Så er det da omsider og endelig overstått for denne gang, og vi kan ta fatt på virkeligheten igjen. Vi trenger ikke lenger høflig late som om vi tar politikerne på alvor nær sagt uansett hva de skulle komme til å vri utav seg. Som påstanden om at Gro Harlem Bruntland og Rune Gerhardsen egentlig er venner, den har Oslofolk måttet leve med månedsvis nå. Omsider kan vi la den havne der den rettelig hører hjemme, i papirinnsamlingenes barmhjertige resyklering. Det er i det hele tatt tid for å feie unna de siste gjenglemte valgbrosjyrer, se i øynene at de politikerne vi har fått har vi fått, og instille seg på å leve med dem . I det minste er det en fordel at de nå i en tid fremover skal drive med det de angivelig kan, nemlig drive politikk, og ikke plage oss daglig med ubehjelpelige forsøk på å være sjarmerende, morsomme eller bitende skarpe, i konkurranse med programledere og intervjuere som selvfølgelig er morsommere enn dem, mer sjarmerende enn dem og mer bitende enn dem. Det er jo derfor de er blitt programledere, og ikke for eksempel politikere.

Politikeren er vel blitt politiker fordi han har andre egenskaper må vi tro. Evne til å løse problemer for eksempel, visjoner kanskje, sluhet og maktvilje, hva vet jeg, i alle fall skal ingen fortelle meg at den som lettest klarer å parere en forsøksvis vittighet fra Per Ståle Lønning nødvendigvis er den beste til å vurdere formannskapets tildeling av forstøtte til sauebønder eller parkeringsregulering i storgata.

Men slik har det altså blitt. En gang i tida var politikerene insiktsfulle mennesker med en ide, litt kjedelige, meget alvorlige, og høyt aktet. Nå er de festlige og fargerike, med en forhåndsuttenkt vittighet i bakhånd, ifall Per Ståle skulle kreve det av dem. Og det gjør han. Igjen og igjen. Og den som kom på de mest snertne svarreplikkene blir dagens vinner, ikke bare i løssalgspressens "hvem-vant-depatten-gallup", men også i selve valget.

Slik kan man for eksempel lett få det inntrykk at en stor - en riktig stor - del av landets velgere ikke synes det gjør noe at det partiet de ga sin stemme driver samrøre med nazister. Det kan selvfølgelig tenkes at alle disse menneskene faktisk ikke har noe imot nazister, men det kvier jeg meg faktisk for å tro. Og da må det skyldes noe annet. Da må det for eksempel skyldes at noen har satt dem på tanken om at hvilket politisk parti man gir sin stemme, ikke har noe med politikk å gjøre. Det har med smil og slipsfarge å gjøre. Med raske svar, varme vafler og en munter replikk.

Det er i denne sammenheng man må se valgkampens nest mest oppsiktsvekkende melding. Tre fjerdedeler av landets ungdom har liten eller meget liten tillit til politikerne, meldte statistisk sentralbyrå forbindelse med skolevalgene. Det er jo en sjokkerende statistikk. Det må innebære at hver fjerde attenåring i dette landet har stor, eller - himmelen forbarme seg over dem - meget stor tillit til de samme politikerne. En av fire boblejakkekledte attenåringer ser tillitsfult mot bystyresaler og partikontorer og føler seg overbevist om at alt er i de beste hender.

Jeg skulle ikke ha sagt noe om dette kom fra livstrette mennesker som på sett og vis hadde gitt opp, eller fra min egen generasjon av veltilpassede middelaldringer som har sett sine egne brøyte seg vei til styrerom og taburetter. Men det er altså ungdom, ungdom som er innstilt på å gjøre akkurat det Jens Bjørnebo sa at man aldri må gjøre, gi bort tillit og makt samtidig.

Og det etter at de nå i månedsvis har sett de samme menneskene gjøre sitt beste for ikke å vise seg tilliten vardig. Hadde det vært midt i en periode, mens de stakkars politikerne sleit med budsjetter og upopulære avgjørelser, javel, men det er nå, etter bombardementer av svada, halvsannheter og gjennomsiktige løfter at fjerdedelen av den oppvoksende slekt sier at joda, vi har tillit til dem.

Intet ville selvfølgelig være bedre enn om de hadde rett. At det var de andre søttifem prosentene, de som rangerer politikere et godt stykke under bruktbilhandlere og svenske kjøkkenredskapsgateselgere som var uberettiget mistroiske. Og det er selvfølgelig noe fortrøstningsfult i dette; at en god porsjon av oss fremdeles ser fortrøstningsfult på alle sine medmennesker i tro på at de gjør det rette og det riktige.

Men hvor de har det fra, er fremdeles en gåte. Valgkampen kan det i alle fall ikke være.