DE OVERFLØDIGE

Det var engang en keiser som var så dum at han lot seg narre til å gå naken utendørs fordi noen hadde sagt at bare de dumme, eller de som ikke dudde i arbeidet sitt, var blinde for klærne hans.

Denne historien kjenner etterhvert alle. Og kjernen i den er selvfølgelig eldre enn fortellingen om keiseren. For en tid tilbake leste jeg en middelalderutgave. Der handlet det om et praktfult maleri (som selvfølgelig bare var hvite veggen) og en konge, like dum som keiseren. Maleriet var bare synlig for folk "av edel byrd" som det het. Folk av god familie.

Det H C Andersen har gjort, er altså at han har tatt en gammel fortelling og skrevet den om, men han har måttet gjøre en viktig forandring. Mens det i middelalderen var nok å skremme folk med at de ikke skulle være godt født, måtte han i embedsmannstaten legge inn truslen om at de ikke skulle være flinke, eller ikke intelligente.

Hver gang man gjør trikset, må det tilpasses nye tider. Det nytter lite å troppe opp som skredder hos Kong Harald og si at man kan lage usynlige klær nå, ettersom han, lik alle oss andre, har lært seg å avsløre akkurat den utgaven. Men hva nå om noen fant på en ny versjon? En som var nøye tilpasset vår egen tid? Titusenkronersspørsmålet blir selvfølgelig: Hva skulle man true med i dag? Det verste som kunne skje snobber for femhundre år siden var at man ble avslørt som ikke-adelig. For hundredeogfemti år siden å bli avslørt som dum. Men i dag?

Her er et tips: De har gjort det allerede.

Her er et til: Dengang fattigfolk var solbrente, fordi de måtte arbeide utendørs, var det vakkert å være blek (se på gamle malerier). Da fatigfolk ble tvunget inn i fabrikkhallene, og mistet solfargen sin der inne, ble det straks vakkert å være brun.

Det gjelder å signalisere at man ikke deler alminnelige menneskers traurige hverdag. Den som vil leke skredder med usynlig stoff, kan bare se seg om etter hva som er det tristeste å bli tatt for, og sørge for at kundene føler seg som en av de tristeste hvis de ikke kjøper ingentingklærne hans.

Tristest i dag er å ikke bli etterspurt. Hvis ingen spør etter tiden din, hvis ingen trenger arbeidskraften din, ideene dine, tankene dine, kjærligheten din eller overskuddet ditt, da er du ute.

Det er ikke mer enn en generasjon siden det var et tegn på velstand å ha god tid. Det var dengang familieliv og arbeidsmarked var velordnede størelser som stort sett gikk i boks. Kom du ut av begge deler med god tid, betød det at du hadde ordnet deg godt. I dag er det slik at om du har god tid privat, er det fordi du er ensom. Har du god tid mens andre er på jobb og sliter vettet av seg er det fordi ingen vil ha deg. Det aller mest vellykede er å springe rundt i en evig hvirvel av avtaler, jobber og forpliktelser. Gjør du det ikke, er det fordi det er noe galt med deg.

Derfor er det at noen smarte dævler har kunnet komme trekkende med vår tids utgave av de usynlige klærne, legge dem på keiserens (eller i alle fall makthavernes) bord og si: Her er de. Betal oss riktig godt for dem. Ellers er det noe galt med deg. Ellers kommer de andre til å tro at du ikke er etterspurt.

Det usynlige i vår tid heter tidsplanleggere. Det er et annet ord for syvende sans. Eller dagbok, om man vil. De koster mange måneders minstepensjon. De er upraktiske. De er stygge. Og man må gå på kurs(!) for å bruke dem. Likevel ser vi stadig fler springe rundt med disse tunge, uformelige greiene, de slår opp på dem i alverdens møter (som slike folk selvfølgelig har en uhorvelig mengde av), de fyller ut privatlivet sitt i dem, stevnemøter (som de har minst like mange av), barnehagedugnader og teaterpremierer. Og de som sier at det er dumt, beviser bare det som var meningen hele tiden. De er ikke like opptatte, like etterspurte, som den som sitter der og blar i emisærbibelen. De har vel ikke så mange møter, de. For ikke å snakke om stevnemøter. Livet deres står ikke like høyt i kurs. Kanhende er de rett og slett arbeidsløse? Eller ensome?

Det er ikke så lett å se at det er en naken keiser som sitter der med boka si. Og mobiltelefonen. Og personsøkeren. Og alt det andre han bruker for å bevise at det ikke er et eneste sekund av tiden der ingen trenger ham.

Likevel er det godt å kunne si til seg selv, før vi gripes av usikkerhet når vi støter på vår tids keisere: Der sitter en naken mann, som er dum nok til å vise fram hvor lett det har vært å narre keisere til alle tider.