Gjør ikke ditt hjerte til en røverkule, pleide min bestemor å si. Hun sa faktisk røverkule, og ikke røverhule. Det betyr omtrent det samme. Røverkule høres bare verre ut. Det er et av disse gamle, fine ordene på vei ut, det betyr gjeng, eller bande, eller forsamling, eller forsamlingssted eller omgang. Det samme ordet som vi har i fyllekule.

Jeg husker hvordan jeg skremt så for meg en bande hardbarkede røvere med skumle hatter og sjeggstubber som benket seg i brystet på meg. Det var en skummel tanke. Pokerspill og stygge ord blandet med sterk drikk og tobakksrøyk rett bak mine egne ribbein.

Nå var min bestemor en gammel dame, slik bestemødre har for vane å være. Når hun sa hjerte mente hun hode. Og omvendt. Kanhende er ikke det så dumt når alt kommer til alt, jeg har i alle fall en slags diffus følelse av at når mennesker som har levd lenge roter begrepene sammen på den måten, gjør de det med hensikt. Kanhende var hun bare senil. Jeg finner det vel ut når jeg kommer på hennes alder.

Det hun mente var i alle fall at man ikke skulle slippe all verdens tanker inn og la dem romstere der inne på egen hånd. Noen av dem er av et slikt slag at de begynner å omdanne boligen - enten den nå sitter i brystet eller i hodet - til et rottereir for hardkokte mannfolk med lapp over øyet. Den tøffeste tanken overtar, og før man vet ordet av det, er den koslige kroa som hjernen vår kan være, full av all verdens forskjellige tanker som krangler og flørter og vitser med hverandre og synger Bellmannviser og hva nå tanker kan finne på, blitt til en røverkule. Et sted der alle de andre tankene er skremt til taushet, og røverens ubønhørlige logikk og styrke råder aleine.

Jeg kommer stadig oftere til å tenke på bestemora mi og røverkulen hennes når jeg leser avisene. Sist da jeg så saken om den vesle jenta fra Russland som skulle bli utvist, midt i et medisinsk behandlingsprogram, fordi søknaden om opphold ikke var postlagt i utlandet. En dame i departementet sa det som skulle sies; vi har våre regler sa damen, hvordan skulle det gå hvis vi ikke hadde det, da kunne jo hele verden komme ramlende inn her og bo på våre sykehus bare fordi de tilfeldigvis trengte medisinsk behandling.

Og et sted i henne ler røverne i kulen sin. For alle de andre tankene som kan tenkes i denne situasjonen sitter skremt i en krok og tør ikke snakke.

Nå vendte saken seg, som vi vet, til det beste. Men det var ikke fordi røverne ga seg. Det var fordi det snart er valg. Og det tar seg dårlig ut, selv i røverreir, at småunger blir deportert midt i en valgkamp.

De har gode tider, røverne. Vi lever i et land der fjortenårige foreldreløse blir fraktet med håndhjern til flyplassen for transport til en sjebne ingen spør om. Der dødssyke småbarn blir hentet av politi midt på natta. Som departementets representant sier: Er de dødssyke, så er de dødssyke. Det kan de like gjerne være der de kommer fra. Og han har selvfølgelig rett. Røveren i ham har rett.

Rullestolene deres tilhører forøvrig det norske helsevesen, dem må vi ha tilbake. Det er også rett og riktig. Men bare så lenge vi lar den tanken råde.

Alle har nemlig andre tanker. Alle som så bildet av den vesle vansirete russiske femåringen sammen med damen fra Sunmøre som ville adoptere henne, skjønte med en gang at det fantes en annen løsning.

Alle i politiet, i departementene, i byråkratiet og de politiske partiene vet at det ikke trengte å være sånn at den pakistanske familien med de syke barna måtte sendes hjem til forfølgelse. De vet det, men de sier noe annet. "Hvordan skulle det gå hvis alle gjorde slik," sier de, et munnhell de fikk med seg fra den mest upopulære frøkna i småskolen, og som har satt seg fast i brystet på dem, som en ubuden gjest. Som en røver.

"Vi har våre retningslinjer å følge," sier de. Igjen en tanke som sviver rundt, dette med retningslinjene, vi har møtt den alle sammen, hos kontrolører og voktere, hvem som helst kan slippe den inn, så er den der.

Men man kan la det være, også.

Det er ikke alltid så greit, for verden blir mindre oversiktlig, det blir flere stemmer å forholde seg til da.

Men man slipper i alle fall at røverne er aleine der inne.