Før, når ting ble vanskelig, pleide jeg å lukke øynene og tenke på pappan til Aurora. Altså ikke den mytologiske Aurora, hvis far var titanen Hyperion, om hvem jeg ikke vet så mye. Men Titanen Hyperion var sikkert som sine med-titaner, oppfarende og vanskelig fra tid til annen, blant annet havnet de i en krangel med sin far Uranos som endte med at stakkeren fikk ulivssår av Kronos, i det hele tatt; Titanen Hyperion var sikkert beheftet med de feil som gjør oss forsonlig innstilt til både guder og mennesker. Hadde det enda vært ham jeg tenkte på.

Men nei, med en masochistisk underdanighet jeg aldri helt har kunnet forklare for meg selv, mante jeg frem for mitt indre øye bildet av faren til den andre Aurora, den berømte Aurora, hun på Tiriltoppen. Og altså - bare når ting gikk meg imot. Om ham vet jeg betydelig mer enn jeg vet om faren til morgenrødens gudinne. Jeg hadde nær sagt - alt for mye. En ting er at han har en doktorgrad i oldtidshistorie, det kan jo alene være nok til å påføre en annen mindreverdighetskomplekser, men det stanser ikke der. Faren til Aurora blir aldri sint. Hva mer er, han hever aldri stemmen. Han baker en kake når ting blir vanskelig, han inviterer barna inn og snakker ut om problemene hvis noen blir mobbet, han forteller kulturhistoriske eventyr og tar seg alltid tid til en sopptur i innspurten før doktordisputasen. Han har dårlig råd og liten plass, men det hindrer ham ikke et sekund i å gi barna en meningsfull, spennende og variert oppvekst, eller i stadig å overaske sin kone karrierejuristen med nye beviser på at han er glad i henne. Han kjenner en løsning på ethvert problem, og som regel er det å la folk snakke sammen.

Han er idealbildet på det beste i oss, det vi burde være, men aldri er. Augustins ord om at det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke, men det onde, som jeg ikke vil, det gjør jeg, må stå som meningsløheter for ham.

Derfor lukket jeg øynene og så ham for meg når syltetøyglassene knuste ut over nyvaskede laken, når jeg nettop hadde brølt ord jeg ikke vil mine barn skal høre, når en ødelagt clutch torpederte familieøkonomien i månedsvis, når jeg i grunnen var likere Titanen Hyperion enn det som godt var.

Ta det rolig, tenkte jeg for meg selv. Tenk på faren til den andre Aurora. Og straks var han der, i Jo Vestlys strek, alltid med et klokt blikk for det som egentlig teller her i verden, alltid med tid nok og tålmodighet nok og en nybakt kake på lur.

Men det var altså før. Nå har jeg bestemt meg for å tenke på Ivar Dyrhaug i stedet. For det er klart, problemene kan bli større enn de når å bli på Tirilltoppen. Verden kan bli mer kompleks enn man kan putte inn i en barnebok. Da er det godt vi har noe som retter seg mot de voksne, insiktsfull og problemløsende diskusjon rundt den vanskelige verdnen vi lever i. Derfor skal jeg nå tenke på Ivar Dyrhaug og panelet hans og publikumet hans og telefonavstemningene neste gang jeg treffer på en av livets mange snublesteiner.

Bør man brøle av raseri over våte håndklær på badet? Trykk på mentometerknappen, dere. Er det riktig å begjære sin nestes ektemake, hans asen og hans okse og hans nye bil? Hva sier Per Inge Torkildsen? Hva stemmer publikum for?

Med Ivar på netthinnen skal jeg møte alle de kompliserte moralske og etiske valg, for ikke å snakke om den uhorvelige mengde trivialiteter som verden har det med å utsette oss for.

Hvor snill er det mulig å være den dagen restskatten kommer? Hvor ærlig er man etter en rangel? Hvilken slutt ønsker vi oss egentlig? Ring inn og trykk firkant hvis du mener folk bør være greie mot hverandre. Femogseksti prosent av norges befolkning mener det er best å være både snill og ærlig på en gang, så da gjør vi det slik.

Det er bare et tidsspørsmål før Ivar Dyrhaug og NRKs underholdningsavdeling får løst konflikten i Bosnia på denne måten.

Det er klart dette er bedre - enda bedre - enn faren til Aurora. Også i beste sendetid da, gitt.

Bare synd ikke Titanen Hyperion fikk være med på det før han tok livet av far sin. Da hadde han nok besinnet seg.