Det finnes ord i språket som har et slags janusansikt. Ørsmå endringer i tonefall kan bestemme hvilket bilde ordene fremkaller i oss, ja mer enn det: Ordets naboer, og setningene de går inn i, kan smitte over, og villig som en kameleon skifter ordet farge og drakt og fremstår som sin egen motsetning.

Pirat er et slikt ord. Av og til, brukt på den rette måten, kan ordet gi en smak av salt karibisk sjøvann i ansiktet, av gullkister, trebein, manillatauverk og tjære, det er et ord med eventyr i seg. Men det kan også vekke assosiasjoner om forbrytervirksomhet, om snusk og kjeltringstreker. Piratkopiering. Piratarbeid.

Et annet slikt janusord er smugling. En smugler er en som bringer inn noe forbudt, noe farlig eller uønsket. Men begrepet smugler kan like gjerne være omspunnet av eventyret, myten om det vakre og forbudte, som det kan fremkalle bildet av svartsmuskete pengegriske narkotikalangere. Stort sett er det et spørsmål om hvem som bruker begrepet, og selvfølgelig: Om hva som smugles.

Når Reth Butler introduseres, første gang, i "Tatt av vinden" er det som den dristigste blokkadebryter og smugler i sørstatene. Som den som voger. Og alle forstår at i en sånn mann må ikke bare Scarlet, men enhver kvinne med dragning mot det storslåtte, forelske seg. En av de fineste bøkene i vår nasjonallitteratur har navn etter smuglere. og Artur Omres smuglere kombinerer dristighet og oppfinnsomhet med dragningen mot lettjente penger som vekker en slags motvillig sympati hos leserne.

I årevis strikket misjonærselskaper langs sørlandskysten raggsokker til utloddning for bibelsmugling til østblokklandene. Slik kan smugling være vakkert, ja rent ut en hellig gjerning, som vi støtter ved å kjøpe lodd av en museflettejente på døra. Dagens gode gjerning til smuglerstøtte.

Eller det kan være spennende og heltemodig. Den røde pimpernell smugler adelskapet over kanalen. Frigjøringsbevegelsene smugler våpenlaster i ly av nattemørket. Og noen hver av oss har vel trukket en koffert med et par flasker kontrabande gjennom grønn sone med klamme hender.

Jeg har sirklet rundt dette mangfoldige ordet, fordi det møter meg i en ny utgave, nær sagt daglig, på avisenes forsider. Enhver tid har sin smugling, fordi ethvert samfunn har sine egne fobier, sine ting de frykter mest. Det kan være bibler, eller brennevin, narkotika eller skinnet av utrydningstruede dyrearter. Men hva er dette nye, det vi frykter så sterkt at vi blankpusser et gammelt ord og setter det i en ny sammenheng? Skaper en ny forbrytergruppe, en ny kategori smuglere?

Det er mennesker. Vi frykter mennesker så sterkt at vi beskytter oss mot dem, med de samme ord som vi stenger giften utenfor grensene. Ikke alle mennesker, selvfølgelig. De fattigste av dem. Den som bringer fattigdommen hit, er blitt en smugler, en menneskesmugler, og møtes med samme begrepsapparat som den som trekker narkotika over grensene. En somalisk kvinne, som bringer fem barn til sine slektninger, fra der hvor maten ikke er, til der hvor maten er, hun er vår tids smugler. Og vår tids smuglergods er fattige unger fra den tredje verden.

Hun er den som bringer det vi frykter, og det vi må beskytte oss mot. Derfor bruker vi det samme ordet på henne, som vi bruker på en kokainlanger. Men alle ord vi finner det for godt å bruke, har en speilrefleks. Enten vi vil det eller ikke, sier de like mye om den som bruker dem, som det han vil si noe om. Det var ikke misjonstantene som gjorde bibelsmugling til et begrep, det var en gjeng gudsredde kommunister.

Og det spørs - når menneskesmuglingens epoke engang får sin historie, hvem som blir stående med skammen. De som var omfattet av begrepet, eller de som brukte det.