Dette skal handle om betleri. Å betle er et gammelt, glemt ord for å tigge.

BUD OG BETLERE BEDES GAA KJØKKENVEIEN sto det på oppslag i finere bygårder i gamle dager. Så kom nye tider, og betlerne forsvant. Bare de emaljerte skiltene henger igjen her og der, i gårder der beboerne synes det ser flott ut med slike minner om en halvglemt tid, dengang det virkelig var forskjell på folk. Det viser at man har stil.

Selv vokste jeg opp i en tid helt uten tiggere. De hørte til andre land eller andre tider. I mitt Norge var det ingen som tigget på gaten eller på dørene. Det var før. Det tilhørte historiene som besteforeldrene fortalte om gamle dager, om før krigen, før kulepennene, før tyggegummien og TV. De var deler av historiene om den første bilen og skjærsliperne og hestedrosjene og alt det andre, gamle, glemte. Det vi hadde lagt bak oss.

Men nå er de her igjen. Politiet i Oslo har lovet å ta problemet med tigging alvorlig, hører jeg på dagsnytt. Hovedstadens handelsstandsforening har tatt opp problemet, fordi både kunder og ansatte føler seg plaget. Og jeg skjønner dem godt. Man føler ubehag når det står en lynolluktende type i ufiks boblejakke og stikker fram labben for å få småpenger. Han er ikke bare i veien. Han er nesten skummel. Ikke minner han særlig mye om de trivelige typene fra Rasmus på Loffen og gamle dager heller, de som gikk kjøkkenveien og sang en liten trall før de fikk en slant fra besteforeldrene mine. Politiet har i alle fall forstått problemet og lovet å ta ham bort for meg og for hovedsstadens handelsstandsfoening. Det skulle bare mangle. Som kunde har jeg krav på å gå i fred.

Likevel er dagsnyttmeldinen tankevekkende i all sin selvfølgelighet. Vi har et problem, nemlig tiggerne i hovedstaden. Politiet har lovet å fjerne det for oss. Men det er jo et kjent, gammelt problem. Vi hadde tiggere en gang, og de forsvant. Var det politiet som gjorde at det ikke var tiggere da jeg var liten?

Hvis man virkelig ville være vanskelig, kunne man selvfølgelig spørre hvem som har problemet. Jeg skjønner Oslo handelsstands forening godt, for jeg synes småpengene ligger godt i min egen lomme, intil de havner i handelsstandens kassaskuffer. Jeg liker like dårlig som alle andre at de skal svinge innom en eller annen arbeidssky types øltørst først. Men i under en annen tanke, for eksempel for en ti års tid siden, hadde man kanskje sett det anderledes.

Vi er fire. Han, jeg, og Oslo handelsstands forening. Og politiet. Vi har et problem, handelsstanden og jeg. For vi liker ham ikke. Det er min påstand at politiet kommer til å få et problem med å gjøre av ham. Jeg har nemlig hørt om fengslene også, på radioen. De er fulle av narkotikaforprytere og råkjørere, og de har TV på rommene sånn at det er dyrere å bo der enn å bo på hotell.

Han er og blir en vanskelighet. Politiet har lovet å løse vanskeligheten for oss. Min og handelsstandens vanskeligehet. Men jeg vet om andre tider da man hadde sett andre vanskeligheter å løse. Tiggerns egne, for eksempel. Men det er gammeldags. Gammeldags som kjøkkenveier og loffere med prestekrager i knapphullet.

Det verste er at det stadig blir flere, her om dagen hadde jeg den første på døra mi. Jeg burde selvfølgelig bedt ham om å gå kjøkkenveien, hvis jeg bare hadde hatt en kjøkkenvei.

Slik at både han og jeg kunne fått følelsen av å leve i gamle dager, på alvor.