RAYMOND

Raymond Johansen er vår mann. Han er ansvarlig for snøen i Oslo. For å få den bort altså. Eller rettere sagt: For å la den bli liggende.

Folk får lære seg å spa sjøl, sier Raymond. Jeg kunne ikke vært mer enig. Folk får lære seg å ta et tak. All denne sytinga fra folk som ikke er i spa-sjøl-alderen viser hvordan vi har forfalt til et folk av puddinger. Ta Muttern for eksempel. Sprek dame, 73 år gammel, en kløpper med spade og spann siden toårsalderen, plutselig er hun på tråden: "Har du lest Aftenposten!" skriker hun. "Der står det en ung jypling, og tror han kan lære meg hva jeg må ha på beina på holka!" Raymond har greie på det også han, nemlig. Folk er ikke skodd for vinteren, sier Raymond. Sant nok.

Selv er jeg velskodd. Fire stk Hakkapelitta, med pigger, et i hvert hjørne av bilen. Andre sko trenger jeg ikke. Gata er fri, nemlig. Det er fortauene som er fulle. Av snø, grått hår, spaserstokker, unger i kjeledresser, stressa mødre og barnevogner. Men mest snø. "Har du prøvd å forsere disse brøytekantene med barnevogn?" spør kona mi. Selvfølgelig har jeg ikke det. Hva i all verden skulle jeg det etter? "Kutt ut sytinga!" sier jeg. "Ta med en spade i vogna. Tenk på hvordan de har det i Finnmark vinterstid."

"Der slipper de i alle fall Raymond" sier kona mi, mens hun laster barnevogna skeiv av handleposer, to unger, diverse sklibrett og skinnposer og annet utstyr som er nødvendig på polarekspedisjoner og utflukter i landets hovedstad. Ikke har hun piggdekk engang. Selv kobler jeg ut motorvarmeren og tenker at hva i all verden er det de reker ute etter. Oslo om vinteren er for menn i sin beste alder som eier en bil. Andre får holde seg innendørs. Det har han forstått, Raymond.

"Jeg trodde han var sosialist," sier Muttern på telefonen seinere på dagen. Hun har fått et hang-up på dette med snø etter at hun ikke slapp inn døra i borettslaget på fire timer. "Sosialisme betyr å hjelpe de svakeste først, enten det dreier seg om snørydding eller sultkatastrofer."

"Feil igjen Mutter," sier jeg. "Du blander sammen. Det er snillisme du tenker på der."

SVEJK

KJÆRLIGHET FRA GUD

Religionsfrøken var ung. Og pen. Ikke som de andre lærerne. Hun var alltid blid, og så tegnet hun med fargekritt på tavla. Palmer, menn i blå kjortler og Jesus med brunt sjegg. Hun tegnet det akkurat som det var. Hvis det skulle være skygge, brakk hun av en bit av krittet og la det på tvers. Sånn kunne hun få det til å se ut som om det var folder i de blå kjortlene. Hun var den eneste av lærerne vi var på fornavn med. Hun het Else.

Da vi gikk i tredje sluttet hun. Hun skulle ha barn.

Vi tegnet alltid i timene til Else. Vi tegnet kameler, Josef i brønnen, sju magre kyr på vei opp av Nilen, Jesus i Getsemane og hanen som gol for tredje gang. Mens vi tegnet, fortalte Else, eller hun tegnet hun også. Jeg prøvde alltid å få det til å likne mest mulig på hennes tegning på tavla.

En gang skulle vi tegne til "Kjærlighet fra Gud". Vi hadde lært den utenat, sunget den, og skrevet den i boka. Så skulle vi tegne til. Else hadde ikke tegnet noe på tavla, så vi måtte finne på selv. Det gjorde ikke noe. Jeg visste akkurat hva jeg skulle tegne. Jeg skulle tegne livets edelsten.

Kjærlighet fra Gud

springer like ut

som en Kilde klaar og ren.

I dens dype Grunn,

på dens stille Bunn,

gjemmes liiiivets Edelsten.

Jeg tenkte på runde, glatte steiner på bunnen av en elv. De var blanke og skimrende, så man fikk lyst til å plukke dem opp og ta dem med hjem. Hånden ble liksom fremmed når man stakk den ned i det kalde vannet. Man måtte lukke den kjapt rundt en av steinene og dra den til seg. Hvis man hadde den for lenge i vannet gjorde det vondt. Etterhvert som steinen tørket ble den ikke blank lenger. Ikke så rund heller, nesten litt knudrete. Det ble en helt vanlig stein i solsteiken langs elva der det luktet gress og jord.

Det er ikke lett å tegne steiner på bunnen av en elv. Elven er helt klar og gjennomsiktig, men ikke usynlig. Jeg tegnet runde, brune steiner. Det gikk ikke an å få dem blanke. Ikke med sånne fargeblyanter jeg brukte i alle fall. Midt i tegnet jeg en stor, grønn edelsten. Jeg prøvde å få den til å likne på en smaragd, jeg tenkte på de grønnskimrende smaragdene onkel Skrue fant i en gruve der de vokste ut av fjellet, som bobler, svære som fotballer. Jeg fikk ikke smaragden heller til å skinne. Men den var i alle fall grønn.

Rett bak meg satt Beate. Hun var den flinkeste i klassen til å tegne. Den flinkeste i kristendom også. Aller best var hun til å tegne barn med store øyne og lange øyenvipper. Men hun kunne også tegne sånne ting som ingen andre kunne, ting det egentlig ikke gikk an å tegne. Himmelen for eksempel. Alle kan tegne blått øverst på arket så man skjønner at det er himmelen. Men Beate tegnet himmelen i masse forskjellige blåfarger, og skyene liksom bak hverandre, så man skjønte at himmelen fortsatte innover og innover, at det fantes himmel bak skyene også. Akkurat som utenpå Allers. Jeg har aldri skjønt hvordan det gikk an å tegne sånn som utenpå Allers. Det var mer virkelig enn et fotografi, på en måte mer virkelig enn sånn som det var i virkeligheten.

Jeg snudde meg og kikket på tegningen til Beate. Hun kunne sikkert tegne en smaragd sånn at det skinte i den. Beate måtte ha misforstått på en eller annen måte. Hun tegnet en sykepleier som sto lent over en seng. Det var en flott tegning. Det er vanskelig nok å tegne en seng uten at den ikke blir skeiv og rar, og da må man tegne den rett fra siden. Men Beate hadde klart å tegne at man så senga litt ovenfra på siden, sånn at vi liksom så oppi senga, der det lå en gammel mann under dyna. Dyna var skrukkete. Selv det klarte hun å tegne. Sykepleiersken lente seg over mot mannen og smilte til ham. Hun hadde store øyne og lange øyenvipper.

Men hvorfor tegnet hun en mann i en seng og en sykepleier? Jeg sa ikke noe. Hvis det ble snakk fikk vi ikke tegne mer. Jeg snudde meg og fortsatte på min egen tegning. Jeg prøvde å tegne elven som rant over steinene. Tynne blå striper av vann. Det så rart ut. Det var akkurat som om vannet ikke hang sammen. Jeg tegnet mer blått, men der det kom over det brune ble blåfargen gusjegrønn. Det så ikke ut som en elv. Så tegnet jeg elvebredden. Gress er lett. Masse grønne streker ved siden av hverandre. Jeg tenkte og tenkte på Beates tegning.

-Hva tegner du? hvisket jeg lavt bakover.

-Kjærlighet fra Gud, sa hun. Jeg snudde meg og leste verset igjen. Så så jeg på tegningen av livets edelsten. Den var ikke så verst. Else kom til å like den, det visste jeg. Hvis hun syntes tegningen var fin, tegnet hun en liten smilemann nederst på siden. Hun gikk rundt og så på hver eneste en, tegnet smilemenn og småsnakket litt med alle.

Det kriblet alltid litt i meg når hun var nesten ved pulten min. Akkurat som hun var der før hun var der, som om jeg allerede kjente lukten av genseren hennes før hun lente seg over pulten min. Hun luktet helt forskjellig fra alle andre damer jeg kjente. Jeg gledet meg til hun skulle si "fint!" og tegne smilemannen.

Jeg skjøv tegningen over mot kanten av pulten. Hun så på den et øyeblikk.

-Hva er det? spurte hun, litt forbauset.

-Livets edelsten, sa jeg. Jeg visste at jeg ikke var så flink til å tegne, så det gjorde ikke så mye at jeg måtte forklare det. Selv om jeg ikke syntes at tegningen var så dårlig. Jeg hadde lyst til å kjenne på genseren hennes.

Det var da jeg så at hun smilte. Else smilte nesten alltid, så det var ikke noe spesielt. Men dette var sånn voksne smiler når man har sagt noe søtt eller morsomt. Et smil man ikke er med i. Et voksensmil, som man er helt utenfor. Det varte bare et øyeblikk. Så smilte hun vanlig igjen.

-Kjempefint!, sa hun, og tegnet et stort smil nederst på siden. Rundt ansiktet tegnet hun ståler, så det så ut som en sol som smilte.

Lukten hang igjen etter henne. Jeg snudde meg for å se hva hun sa til Beate.

-Næmmen så flott, da! sa hun, og tegnet en nøyaktig maken smilesol på hennes tegning. Så spurte hun om Beate hadde vært på et sykehus.

Jeg så på tegningen min en gang til. Og på sola som smilte. Det var et helt vanlig solsmil, strekøyne og stor buet munn. Jeg tenkte på tegningen til Beate som jeg ikke skjønte. Og at Else hadde skjønt den med en gang, men måtte spørre om min.

Enda det var jeg som hadde tegnet livets edelsten.

SVEIJK