De siste ukers hendelser i kongeriket har gjort det nødvendig - nok en gang - å tenke litt på postmesteren i Kragerø. I det hele tatt er det nødvendig titt og ofte å tenke på postmesteren i Kragerø. Ikke dagens postmester, som jeg leser meg til av en godt oppdatert telefonkatalog at er en herr Løkken, sikkert en utmerket fyr, men hans forgjenger i embedet, urpostmesteren i Kragerø, den første, innstiftet ved kongelig forordning i 1666, etter iherdig korridorpolitikk av selveste statholder Ulrik Fredrik Gyldenløve, som kunne få utvirket både det ene og det andre fordi han var direkteresultat av et av kong Fredrik den tredjes mange ikkekongelige sidesprang.

Gyldenløve skaffet altså byen en postmester, og postmester var ingen ringe stilling, ikke engang i Kragerø, ikke engang på sekstenhundretallet. Kanhende særlig ikke i Kragerø på sekstenhundretallet.

Nå er det til alle tider så mange slags viktige stillinger i verden, så hvorfor i all verden skal vi benytte dyrebar tid til å tenke på Christian Hansen Ernst, postmester og kongelig veier, vraker og måler?

Saken er at herr postmester Ernst er blitt slått. Nå og omsider. Og det er faktisk ingen liten hendelse.

Før vi går videre nå er det nødvendig å berette en ørliten detalj om vår venn den kongelige vraker og måler. Han var innvandrer.

Det er jo lite å undres over, praktisk talt alle kongen embedsmenn var selvfølgelig innvandrere til kolonien Norge, men kragerøs nyslåtte postmester kom koloniene selv, han. Han var det som med tidenes tåpeligste eufemisme heter fremmedkulturell.

Med datidens eufemisme het det at han var Mohr, eller Mohrian, det er en forvanskning for maurer, og det betyr eksakt det samme som fremmedkulturell betyr i dag. Nemlig svart. Eller i det minste mørkere i huden enn det anstår seg.

Han var i utgangspunktet en gave, slik går i alle fall historien om ham, en liten suvenir fra afrika, gitt til kongen som en pussighet, dengang han var liten. Nå vet vi hvordan det er med suvenirer, de er artige når man får dem, men etterhvert blir de stående å samle støv. Kongen tenkte vel som så at han var et passelig leketøy for vesle gyldenløve, og dermed begynner historien å ta nye vendinger.

For vi vet hvordan det er med leketøy, når det er ferdiglekt blir det liggende og slenge, og enhver forelder som traver rundt i et hus overfylt med utlekte barbidukker og playmofigurer kunne tenkt seg å bunte dem sammen og sende dem av gårde som postmesteraspiranter til Kragerø, hele bunten. Bortsett fra at det kan de jo ikke brukes til.

Men se om det ikke gikk med Ulrik Fredrik og hans nye leke slik det ofte gjør med barn og leker. De finner noe mer der. Christian Hansen Ernst viste seg etterhvert å være noe ganske annet enn en tilfeldig jungel-greie, han sluttet å være eksotisk og ble en kompis, etterhvert en venn, med tid og stunder en aktet figur ved hoffet, og en passende aspirant for et godt embede i Norge. Slikt er mulig, det er til og med helt normalt. I alle fall dersom man, som Gyldenløve, tar seg bryet med å gjennomskue det eksotiske.

Likevel skulle det altså gå et drøyt stykke tid. Det har ikke kommet flere Mohrianer ved hoff eller kanseli, og fremmedkulturelle i postetaten har stort sett vært henvist til pakkedisken, hva det nå kan komme av. Ingen av dem er blitt vrakere og målere heller, snarere tvert imot, de er blitt målt og vraket så det halve kunne ha vært nok, eller rettere sagt alt for mye.

Negeren på Kragerøs postkontor fikk selvfølgelig ikke sin høye stilling fordi han var neger. Han fikk den fordi kongemakten hadde tillit til ham. Og det er det som har fått meg til å tenke på ham igjen.

Jeg vet ikke hvorledes man måler stillingers betydning og viktighet gjennom forskjellige tidsepoker mot hverandre. Sikkert er det at Ernst hadde en høytstående og viktig plass i kolonien, og at han sto den utøvende makt nær.

Men det er grunn til å tro at nå er han slått. Det måtte en tøff minister og en toppskolert indisk jente til, men nå er det gjort, og det slutter gudkjelov ikke her.

Om ikke av annen grunn er dette alene nok til å hilse Kulturministerens nyutnevnte politiske sekretær, Nita Kapoor, velkommen.

Det tok bare 330 år. Og enda er det de som sier at verden ikke går fremover.