En vanlig løssalgsavis på en vanlig ukedag har for tiden mist to sider om Orderuddrapene, to sider om Baneheia, og én side om den såkalte ’Benheim-Karlsen-saken’. I og for seg ikke egnet til å undres over, noe av det. Det er tre kapitler i den store fortellingen om oss, den vi har aviser til å hjelpe oss å forstå – og dessuten: Det er godt stoff, på mer enn én måte. Det er godt lesestoff. Forbrytelser har vært menneskenes favorittunderholdning siden Kain slo ihjel Abel, og således la grunnlaget for verdenshistoriens første kriminaldrama. Det ble, som vi husker fra religionstimene løst av verdenshistoriens første privatdetektiv; Gud.

Likevel er det egnet til å undres over at disse tre dramaene – som egentlig har direkte betydning for omtrent like mange mennesker som kommunestyret i Bykle, får samme dekning som den øvrige norske befolknings gjøren og laden innenfor områdene næringsliv, politikk, økonomi, helsevesen, landbruks- og kugalskapsadministrasjon, edruskapsarbeid, utdanning, filosofi, sosialsituasjon, eldrevesen, informasjonsteknologi og rovdyrforvaltning.

Til sammen.

Faktisk tar tre rettssaker i Norge opp mer plass enn det som daglig avsettes til de øvrige fire og en halv milliard mennesker på jorden. Hvilket selvfølgelig er en prioritering som har sine grunner.

Spørsmålet er altså ikke hvorfor det er slik. Spørsmålet er hvilke følger det får. Rettsalen er nemlig på en måte forundelig tiltrekkende, for oss på tilskuerbenken. Med hele sitt følelsesreportoar, som spenner fra det grusomme, over det kjedsommelige til det nøyaktige, gir den akkurat den illusjon vi savner mest av alt i kommunestyret i Bykle og alle de andre stedene der den traurige virkeligheten utspiller seg. Illusjonen om at det finnes et svar. Et entydig rett eller galt, sant eller usant, skyldig eller ren. Bare vi får snakket fra oss alle sammen, sier skuespillerene i retten, vil det bli mulig å skille det viktige fra det uviktige, det sanne fra det løgnaktige, de snille fra de slemme.

Nettopp det som er så vanskelig ellers. Derfor er rettsalen, med sin klare rollefordeling, så langt å foretrekke, rent formidlingsmessig, fremfor kaoset av ondt og godt i det vi kaller virkeligheten. Derfor er den også en nyhetsmessig vinner.

Kain ble, som vi husker, felt på tekniske bevis. "Din brors blod roper til Mig fra jorden", som det står i verdenshistoriens første kriminalreportasje, før etterforskningslederen glir over i rollen som dommer. Akkurat så entydig og enkel var det vi skulle ønske verden var.

Og faktisk: Den er det også, av og til – men bare i rettsalen og løssalgspressen. Det er derfor vi bør bli betenkte når juss-journalistikken eser ut og tar en stadig større plass i nyhetsbildet.

Retssakene stiler nemlig – i likhet med et hvilket som helst annet teaterstykke – mot en uomgjengelig slutt. Det vil si – en forløsning. Det vil si: En straff. Et helt folk sitter i disse dager og venter, med tilbakeholdt fryd, på at ondskapen, personifisert med navn og ansikt, skal få sine velfortjente straffer.

Problemet er at man kan komme til å tro verden er så enkel. Og i såfall glemme at syndefallet og Kains forbrytelse er begynnelsen – ikke slutten.