Siste gang den norske befolkning hadde anledning til å si sin mening sammen, og det er faktisk ikke lenger enn en uke siden, viste det seg at over femten prosent av oss ikke liker andre mennesker. Andre enn oss selv altså. Og ikke før var dette sørgelige faktum åpenbart, før den ene etter den andre sto klar til å si at dette signalet må vi ta alvorlig, av respekt, som det heter, for velgerne. Som om det var et uttrykk for respekt å ta våre dummeste fordommer på alvor. Men for alt jeg vet er det kanskje noe i det.

Kanhende er frykten for det fremmede så naturlig som de sier. Kanhende er det riktig at det skaper problemer når folk fra forskjellige kulturer møtes, mer eller mindre frivillig. Det er et historisk faktum, like logisk som ubehagelig, at når et område blir overbefolket, søker noen ut, gir seg på vandring til andre steder, der det bor andre mennesker. Og det blir det problemer av.

Overbefolkning skaper vandring. Og den som vandrer tar ikke bare med seg sitt pikk og pakk, men gjerne sin familie også. Vi vet hvordan det er med familier. Krangel og kiv. For ikke å snakke om pikk og - i nesten like høy grad - pakk.

Vi Europeere har til alle tider bebodd klodens mest overbefolkede kontinent, hvis vi holder Antarktis utenfor, og det synes jeg vi bør gjøre. Så er det da også vi som har vandret mest. Klimaet er heller ikke mye å skryte av, sammenliknet med andre steder. Igjen holder jeg Antarktis utenfor. Så vi har vandret ut, sett nye steder, funnet andre landskaper, møtt andre mennesker, og slått dem i hjel. Krangel og ubehageligheter har det blitt ut av det hele tiden.

Ikke rart vi begynnte å drømme, de av oss som ble igjen. Drømmen om paradiset, om at det fantes noe annet et sted, ligger grunnfestet i oss. Himmelen er et sted der det finnes varme, men ikke mygg, sier eskimoene. Andre diktet andre drømmeland. Et sted der det var plass, der det var epler nok, der det var passe varmt, der det var sol for den solhungrige og skygge for den overopphetede. Et sted der det var fred. Der gamle menn satt under trærne og sa visdomsord, der unge kvinner lo slik bare unge kvinner ler, og barna lekte.

Atlantis, Utopia.

Gilgamesj-kvadet, Homer og Plutark har bekrevet Lykksalighetens Øyer. 'Det sted der de få og lykkelige tenner en flamme av livsgnisten', skrev Flavius. De ligger langt ute i havet, bortenfor det vi kan nå. Menneskene er gode der. Verden er vakker. Drømmen om paradisøyene går som en sølvstreng gjennom dette kontinentets historie. Alltid var det øyer, og alltid lå de langt borte. Bortenfor horisonten. Men horisonten flyttet seg hver gang europeerne reiste, og det gjorde de jo hele tiden. For hjemme i det mørkeste Europa var det få øyer og ingen lykksalighet.

Så var det at historien, eller sjebnen, eller for alt jeg vet kanskje Gud, spilte oss et puss. For da Europeerne hadde reist vidt nok og bredt nok, da de var kommet så langt bort det lot seg gjøre, da de hadde lagt hele kloden under sine støvete og slitte støvler, da det bare lå et havområde og noen iskalde polarområder igjen å besøke, da fant de dem!

Plutselig og uventet dukket de opp, midt i havet. De var alt vi hadde drømt om. De var som klippet ut av beskrivelsene. 'Der det blåser det milde vinder som bærer duggen med seg og får marken til å bære frukter nok', som det hadde stått i paradisbeskrivelsene i mer enn tusen år. Der menneskene møter fremmede som om de var guder fra en annen verden, eller glemte venner.

Europa var allerede et gammelt og slitent kontinent da de endelig fant Paradiset. Gammelt nok til å være skeptisk, selv til sine egne ungdomsdrømmer. Var det nå egentlig så mye å trø etter? Var det nå egentlig sant at befolkningen ikke hadde et ord for krig? Og isåfall; hadde ikke vår egen erfaring vist at det i grunnen var et ganske praktisk ord? Og da man sto der, plutselig, med paradissand mellom tærne og smilende paradispiker foran seg; Hva skulle man egentlig med det?

Afrika hadde slaver og gull, Amerika hadde land og olje, Asia hadde nesten alt, men hva hadde dette paradiset, egentlig? Smil og solskinn?

Sannheten er at Europa ikke fant noen ting å bruke paradiset til, da de endelig fant det. De eksporterte straffanger dit, og gjorde sitt beste for å glemme det. Det var som å treffe sin aller aller første kjærlighet. Som å bli konfrontert med det første vi drømte om i verden, det innerste i oss. Pinlig. Usigelig pinlig, og unyttig.

Faktisk feide vi denne drømmen om gamlekjæresten under teppet i nesten fem hundre år. Vi snakket minst mulig om det. Vi snakket faktisk heller om Antarktis. Heller om Sahara. Heller om hva som helst, bare ikke paradiset.

Inntil endelig noen fant den eneste nytteverdien denne totalt overflødige delen av verden hadde. Paradiset viste seg å være et greit sted å prøve atombomber.

Joda, de har nok rett, de søtten prosentene blant oss. Det blir bare trøbbel av disse kulturmøtene.