Så har da vel omsider Guds eget land fått seg Guds egen president, og alle vi andre, vi som hverken er Gud eller landsmenn av ham, kan slappe av i nye fire år.

Man kan ikke ta et land som ble sivilisert i løpet av et hundreår alvorlig, sa Knut Hamsun etter å ha kjørt trikk i chicago. En erfaring så sjokkerende at den fikk avgjørende innvirkning på verdenslitteraturen, norsk innenrikshistorie og etterkrigstidens åndelige klima. I og for seg ikke å undres over at USA siden den gang har satset sterkt på privatbilisme, til fortrengsel for de kollektive transportmidler.

Men uansett hva Hamsun måtte mene om saken er det et faktum at vi tar USA alvorlig, og det i en grad som gjør at våre egne aviser, våre egne tv-kanaler, ja selv kulturprogrammer godt utpå morgensiden dagen derpå avsetter tid og tankekraft på et valg som er bygget opp etter samme dramaturgiske spenningskurve som amerikanske TV-dramaer flest; det vil si at alle visste lenge før det startet hvordan det skulle ende, alle vet hvem som skal vinne og hvem som skal tape, og så sitter vi og spiser potetgull og ser måpende på at det går akkurat slik.

Det er blitt kåret en vinner og en taper, og de sier omtrent det som er forventet av dem, de også, og det eneste som står tilbake å undre seg over, i alle fall for en europeer, er dette med taperen. Amerikanere er opptatt av vinnere, det bare er slik, derfor stiller de ikke det åpenbare spørsmålet om taperen; som ikke er hvorfor han tapte, men hvordan i all verden det kan ha seg at det bare er en av ham?

I alle fall dersom vi ikke regner med han med ørene, og det er det da vitterlig ingen grunn til å gjøre.

Selv i våre egne småvalg i våre egne småland er vi jo vant til en hel hærskare av tapere, folk med ideer som er akkurat litt for fikse til at man vil ha dem, bare til komunestyret i Bykle står det seksten alternativer til disposisjon, og det er som det skal være tenker vi, så komplisert er tross alt verden, også på Bykle, at man må ha en oppunder tjue alternativer. I det minste. Men her har vi altså et land som er sinnsykt digert, vannvittig mangfoldig og fullstappet med galninger, og de har klart å stille valget opp mellom to alternativer, to mulige utganger, enkelt som en lysbryter, hit eller dit, eple eller pære, elefant eller esel.

Man kunne jo tenkt seg, selvfølgelig, at taperen var alt det presidenten ikke var, at han så å si samlet under seg resten, vinneren står for skattelette, coca-cola, røykeforbud på bussholdeplassene, intervensjoner i andre land og andre amerikagreier, og taperen står for resten. Men slik er det ikke. Tvert i mot; taperen står også for skattelette, cocacola, røykeforbud og intervensjoner, det eneste som skiller ham fra vinneren er at han tapte, og på den måten gjør vinneren til vinner. Forunderlig nok ser det bedre ut, nemlig, å vinne over bare en, enn over en broket forsamling av litt-av-hvert.

Det er så rart at man må se det på TV for å forstå det.

Men det blir selvfølgelig enklere på den måten. Enkelt som et TV-program. Så enkelt har det blitt at man har vent tilbake til et slags hieroglyffisk billedspråk, i og med at partiene bare er såsomså forskjellige, har man valgt å la forskjellen fremstå ved symbolbruk; demokratene ved et esel og republikanerne med det utpreget amerikanske dyr elefanten. Dette, har jeg lært meg, skriver seg fra det en karikaturtegner på attensøttitallet oppfattet som partienes hovedegenskaper; stahet og dumhet forent i eselet, altså hos demokratene, og hemningsløs klumset berserkgang med katastrofale følger hos elefanten, altså republikanerne.

I pur begeistring for dissse karakteristikkene ble de øyeblikkelig adoptert som identifikasjonsfigurer for hver sin halvpart av det amerikanske folk, som siden har kunnet velge mellom å være et esel eller en elefant, og de gir ikke engang uttrykk for at de kan tenke seg andre muligheter.

Takke meg til kommunestyret i Bykle.