HVA SKAL VI MED BARN? Dette spøsrmålet har naget meg en stund, all den tid jeg har kommet i skade for å sette endel av dem til verden.

Barn har ingen som helst nytteverdi. I alle fall ikke sålenge teppeknytting ser ut til å ligge svært langt nede på statistikken over vekstnæringer.

Tvert imot - de er nærmest påfallende unyttige. Mange av dem er ikke engang i stand til å føre en normal samtale, de utfører de mest meningsløse handlinger, de kan henslepe timer, dager, ja faktisk år med fullstendig ørkesløse aktiviteter. Som for eksempel å sette opp hytter som aldri vil kunne tjene til boligformål, klatre i opp i trær der det ikke er stort annet å foreta seg enn å klatre ned igjen, kle på dukker som ikke er i stand til å kjenne temperaturforskjeller, eller flytte sand.

Jeg mener; sandflytting kan være både nyttig og lærerikt. Gå til myren og bli vis, maur flytter sand i hauger og deretter bygger de seg boliger i sanden. Slik fornuftige mennesker flytter sand for å blande sement av den. Ikke slik med barn. De flytter sand ut og inn av en bøtte uten å oppnå annet enn at bøtta blir møkkete.

Så må den vaskes, og det samme må barnet. Barn er nemlig ikke bare unyttige, de er også direkte uhensiktsmessige for andre folk. En eller annen må ta av sin dyrebare tid og rengjøre barnet, og det må skje ofte. Oftere enn med oss andre, for barn liker klissete pålegg, de holder brødskivene opp ned, de heller maten på bordet, og de er uforsiktige i omgang med søle og vann.

Faktisk er det bare en eneste hensikt med disse skrumpversjonene av et ferdig menneske. Engang skal de bli voksne. En gang skal all deres meningsløse energisløsing fremstå som øvelser på ekte, nyttige handlinger. Sånn sett er det en slags mening med det hele, likevel.

Men hvorfor i all verden trenger det å ta så himla lang tid? Det er greit nok at man trenger litt oppvarming med bøtte og spade før man kan trå til med integralregning og verbbøyning med kløyvd infinitiv. Men hvorfor skal man måtte slenge rundt i årevis før man starter opp?

Selv måtte jeg surre i sju år før det ble alvor. Sju år av et potensielt nyttig og målrettet liv bort i ingenting - i høyden kom det vel noen barkebåter utav det. Halvparten av tiden husker jeg ikke engang, så lite inntrykk har det gjort.

Lykligvis registrerer jeg at morgendagens voksne skal slippe å irritere seg like mye som meg selv over tapt tid på vei mot selvangivelser og arbeidsledighet. Dagens poder og podinner får et helt års forsprang, og slipper ut av barndomens liksom-liv allerede i seksårsalderen. (Seks år bortkastet er ille nok, javel, men vi får ta et år av gangen her.)

I grunnen er det påfallende hvor lite oppmerksomhet seksårskolen er blitt viet. Vår minister for avkorting av barndommen har selvfølgelig fått smile sitt sjeve smil og sagt noen velvalgte ord om betydningen av kunnskap i ung alder. Representanter for slitne småbarnforeldre har fått trekke et lettelsens sukk i avisene, og en og annen søt liten debutant med penal og skolesekk er blitt avbildet i fire farger slik at no kan heile verda sjå, kjole mi har mari-høne på.

Men hvor har det blitt av hyldningstalene? Fanfarene? Tross alt har et nærmest tverrpolitisk enig Norge i felleskap foretatt et løft som har gjort den målrettede, hensiktsmessige og fornuftbaserte del av livet ett år lengre, og den meningsløse, irrasjonele og løsslupne delen ett år kortere. Tenk hva det blir av årsverk hvis vi ganger med fire millioner mennesker! Tenk så mange oljeplatformer det blir! Så mange OL-arrangementer!

Nærmest i stillhet har det skjedd, at vårt statsbærende parti, med bred støtte i ryggen, har vist at de forstår hva livet handler om, og de har også besvart spørsmålet jeg stillte i begynnelsen.

Hva vi skal med barn?

Vi skal gjøre dem voksne. Raskest mulig.