Jeg går ut fra at det har vært en tid da mobiltelefonen var et statussymbol. Den varte bare så kort at ingen oppfattet den.

I dag er det bare mindre intelligente mennesker som ikke oppfatter at kelneren skjuler et nedlatende smil, dersom man skulle være så dum å sitte og telefonere ved et restaurantbord. Normale mennesker henlegger telefoner til der telefonen hører hjemme, og alle vet at så viktig er ingen, at de ikke kan la sine foretningsavtaler vente de minuttene det tar å tygge ut. Hvis det da er forretningssamtaler, hvilket det sansynligvis slett ikke er.

Unntaket er selvfølgelig alenemødre, som sikkert kan trenge å være tilgjengelige tjuefire timer i døgnet. Men så er de antakeligvis også den eneste gruppen i kongeriket som ennå ikke går rundt med telefon i beltet heller.

Den som vil vise at man henger med i dag, bør betrakte bærbar telefon som en styggedom, og på spørsmål kunne svare at man aldri har eid en, eventuelt at man har vokst fra denslags barnsligheter. Og det enda det ikke er mer enn et par år siden mobiltelefonen var en ny og spennende dings, som signaliserte at man var moderne, viktig og fremskrittsrettet. I dag signaliserer den bare at man tror man er noe, og det er som kjent det dummeste man kan tro.

Slik er det blitt med tidsplanleggerne også. Før måtte man ha en sjuende sans så tjukk som en bibel, med kryssreferanser og fjortendagers innføringskurs på høyfjellshotell, dersom man hadde en stilling høyere enn tredje salgsassistent i en slakterbutikk. Nå er det bare fjerdesalgsassistentene som fremdeles sleper rundt på dem, mens andre har byttet dem ut med en en personlig datamaskin som er så liten at man kan ha den i brystlommen og samtidig ha mer enn god nok plass til en pakke røyk og lommelighter. Den plassen bruker man ikke, for folk som henger med sluttet å røyke da de begynnte med walkman. Og den har de sluttet med igjen. For mange år siden. Om noen måneder blir de små datamaskinene også umoderne, og blir å finne på neste års loppemarkeder sammen med haugevis av avlagte rulleskøyter med hjula etter hverandre.

Det har sikkert vært en tid engang, da nyvinninger ble betraktet som nyttige i mer enn tre år av gangen. Elektrisk lys, for eksempel, er bare betraktet som umoderne av mennesker som er velstående nok til å hygge seg i parafinlampeskjær, og bare i tre uker midtsommers. Og sykler er gudhjelpe meg i bruk den dag i dag. Trillebårer også.

I det hele tatt: Jo eldre oppfinnelsene er, jo mer levedyktige ser de ut til å være. Eller: Jo flere grunnleggende behov man har oppfylt, jo mer kortvarig blir vårt forhold til å stille ytterligere behov. Det menneske har ennå ikke levd, som faktisk trenger en tidsplanlegger slik en bonde har trengt en trillebår. Og ingen trenger egentlig en mobiltelefon til annet enn å signalisere viktighet. Men når alle andre kan signalisere det samme, blir det jo ikke viktighet, men tvert imot alminnelighet ut av det. Derfor er det kelneren småler av idioten med mobiltelefonen. Han har hatt en selv, men har lagt den bort for lengst. Og neste uke skal han legge bort den vesle bærbare pc-en sin, han også.

Selvfølgelig. Ønsket jeg å være provoserende, å si noe originalt og uvanlig, burde jeg ha klint til med alle mobiltelefonens uomtvistelige fordeler. Jeg burde ha utmalt meg om dens anvendeliget, dens litenhet og dens praktiskhet ved alle livets små og store tildragelsære. Særlig de små. De minste.

Mens trådløs formidling i tidligere tider var forbehold MAYDAY-meldinger fra fiskere i havsnød, viser en undersøkelse at "Jeg er for seint til middag", er den uten sammenlikning oftest satelittformidlede beskjed i våre dager. Tett etterfulgt av "Jeg elsker deg fremdeles", lagt igjen på telefonsvarer.

Men hva er galt med å fortelle at sausen blir kald eller kjærligheten er varm? Ingenting. Ingen verdens ting.

Så joda, man kunne sikkert ha snakket både lenge og varmt om den bærbares velsignelser. Poenget er bare at det alt sammen blekner mot dette ene, utslagsgivende: Det er teit. Ufikst og teit.

Vi har oppnådd et nytt stadium av det Andy Warhol påpekte med berømmelsen. "I fremtiden", sa Warohl, "Vil alle være berømte i femten minutter av gangen." I nåtiden, kan vi tilføye, er nyvinninger moderne i ti minutter av gangen.

For øyeblikket, eller i alle fall i går formiddag, var det internett. Det går over før jul det også.