I åtte år av livet mitt var det nærmest som en venn å regne. Det var det første jeg møtte når jeg nølende stakk hodet ut i en kald verden utenfor blokka. Trafikklyset som voktet krysset utenfor, porten til verden, så å si.

Kanhende er det latterlig at jeg ennå nikker hjemmekjent til det når jeg fra tid til annen raser gjennom den trafikerte gata og tenker: Her har jeg bodd en gang. Tross alt er det ikke mer enn et ganske vanlig norsk trafikklys, rødt grønt og gult på toppen av en stolpe. I tilegg er det, som så mange av sine brødre og søstre rundt omkring utstyrt med en knapp omtrent midt på magen. Den som trykker på knappen vil etterhvert få se en grønn mann lyse mot seg fra trafikklysets gule tvilling på den andre siden av veien. En optimistisk vandrende grønnskolling som forteller deg at nå er det trygt å gå. I elleve sekunder.

Elleve sekunder står den grønne mannen der før han kaster seg ut i spastisk blinking og overlater plassen til en rødkledt bistert utseende type i utkasterpositur. Jeg vet dette så nøyaktig fordi vi som sagt har et nært forhold til hverandre, trafikklyset og jeg.

Selv er jeg i stand til å tilbakelegge det meste av en hundremeter på elleve sekunder, så forsåvidt er det ikke mitt problem, ingenting å gi seg til å krangle med en gammel nabo om. Men i hovedstaden alene finnes det anslagsvis mellom femti og hundre tusen mennesker som ikke med sin beste vilje er i stand til å krysse fem kjørefelt på elleve sekunder.

Disse menneskene teller ikke. De regnes ikke med, fordi de enten er gamle, eller meget unge, eller på annen måte upassende. Akkurat ja; upassende. Etterhvert har vi nemlig havnet i en situasjon der det eneste passende er å være ung, god til bens og helst bilist. Trafikklyset mitt er ikke alene. Rundt omkring finnes det massevis av lys som er inrettet bare for normale, og vel og merke normale med godt fottøy og uten barnevogn.

Man kunne selvfølgelig gjøre et tankeeksperiment. Man kunne forestille seg et trafikklys som var inrettet slik at det slapp over alle - alle utenom menn mellom 25 og 50. Et slik lys ville selvfølgelig være en umenneskelighet. Mens småbarn på vei til skolen og pensjonister med handlenett spradet trygt og godt over veien, ville menn med mapper og matpakker på vei til jobben være overlatt til sin egen dristighet og bilisters godvilje. Det er ikke noe særlig å rope hurra for noen av delene.

Viktigere er det likevel at et slikt lys aldri ville sett dagens lys. Det ville aldri bli konstruert, rett og slett fordi de som lager lysene tilhører den gruppen det dreier seg om. Akkurat som menneskene i trafikksjefens etet, og bystyret og hvem det nå er som sørger for at vi får trafikklys og andre av verdens goder. Hele veien ville det sittet folk og sagt at næmen kjære, det er jo en uhyrlighet å lage trafikklys som ikke slipper over alle trafikkanter. Likevel har det altså skjedd: vi HAR trafikklys som ikke gjelder for alle.

Akkurat som de automatiske dørlukkerne på bussene. Dette er en riktig fiks oppfinnelse. De sparer bussføreren for arbeid og busselskapet for arbeidsplasser. Og det er helt greit å komme seg av og på bussene. For oss normale. Normale mennesker bruker fire sekunder på å entre en buss. Bruker man mer så sitter man der - bokstavelig talt - i klemma.

Den som ikke henger med i svingene nå, risikerer nemlig at bussen går, en gang for alle. For dette dreier seg jo slett ikke bare om trafikklys og bussdører og andre prosaiske størrelser. Det dreier seg rett og slett om hvilke systemer vi lager for at verden skal fungere, og for hvem. Systemene blir jo i og for seg bedre og bedre, en alminnelig interessert databruker kan i dag koble seg opp på internett og få all den informasjon han aldri har visst at han har hatt bruk for i løpet av sekunder. Fra stua mi kan jeg få rede på hva som går på kino i Kuala Lumpur, eller hvor mange ganger Shakespeare brukte hjelpeverb i King Lear. Er man bare passe voksen, passe velstående og ellers oppegående, kan man i det hele tatt få rede på alt, og få hjelp til alt. Så å si hver uke skjer det nye ting som gjør verden åpnere for denne gruppen. Samtidig som den langsomt lukker seg rundt de andre.

For den som passer inn i systemenea gjør det ikke noe at trafikklyset er raskt eller at bussen er uten konduktør. For den som er fem år og har mistet moren sin er det litt av en katastrofe. Hørt noe så upassende.