God morgen.

Se deres medmennesker i øynene i dag, og dere kommer til å få blikk på noe underlig. En ikke ubetydelig del av landets befolkning tilbringer nemlig denne dagen, akkurat denne ene vesle stumpen av noe som ikke engang kan kalles en dag, men heller et kortvarig, halvgrått mellomspill i natta, med et særlig lys i øynene. De har opplevet noe. Noe underlig, og jeg kunne nesten være fristet til å klebe større ord til det også.

På spørsmål om hvilken juletradisjon jeg setter høyest, er jeg ikke et øyeblikk i tvil om hva jeg ville svare. Enda det vel knapt kan ha status av tradisjon, det er så nytt at det var uhørt og usett selv i min egen oppvekst. Ikke kan det smykke seg med vakre røtter heller, selv om man har forsøkt å knyttet det opp både mot katolsk middelalder og førkristne, norrøne riter. Når sannheten skal nådeløst fram er den i sin moderne form, - og det er den jeg snakker om - bragt til oss av den svenske handelsstanden, som vel følte behov for å kunne tyne enda mer juleri ut av desembermåneden, slik handelsstender har for vane. Svensker er som kjent spenna gærne, så der borte driver voksne med det også. Ikke sånn her. Her er denne underlige skikken, denne desembers hemmelige juvel ennå forbeholdt noen få.

Jeg snakker om de av oss som lar seg rubrisere under politikerfrasen barnefamiliene, og som i tillegg kan smykke oss med det alt for sjeldne privilegium å ha innpass i en barnehage. Vi er i dag blitt jaget opp i otta, for å bivåne våre barns årlige luciaforestilling. Det vil si, forestillingen har startet rundt i de tusen hjem flere timer i forveien, da utspilt som absurd teater. Jeg har ikke et øyeblikk tenkt å la noen få del i dette, fordi det er en like årviss som lite minneverdig historie, bare gi en pekepinn om temperaturen når jeg stiller spørsmålet; hvor mange kan, på stående fot og klokka halv sju eller seks en morgenstund svare på det plutselig altoverskyggende spørsmål: Nøyaktig hvor ligger fjordårets juleglitter nedpakket?

Det trengs nemlig. Der og da og umiddelbart. Av slikt fødes det ord og uttrykk små sarte barnesjeler helst ikke bør høre i en morgentime i adventstiden. Enskjønt de små bidrar etter beste evne med sitt. De er revet opp de også, nemlig, for å ta del i høytidelighetene iført pappas hvitskjorte som for anledningen får status av englekjole. Selv om 'englebarn' ikke akkurat er den frasen som ligger ytterst på tungespissen når man tar dem under armen og sleper dem ut i en ventende og vinterkald bil, hele tiden med en murrende frykt for barnehagepersonalets mildt irettesettende blikk ifall vi skulle komme for seint i år også.

Og der, i barnehagen, venter kaos. Vi minnes langt bak i hodet at kloke folkeminnegranskere har kunnet berette om gamaltida, da åsgårdsreia herjet ganske særlig vilt og farlig i lussinatten, mens vi stirrer ut over et hav av hvitkledte barn som skal kles og strigles, foreldre som trimmer videokameraer, stjernegutter som slår hverandre i hodet med en slags papphellebarder de burde være forsiktigere med, og vi forstår etterhvert hvor assosiasjonen til åsgårdsreia kom fra. Når alt omsider er på plass, og den vesle lysluggen som skal være årets luciaprinsesse har grått av seg prestasjonsangsten og vi kan dumpe ned på en stol som er designet for folk en alen lange kan vi snart se fram til dagens frokostsurrogat: Tørre lussekatter og lunken pulverkaffe.

Ungene er et annet sted, i et tilstøtende rom, under tantenes kyndige oppsyn. Vi kan høre at noen gråter. Det er vel noen av de store guttene som har kødda med prinsessen igjen.

Så der sitter vi der da, nedsunket med hodet mellom våre egne knær, mens den uspiselige, gurkemeiefagete kaken vokser i munnen, og tenker på hvorfor vi gjennomlever dette, år etter år. Det vil si, vi lurer slett ikke på det. For vi veit hva som skal komme.

Ut av barnehagekorridorens mørke stiger det, like overraskende hver eneste gang, et tog av hvitkledte barn, stille, nærmest sakralt subbende over linoleumen, mens de synger en tekst hjelpeløst dårlig oversatt fra et allerede haltende svensk, så naiv, så enkel og banal, som bare de virkelig store sannheter kan tillate seg å være. "Solen har gått sin vei", synger ungene, og alle barneansiktene er opplyst av hvert sitt vesle lys, og pappan til en eller annen står i veien og blitzer opp i ansiktet til sitt eget barn, men det spiller ingen rolle, for akkurat da, akkurat i dette øyeblikket blir det klart for oss hva dette handler om, uansett hva den svenske handelsstanden hadde for baktanker.

Det er som et mysterium som fødes og løses hver luciamorgen i de kommunale og private barnehager. Og vi ser det alle sammen, på likt. Og vi snakker ikke om det, enda vi vet vi skal bære det med oss vinteren gjennom. At når det er på det mørkeste, kommer de. Ungene våre. Neste generasjon.

Og de bærer lys i hendene.