SOSIALISERING

Jeg veit ikke om de bruker det i gymtimene fremdeles. Datteren

min sier ikke noe om det, når hun kommer svett og varm hjem fra

fotballspilling med søle opp til knea. Ikke spør jeg om det

heller. Jeg er redd for at hun har samme erfaring som meg. Og

da veit jeg: det er like greit ikke å snakke om det.

Det er nemlig ingen ord til det. Ikke når man er ti.

Ikke seinere heller.

Gymtimene kunne være helt all right. Linjegym, for eksempel,

som alle stønnet over, det var greit nok. Jeg stønna jeg og,

stemte i med at det var det teiteste som fantes, mens jeg pusta

lettet ut. Linjegym betød at jeg kunne stille meg bakerst i en

rekke og følge gutten foran meg i mekaniske bevegelser mens jeg

tenkte på noe annet.

Vinduene i gymsalen var montert høyt oppe, ovenfor der

ribbeveggen slutta. Av og til hang noen jenter og kikket på oss

i vinduene. De skulket håndarbeidstimene sine. Jeg sto der på

rekka mi og utførte den langsomme, statiske dansen mens jeg

gløtta opp på jentene og tenkte på andre ting. Læreren sto

øverst, på et slags podium og var for-danser. Dette underlige

ritualet gjentok seg uke etter uke. Vi stønna, men vi så aldri

hvor absurd det var.

Men så - plutselig og uten forvarsel, fikk gymlæreren det

for seg at han skulle være gem. Vi trippa inn i gymsalen i de

slaskete treningsdressene våre og gjorde oss klare til å stille

på rekker til linjegymen, alt kjentes trygt og godt, jentene i

vinduet var på plass. Så blåste han i fløyta.

Oppdeling til TO! brølte han, og alle ropte jippi og

endelig og sånt, for oppdeling til to betydde at vi skulle velge

lag. Jeg hadde selvfølgelig vett til å roppe jippi og endelig

selv også.

Herfra var alt kjent. Roar og Terje valgte. Det var alltid

Roar og Terje som skulle velge, rett og rimelig det, ettersom

de var så gode begge to at det var opplagt for enhver at de måtte

komme på hvert sitt lag.

De starta med å velge Jesper og Halvor. Også klart nok,

Jesper var så høy at han var umulig å komme forbi, Halvor spilte

alltid så rått at motspillerne ble redde for ham. Så gikk det

slag i slag, en gikk hit og en gikk dit, alle visste hvem som

kom til å bli valgt neste gang. I ettertid har det undret meg at

vi alltid visste det så presis, alle var helt klar over

nøyaktig hvem som var nest best og tredd best og selv femtend-best og sekstend-best.

Bortsett fra de fire-fem siste. Det er klart, alle visste

hvem som var dårligst, det var Rolf, men Rolf var tykk, så han

regnet vi ikke med.

Der sto vi da, en liten gruppe som sto lengst mulig fra

hverandre. For hver som ble valgt ut ble gruppen av usikre

guttunger som sto tilbake enda dårligere. Vi visste det like godt

som alle andre, de lykkelig utvalgte, gymlæreren som gikk

utålmodig rundt og nappet i fløytesnora, jentene i vinduet, vi

visste det kanhende "bedreo enn dem alle sammen; at de som sto

igjen nå, det var bånnsubbet.

Og vi foraktet hverandre for det. Vi så på hverandre med

stikkende blikk og tenkte: Er jeg like slett som han der? Skal

jeg ikke snart komme meg over i en av leirene, skal det ikke

snart være min tur til å kunne stå trygt mellom de andre og se på

de som ennå ikke er blitt valgt? Skal ikke jeg snart kunne være

med på å stønne: Åh, nei, ikke han!

På slutten handlet det nemlig ikke lenger om å finne de

beste, men de minst håpløse. Laglederene valgte suverent, men

resten av laget kommenterte friskt. Ta han, ta han, ropte de i

begynnelsen. Etterhvert ropte de "hvertfall ikke han!" Bare vi

som sto igjen sa ingenting. Ikke før vi kom over i en av leirene

og kunne være med på å kommentere de siste, de som var enda

lenger nede.

Så, omsider ble Rolf skubbet over på et av lagene, og

spillet kunne begynne.

På denne måten lærte vi langsomt å oppføre oss som voksne folk.