I og for seg burde det glede alle som er opptatt av litteratur at den kongelige norske regjering for første gang er bestyrket med en forfatter. På den måten slutter vi oss til en stolt og flott tradisjon,

kombinasjonen av forfatterskap og taburetter er nemlig ikke noe særsyn i verden, bare i Norge. Tankene ledes hen på navn som Ernesto Cardenal, Paoblo Neruda eller Vargas Llosa, og det er ikke dårlige navn, hverken som skrivere eller politikere.

Det som uroer meg er bare at mens Torbjørn Jagland har trukket en romanforfatter til Kongens bord, har han tydeligvis tenkt å ta seg av lyrikernes oppgaver selv. Og det ser foreløpig ut til å kunne gå riktig galt. Det spørs ærlig talt om han ikke gjorde bedre i å holde seg til klassiske norske statsmannssysler som å kjøpe fjellstøvler og skrive interpelasjoner, fremfor å gi seg poesien i vold.

Så langt har hans lyriske åre allerede nådd å manifistere seg flere ganger. Først ved ordskapertrangen, en kjent beskjeftigelse for forfattere som føler seg så fortrolige med ords betydning og virkemåte, at de aksler seg å kunne produsere dem selv, dersom de vi allerede har ikke fullt ut dekker trangen til å beskrive det som skal beskrives.

Torbjørns ord er, som vi alle vet samråderett. Det er jo et trivelig ord, et ord som vekker assosiasjoner til kjente og kjære sosialdemokratiske størrelser som samarbeid og samkjensle, og ikke fullt så sosialdemokratiske, men likefullt kjente og kjære begreper som samleie eller samleveri. Nå har det seg likevel slik, noe enhver amatørpoet vet, at vårt forhold til ord styres minst like mye av hvilke negative assosiasjoner de vekker, som de positive. Samrøre ligger og skvalper i vannskorpa her, og rett under det; sammensurium og sammenrask og jeg vet ikke hva, ordet kan lynkjapt bli en språklig boomerang og komme susende tilbake i fleisen på sin opphavsmann. Men det får stå sin prøve. Vi lever i en tid der ordet har så trange kår at det ikke er plass til mer enn fire-fem av gangen på løssagsavisenes forsider, og enhvert tilskudd bør hilses velkommen.

Verre er det med forsøk to. Nemlig statsministerpoetens språklige metafor på det nye norge, trontaledebattens bærende arkitektonisklitterære bilde. "Det norske huset".

Ministeren har, som vi vet, hatt noen år på seg til å finsipe poengene i sin tiltredelseserklæring. Og ideen om det norske huset ble fremført med plantegning og konstruksjon, de fire bærebjelkene av omsorg og velferd det skulle stå på, også videre.

Og det er nettop i dette med ogsåvidere farene ligger. For er det noe alle som har stelt og stullet en stund med ord vet, så er det at et ordbilde kan være så sært og fjernt og tilspisset det bare vil, faren oppstår når det blir for omfattende. Det gamle bildet, det med båten som vi alle satt i, det var ille nok, man kunne begynne å spørre om hvem som rodde, om at båten var lekk og kom til å gå på skjæret slik den ble styrt og sånt, men nå, nå som vi skal forholde oss til noe så vidt åpent og enkelt som et hus, kommer det til å gå helt av skaftet.

Systemkritikere kommer til å hevde at grunnmuren svikter, miljøvernorganisasjonene vil påpeke at taket lekker, eller at innetemperaturen er for høy, innvandringsmotstandere vil spørre om døren er forsvarlig lukket, Kjell Magne Bondevik kommer til å påpeke at barneværelsene er for trange i det norske huset, og til slutt vil Anne Enger Lahnstein spørre om stabburet.

Og det stanser ikke der. For politikere er ille nok når de velter seg i billige språklige bilder. Journalister og overskriftssnekkere i avisene er værre. Det finnes ikke den sak i verden der man ikke kan vri et letkjøpt poeng ut av dette husbildet. Ommøblering i det norske huset, kommer det til å stå. Eller noe om lukkede dører. Vi kommer til å gå fra det ene horrible ordspillet om hustyrraner og husbråk til det andre, og det vil ikke ta slutt før Jagland får en ny litterær raptus og belemrer oss med et enda fjernere lyrisk forsøk.

Skjønt jeg har vanskelig for å tenke meg hva det skulle være. Foreløpig har han ikke nådd opp på minnebok-stadiet, slik at hvis han skulle komme på en godbit som at lykken må gro som gresset bak do, ville det være et fremskritt. Så får han med seg en henvisning til den forrige statsministeren også.