Godt nyttår. Skjønt hva denne førstejanuarfrasen måtte innebære faktisk er meg noe uklart. Det er ikke som for eksempel "god morgen", eller god ettermiddag, fraser som er knyttet til forholdet mellom horisonten og sola, logisk og forståelig nok. Det vi kaller nyttår, er ikke sprunget ut av noen slik astronomisk selvfølgelighet. Alle er vi jo klar over at det ikke er annet enn et mer eller mindre tilfeldig punkt på kalenderen der vi har funnet det passende å nullstille telleverket, det kunne like gjerne ha vært midt i februar eller tiende november eller hva som helst, hvilket det da også er, andre steder i verden.

Hadde det vært noen som helst slags logikk i systemet kunne vi ha valgt enten vintersolhverv eller jesu fødselsdag, alt etter om man tar en agnostisk-vitenskapelig eller religiøs tilnærming til dette med tidstelling. Men nei da. Nyttårsfeiring skal på død og liv legges klint opptil og rett etter årets andre store festivitas, den eneste virkelig rabiate feiringen vi har, og på den måten raver vi inn i det nye året fulle av anger og forstoppelse og ruelse, oppmagasinert gjennom den stadig tiltakende desembergalskapen.

Jeg aner et slags komplott her. Ved på denne måten å presse oss alle til å ta - ikke en, men to feiringer på rappen, akkurat nærme nok til at det oppleves som sammenhengende, og akkurat langt nok fra hverandre til at det blir bare rot og rør innimellom, får dete hele preg av en utskeielse. Og nyttårsmorgen, dagen da det hele skal begynne, da vi skal ta veldig fatt på nytt, er vi utmattet og i grunnen lei av det hele. Og DA, nettop som vi er svake av skjørlevned og blakke av overforbruk, hva møter oss da? Et trøstens ord? En oppmuntrende replikk? Nei.

Da møter oss statsministerens nyttårstale. Han kunne ikke ta oss i et bedre øyeblikk. For vi er aldri så modne for striskjorte og havrelefse og samse tak som den første januar.

Det vi har gjort ved dette kalendariske fiks-faks er å begynne året på den ultimate blåmandag. Vi er ukonsentrerte og kardialgibefengte, vi er modne for å ta hvem som helst, det være seg overvåkningssjefer eller likningsmyndigheter på ordet. Legg merke til likningsmyndighetene. Når er det de ber oss stå til rette? Er det kanhende i april, når vi strutter av overmot og forelskelse? Eller i julilysets tillitsfulle fremtidstro? Eller i Novembers overskudd av ettertanke?

Hånei. De er på pletten de også, just som vi skal hoppe i et nytt år, og festen har lagt seg, presenterer de oss regningen for det forrige.

På denne måten blir selve årets fødsel til noe tungt, som en av disse dagene det er trådt i dra i gang, man får ikke tak i dem før langt utpå formidagen, altså i februar-mars en gang. Omtrent da først har de fleste av oss nølende vennet seg til årets navn, etter at vi for gammelt vennskaps skyld har skrevet 96 på de fleste skjemaer og talonger vi har vært borti. Og det er mange av dem i januar.

Som jeg sa: det minner om et komplott. Om noe pedagogisk noe, fra min barndom. Det er som om hele regien i disse nyttårsgreiene sier at det skal ikke være lett. Du må ikke tro at du får noe gratis eller lettvint. Kaldt er det, og mørkt er det, og skal være det lenge ennå. Og du er raka fant, og det skal du være lenge ennå det også. Ta deg sammen. Skriv selvangivelse. Og angr.

Denne forferdelige årets bråvokning illustrerer avisene sjokkerende nok med et vakkert lite rosanyfødt barn som kommer tassende, mens det gamle året fremstilles som en utlevd olding som tusler sin vei for å dø, sliten og trett av sin gjerning. Jeg liker bildet dårlig. Jeg finner det forløyet. Jeg tror igrunnen det hele koker ned til selve ur-motsetningen mellom oss, den mellom A-mennesker og B-mennesker. Selv tilhører jeg de siste. Jeg har en inngrodd mistillit til nye begynnelser, i alle fall om de kommer for tidlig. Og den vesle tassen som kaller seg 97 kommer i alle fall for tidlig. Jeg hadde knapt blitt kjent med den forrige.