Sånn er det bare.

Den ene dagen er man folkehelt og spesialrådgiver eller visegeneralsekretær, på fornavn med Bill Clinton og Yassir Arafat, kandidat til Nobels fredspris og ansvarlig for nasjonens fremtid. Og før man vet ordet av det, huks fluks, og før noen egentlig har forstått hva som skjedde, våkner man en dag og er redusert til en passe småsnuskete økonomisk småfixer med en betenkelig eim av bedervet fisk knyttet til sin lugubre fortid.

Det vil si, sånn er det selvfølgelig IKKE. Ikke for de fleste av oss. De fleste av oss tutler oss gjennom livet på lavere gir, uten hverken freds- eller opsjonsavtaler, hverken i Sørvågen eller Vestjerusalem.

Hele historien er like fjern og uvirkelig for oss som et hvilket som helst folkeeventyr, en slags omvent fortelling om frosken som ble til en prins, og kanhende er det derfor den fascinerer oss så sterkt.

En ting er det usigelig pinlige, ikke bare for eks-planlegningsministeren, men for oss alle, ved daglig å skulle bli konfrontert med åttitallet, med talemåter og tenkemåter fra dengang. Det er som når folk tar på seg en skjorte med for lange snipper, den kan ha vært så salongfäich den bare ville for ti år siden, nå ser den bare teit og pinlig ut. Opsjoner, tro på at man ikke bare kunne, men at man hadde en slags rett til å tilsnike seg raske penger uten innsats, at det var OK å snuske litt i krokene, herregud det var jo sånn hele den misforståelsen av et tiår var, ikke for de fleste av oss selvfølgelig, men for mange nok til at det er flaut, uutholdelig flaut å skulle bli minnet om det. Det er like utdatert som barten til Rød-Larsen på bildene fra den gang. Den var sikkert grei nok da, nå ser det først og fremst malplassert ut.

En annen ting er dette med fisken. Hvis man orker å tenke mer tilbake til åttitallet; er det noen som husker hvor mye av det som handlet om fisk? Det var oppdrettsanlegg og båskjellfarmer og røykelaks det gikk i, det var eksportlisenser til EU og Kanadiske joint-venture-anlegg med rask profitt.

Det er ikke noe tilfelle at det var i fisk han falt, planleggningsministeren. Det er nemlig en dypkulturhistorisk sammenheng mellom fisk og spekulasjonsøkonomi. Det er ikke noe tilfelle at selve ur-jappeparet i blant oss, de store overlevninger og konger av det forliste åttitallet, norsk profittjags wonderboys og industraidere, de har bygget seg opp på fisk.

Drømmen om det store eventyret, det ene kastet som endrer deg fra en fattig hvemsomhelst til den store mann, det oppstår langs kysten. Mens en bonde putter ting i jorda og tenker og venter, drar fiskeren ut en morgen, hver morgen, med en gylden mulighet foran stavnen. Han kan teoretisk sett vende hjem som riking etter hvert eneste sjøvær. Historiene om dem som måtte slutte å fiske fordi båten var lastet til ripa, eller historiene om den ene, gigantiske fisken, den gamle mannen og havet, eventyrene om trollflyndra som kunne snakke og gjorde fiskeren til konge, de er alle sammen spunnet ut av det besettende faktum at hver gang man setter et bruk i sjøen, deltar man i et lotteri. Gevinsten er egentlig ubegrenset, og drømmen om den store ruggen, drømmen om rikdom og seier sitter i enden av hver eneste angel som kastes i havet.

Dette vet vi et sted inne i oss, alle som har prøvd så mye som å pilke mort på grunna en sommerettermiddag. Og det handler ikke bare om selve fisket, men minst like meget i fiskemottak, foredling, og spekulasjon. Det ligger i historien vår, i væreierimperier som bygges mot utrolige høyder og senere fall, i sildeeventyr og torskekriger. Og hva drømmen om den gigantiske fiskeprofitten kan føre til, ser vi ikke ett, men to eksempler på hvis vi åpner en hvilkensomhelst avis. En fallen folkehelt og to seirende romsdalstrålere.

Enten går man fra å være ingenting til å bli konge. Eller så går det andre veien. Sånn er det.

Men hvordan kunne det bli sånn?

Hvordan det kunne det gå så borti alle staur og vegger gærent med en mann vi i utgangspunktet likte? En mann som ble hentet hjem i triumf for bare noen uker siden? La gå at han kanskje og kanskje ikke er grepet i både det ene og det andre, at han har trikset og kuttet svinger. Det mest håpløse, det som gjør at han til syvende og sist tusler vekk med halen mellom bena og etterlater seg en betenkelig eim av åttitall og lodde, det er en slags underlig mental forstyrrelse som rammer menn på planlegningsministerens og min egen alder. Jeg tror det er bundet til Y-kromosomet, og har noe med mannens overgangsalder å gjøre. Vi kan nok lage fredsavtaler og trykke terorister i hånda og fifle fram en og annen million, i alle fall noen av oss, det skal gå greit. Men vi kan ikke, det er umulig for oss, å si unnskyld, sorry, jeg dumma meg ut.

I stedet sier vi all verdens andre ting.

Så går det da også deretter.

Sånn er det bare.