Jeg tror vel egentlig ikke så mange har lagt merke til det, gudskjelov. Men noen har ikke kunnet unngå det. Helse, sosial og barneministerienes nye, gilde og storslåtte felleskampanje som bærer det friskt freidige navn "Barn i bevegelse".

Helse, sosial og familieministeriene har nemlig kommet fram til at barn i vår tid leker for lite. Og om de leker, så leker de galt. De leker med fjernkontrollen på TVn og joy-sticken på supernintendoen, og det er ikke riktig lek, må vite.

Så hva i all verden, spør man seg i departementene, hva skal få våre barn til å leke igjen, leke riktige og sunne og stimulerende leker? Hva,om ikke en departemental kampanje?

Som tenkt så gjort. Og dermed innkaller statsrådene til pressekonferanse, der Hill Marta Solberg hopper tau sammen med tredjeklassinger fra en osloskole, mens Helseminister Hernes demonstrerer sin barndoms favorittleke, den hjemmelagete gummiballen "Bassa", for de seksåringene han nyss trakk inn fra gata og plasserte på skolebenken.

Slik, sier ministeren, og surrer en utbrukt sykkelslange sammen med hyssing, sånn skal det være. En sunn og ekte leke for norske gutter med roser i kinnene, billig er den også, faktisk ganske gratis. Sånn var det da jeg var ung, da satt vi ikke og hang foran en dataskjerm.

Og allerede neste dag er avisene fulle av helsides annonser med fikse slagord som oppfordrer barn og ungdom og deres foreldre til å ta seg sammen og skaffe seg en barndom slik som statsråden hadde, og det litt brennkvikt.

Selv er jeg i tvil om om dette er mest til å le eller mest til å gråte over. Vi som har vokst opp med Margrete Munthes ta-deg-sammen-kultur som en integrert del av barndommen lar oss i og for seg ikke sjokkere av den eldre generasjons vedvarende gesjeftighet på vegne av barna. Fra ovnskroken vekk, så bli og så kjekk, det skulle bare mangle at ikke etpar departementer falt inn i koret.

Og igrunnen er hele greia sikkert ikke verd mer enn et skuldertrekk. Klagen over at den yngre generasjoner ikke leker på riktig måte skriver seg antakligvis fra dengang noen uskikkelige poder hoppet ned på bakken, mens datidens Margrethe Munter og Gudmund Herneser satt i tretoppen og diskuterte hvordan man skulle få dem til å leke korrekt, det vil si svinge seg fra grein til grein som man gjorde i deres barndom. Siden har den blitt gjentatt, støtt som en pendel, fra generasjon til generasjon; det er noe galt med barna. De er ikke ordentlig barn. De gjør ikke sånn som jeg gjorde da jeg var liten. Min egen bestemor for eksempel, husker jeg klaget over at ingen lenger slo tønnebånd i gatene. I grunnen er det pussig at vi fikk en barndom i det hele tatt, helseministeren og jeg, uten et eneste tønnebånd å slå på. Det er derfor jeg er skeptisk til gummiballen bassas fremtid i konkurranse med snowboardet også.

Og hele tiden og til alle tider har ungene lekt mens foreldrene har klaget. De har lekt på søppelfyllinger og i skyskraperes bakgårder, på isflak og i ørkensand, og om nødvendig i skyggen av nyreiste galger. De kan ikke la det være, de har en narkotisk drift mot lek i seg. For den saks skyld kunne både departemententene og vi andre tatt det med knusende ro. Hvis de har moro av å spy skattepenger ut en latterlig serie helsides annonser så la dem bare gjøre det, barn kommer ikke til å leke hverken mer eller mindre av den grunn.

Så hvorfor, spør jeg meg selv, er det at denne kampanjen fyller meg med like deler skrekk og avsky?

Skrekken er kanhende lettest å gripe fatt i. Den ligger der som et truende ekko fra min bardoms lek. Skrekken for den geme voksne, han som skal vise oss hvordan det skal være. Kjekke gutter leker sånn. Hu og hei, her kommer onkel Gudmund med bassa, det er så jeg får lyst til å rope til ungene: Hold fast i tastaturet, lekeonkelen er på vei.

Det finnes i virkeligheten nesten ikke noen medisin mot barns lek, den er så godt som uutryddelig. Bare sult, krig, skole og muligens lekeonkler kan drepe den.

Og kanhende er det herfra avskyen skriver seg også. Det er noe dypt ulogisk og grunnleggende motstridende i begrepene departamental kampanje, reklamebyråprofilering og barnelek. Så enkelt er det kanskje. Man vedtar ikke at barn skal leke. De bare gjør det.

Og gjør de det ikke, er det ett eller annet virkelig galt et sted. Ikke hos barna. Men rundt dem. I så fall burde regjeringen gripe inn, med slike ting en regjering har til oppgave å gjøre. Regjeringers oppgave er ikke å sprette rundt med hjemmelagete gummiballer i pressefotografers blitzlys. Men det kan være å anlegge parker. La være å trekke uskyldige seksåringer til skolebenken. Nedlegge supermarkeder og lage løkker i stedet. Gi voksne bedre tid.

Man kunne begynne med å oppdage barn slik de faktisk er, rundt oss og over alt hele tiden, i stedet for å sitte og ønske seg en slags idealunger som bare finnes inne i hodet på kravstore voksne. Det er en prosess som tar litt tid, og det er bra. I mellomtiden får barna fred. Og jeg vet hva unger gjør bare de er i fred. De leker. Sine egne leker. Helt uten departamental hjelp.

De kan i det hele tatt innrømme at det kanhende er noe snålt i måten de har lagt opp dette samfunnet på, der de har klart å gjøre leken marginal, i stedet for å gå rett på ungene og prøve å dytte en teit voksenforestilling på dem, om hvordan barn burde være.