på egenhånd, og kommer ganske av meg selv til at det slett ikke plager meg. Men at det som ville ha plaget meg, var om jeg skulle ha funnet meg i at noen skreiv side opp og side ned om kjæresten min eller hatten min eller foten på mitt badekar.

Og dermed var det vel gjort. For i det samme den siste tanken var tenkt, fødte den ganske av seg selv spørsmålet: Vil jeg egentlig være på det partiet? Vil jeg tilhøre kretsen rundt kongehusets nye snyltedyr, som med enorm pompøsitet fremfører en lurvet blanding av selvfølgeligheter og sladder? Og det endatil i en kvasiradikal innpakning?

Det var vel omtrent her underbevisstheten meldte overgang.

Takke meg til grandtante. Nå gleder vi oss til bryllupet, begge to.