I åtte år av livet mitt var det nærmest som en venn å regne. Det

var det første jeg møtte når jeg nølende stakk hodet ut i en kald

verden utenfor blokka. Trafikklyset som voktet krysset utenfor,

porten til verden, så å si.

Kanhende er det latterlig at jeg ennå nikker hjemmekjent til

det når jeg fra tid til annen raser gjennom den trafikerte gata

og tenker: Her har jeg bodd en gang. Tross alt er det ikke mer

enn et ganske vanlig norsk trafikklys, rødt grønt og gult på

toppen av en stolpe. I tilegg er det, som så mange av sine

brødre og søstre rundt omkring utstyrt med en knapp omtrent midt

på magen. Den som trykker på knappen og har tålmodighet til å

vente en ti minutters tid eller så, vil etterhvert få se en

grønn mann lyse mot seg fra trafikklysets gule tvilling på den

andre siden av veien. En optimistisk vandrende grønnskolling som

forteller deg at nå er det trygt å gå. I elleve sekunder.

Elleve sekunder står den grønne mannen der før han kaster

seg ut i spastisk blinking og overlater plassen til en rødkledt

bistert utseende type i utkasterpositur. Jeg vet dette så

nøyaktig fordi vi som sagt har et nært forhold til hverandre,

trafikklyset og jeg.

Selv er jeg i stand til å tilbakelegge det meste av en

hundremeter på elleve sekunder, så forsåvidt er det ikke mitt

problem, ingenting å gi seg til å krangle med en gammel nabo om.

Men i hovedstaden alene finnes det anslagsvis mellom femti og

hundre tusen mennesker som ikke med sin beste vilje er i stand

til å krysse fem kjørefelt på elleve sekunder.

Disse menneskene teller ikke.

De regnes ikke med, fordi de enten er gamle, eller meget unge, eller på annen måte unormale. Akkurat ja; unormale. Etterhvert har vi nemlig havnet i en situasjon der det eneste normale er å være ung, god til bens og

helst bilist. Trafikklyset mitt er ikke alene. Rundt omkring

finnes det massevis av lys som er inrettet bare for normale, og

vel og merke normale med godt fottøy og uten barnevogn.

Man kunne selvfølgelig gjøre et tankeeksperiment. Man kunne

forestille seg et trafikklys som var inrettet slik at det slapp

over alle © alle utenom menn mellom 25 og 50. Et slik lys ville

selvfølgelig være en umenneskelighet. Mens småbarn på vei til

skolen og pensjonister med handlenett spradet trygt og godt over

veien, ville menn med mapper og matpakker på vei til jobben

være overlatt til sin egen dristighet og bilisters godvilje. Det

er ikke noe særlig å rope hurra for noen av delene.

Viktigere er det likevel at et slikt lys aldri ville sett

dagens lys. Det ville aldri bli konstruert, rett og slett fordi

de som lager lysene tilhører den gruppen det dreier seg om.

Akkurat som menneskene i trafikksjefens etet, og bystyret og

hvem det nå er som sørger for at vi får trafikklys og andre av

verdens goder. Hele veien ville det sittet slike menn og sagt at

næmen kjære, det er jo en uhyrlighet å lage trafikklys som ikke

slipper over alle trafikkanter. Likevel har det altså skjedd:

vi HAR trafikklys som ikke gjelder for alle.

Akkurat som de automatiske dørlukkerne på bussene. Dette er en riktig fiks oppfinnelse. De sparer bussføreren for arbeid og

busselskapet for arbeidsplasser. Og det er helt greit å komme

seg av og på bussene. For oss normale. Normale mennesker bruker

fire sekunder på å entre en buss. Bruker man mer så sitter man

der - bokstavelig talt - i klemma.

Felles for de unormale er at de ikke innbringer penger. Tvert

imot - de KOSTER penger. Og det er vel egentlig på tide å stille

spørsmålet rett ut, uten klissete medfølelse: Har disse krav

på den samme oppmerksomheten som oss andre? Kan de egentlig,

pengesluk som de er, kreve at trafikklys og bussdører og

alverdens er innrettet for dem?

Det er ingen grunn til å ødelegge folks humør ved å minne om

at det ikke er lenge til vinteren. Men det er det altså ikke.

Det betyr at byene kan gjøre seg klare til de årvisse

diskusjonene om man har råd til å rydde fortau og gater for snø.

Dette er, som alle vil vite, en rent økonomisk diskusjon.

Det er et spørsmål om prisen på snørydding veid opp mot slitasje

på bilene og tapt arbeidsfortjeneste når tre fjerdedeler av

arbeidsstokken kommer for seint i januar. En gang i januar

kommer det nemlig til å komme et stort snøfall, til veivesenets

umåtelige overaskelse.

Det at noen tusen mennesker faktisk blir murt inne i flere

måneder, enten fordi de er engstelige for lårhalsene sine,

eller fordi de de rett og slett ikke KLARER å komme seg fram

langs uryddede veier, det er en liten sosial kuriositet som ikke

har noe i en økonomisk diskusjon å gjøre. Det er omtrent like

irrelevant som at det ikke er mulig å kjøre barnevogn i byen når

gatene er fulle avf snø.

Unormale mennesker skal nemlig ikke sees, og i alle fall

ikke høres når normale snakker sammen. De kan sitte innendørs og

strikke strømper, kan de.

Og må de på død og liv ut av døra, så får de i alle fall lære å karre seg over gata på elleve sekunder som andre folk.