God morgen. Og måtte det være en morgen preget av fred og sinn stemt til varlig ettertanke, slik vår ide om en julaftens formiddag nå engang er. I virkeligheten er det selvfølgelig ikke slik, i alle fall ikke for en stor del av oss. Den blotte ide om å kunne puste på en stund, som det så vakkert heter, står som vag prøysensk utopi midt i et anpustent løp mellom gjøremål vi har forsømt, innpakningsimprovisasjoner og virkelighetens grusomme versjon av 'vi ha'kke tid, for vi må finne skjegget'. Ikke bare skjegget forresten. Jeg vet at det finnes mennesker, sågar visstnok mange mennesker, som har kontroll over dette med hvor løsskjegg og glitter befinner seg fra år til år, akkurat som det skal finnes folk som klarer å anslå mengden nødvendige til-og-fra-lapper korrekt.

Vi andre er nødt til å bruke denne dagen til å prøve å hanke inn så mange som mulig av alle de oversette småtingene. Alle store ting består av mange små ting. Og jula, både slik den var ment, og slik den nå engang er blitt, på vår del av kloden, i vårt århundre, er en stor ting. Det ser man i detaljene. Og detaljer ser man best der det er få av dem.

Ta nå for eksempel den historien som ligger til grunn for det hele. Et stykke litteratur mer rensket for unødvendig utbrodering og tomprat skal man lete lenge - og sannsynligvis resultatløst - etter. Trass i at det er stoff i den til adskillige romaner, er den versjonen de fleste av oss er mest fortrolig med kokt nøkternt ned til en halvside. En vettskremt jentunge (og ganske sikkert en enda mer vettskremt kjærest av henne) som må gjennom en fødsel på amatørvis, nattestid aleine i et hærtatt land, jotakk det har vært litt av vert å fortelle.

Alle som har blitt utsatt for - eller utsatt andre for - ulidelig lange og utmalende beretninger om passe prosaiske sykehusfødsler, veit at det ikke er måte på hvor utpenslende det kan beskrives. Redselen. Usikkerheten. Skrukkene i lakenet. Jordmors uhøffelighet eller vennlighet, alt ettersom. For ikke å snakke om overraskelsen etterpå. De av oss som har vært med på det kjenner det umåtelige sjokket: Skal det ha den fargen? Alle bilder jeg har sett har vært lyserøde?? Vi kan bare forestille oss Josef, som sikkert nok var en kløpper med stemjern og rubank, da han sto der med en fiolett og blodig og slimet liten klump mellom hendene og lurte på hva i alle verdens dager skal jeg gjøre med denne snora? Skal tro hvor den leder hen? Og for en overraskelse har i vente.

De har definitivt hatt noe å fortelle, men de gjør det ikke. Jeg undres om de var like korthuggne da de selv fortalte historien. Da kompisene på snekkerverkstedet spurte; Nå josef, hvordan var det nordpå? Om han holdt seg til jotakk, du, det skjedde mens vi var der at tiden kom da hun skulle føde. Det var det. Vi får vel komme i gang med arbeidet her.

Det spiller i og for seg liten rolle. For det er her som andre steder, det er alt det som ikke fortelles som gjør historien så rik, og så fantasieggende. De hellige tre konger, for eksempel, tre av vår kulturs mest omskrevne og mytebelagte figurer, har bare fått en skarve setning som mest er en slags vag hentydning. Den strabasiøse reisen bare nevnes, de dro, og ferdig med det. Håpløsheten i situasjonen må vi tenke oss selv. Det meste må vi igrunnen tenke oss selv.

Det er som om noen skulle ha gått gjennom denne digre historien og spurt seg; Hvor kort kan den fortelles? Hvor liten kan den gjøres? Og så rensket ut alt mellomsnakk og komprimert historien, til hver setning blir et fullt drama i seg selv. Men en detalj står der. En bitte liten sak får vi vite, den er loyalt vidreformidlet opp gjennom århundrene som om den var like betydningsfull som reisen, aleneheten, fødselen eller englekoret. Hun svøpte det, står det.

Jeg går ut fra at skriftlerde har mer enn nok av forklaringer på hvorfor denne ene vesle detaljen fra en ekstremt dramatisk fødsel må med, for at historien skal være komplett. Men det spiller liten rolle, nå. Det som spiller rolle er hvordan det virker på oss, som tilhørere. Og på de milliarder av tilhørere denne historien har hatt. Og det vet vi, at av disse to ordene stiger det plutselig fram et bilde, et bilde vi kan kjenne igjen uansett hvor vi måtte befinne oss på en hvilken som helst tids- eller stedsakse. Bildet av en nyslått mor som legger noe rundt barnet sitt så det ikke skal fryse.

Og vi trenger ikke være særlig religiøse for å kjenne igjen at det, om ikke annet, er en hellig handling.

God jul.