Det snakkes så mye om kultur for tiden. Og så lenge jeg selv tilhører den gruppen som med en sosialdemokratisk ordkonstruksjon gjerne benevner seg som 'kulturarbeidere', skal jeg være den siste til å beklage det.

Men det er ikke den typen kultur det snakkes om, derimot det som i avisspaltene kalles 'vår egen kultur', altså i motsetning til noen andre sin kultur. Problemet er, så vidt jeg har forstått, at når det kommer innvandrere hit, (det gjør det som kjent ikke særlig ofte,) når noen forlater et land i krig eller ytterste fattigdom og står parat til å møte norsk november som et mindre onde, så er de ikke del av norsk kultur. Det vil si: de er ikke norske.

Nå hadde det vært ikke så lite av en overaskelse om de var norske, sånn i utgangspunktet, men altså: de oppfører seg ikke norskt, og det er angivelig et problem. Ikke minst når det gjelder forholdene mellom kjønnene såvidt jeg forstår, disse menneskene har ikke bare underlig hudfarge og påfallende hodebekledning, de har også en holdning til kjønn og politikk som gjør det umulig å få dem tilpasset den norske standardformen. Dessuten, og det er selvfølgelig ikke det minst viktige; de må løære seg å overholde norsk lov.

Alt dette sagt bare som en lang og komplisert innledning til dagens historie, den handler nettop om lov og kjønn og kultur, altså norsk kultur og annen kultur. Den er hentet fra avisene, og det er ingen grunn til å tro at den er særlig overdrevet, selv om den er fra Bergen.

Historien, som snart skal opp for norsk rettsvesen, handler om en jente på søtten og en mann på over tredve. Altså på vei ned. Nå veit jeg noe om menn som er på vei ned. Det er så å si min kultur, det. Jeg veit ikke minst hvordan vi har det med jenter på vei opp. Vi har det slik at overkjeven mister kontakt med underkjeven. Og akkurat det var det som skjedde her også.

Så gikk det vel som det måtte gå, som det sto i min bestemors gamle sangbok, og straks derefter var de gift, fallera. Men - det glemte jeg i farten - hun var altså det vi kaller fremedkulturell, om vi ikke beint fram sier svarting eller det som verre er. Derfor tok det sin tid å få henne inn i landet. Og da hun omsider kom hit, så skjedde det noe. Jeg kan forestille meg hva som skjedde, fordi jeg altså har drevet et intenst og dyptloddende nærstudium av dette med menn på vei ned og kvinner på vei opp. Det er liksom ikke så voldsomt til stas når det kommer til stykke. Eksotisk er jo bare noe folk er sånn i starten, det går over. For ikke å snakke om ungdom, det går i alle fall over, og raskere enn vi tror. Det fant han ut, vår halvgamle venn også, og det var plutselig ikke særlig stas med en smellvakker ungjente med olivenhud lenger.

Det kan man gjøre noe med. I alle fall i vår kultur. (Og dette er, som jeg har sagt flere ganger allerede, først og fremst en fortelling om kultur.) Hun har nemlig bare lov til å være her fordi hun er hans kone og faktisk bor sammen med henne. Derfor foreslår han at hun skal flytte ut en tid, og når menn foreslaår at koner skal flytte ut en tid, så blir det gjerne slik, av grunner jeg helst ikke vil komme inn på. Norsk mannskultur har ikke godt av at vi snakker for mye om sånt. Hun flyttet i alle fall.

Og huks fluks går han til politiet og gjør dem oppmerksomme på at her bor en jente, som riktignok er proforma gift med en nordmann, men ikke lever sammen med ham, i vårt land, og hvordan skulle det gå hvis alle gjorde slik, og vi har lover og regler og bestemmelser i dette landet mot akkurat slikt. Jeg gjentar: Han går til politiet, slik at de kan hente henne og ekspedere henne ut. Slik sparer han returbiletten også.

Og det er nå dette virkelig handler om kultur og juss, etter hvert. For, nemlig: En av disse to er en lovbryter. En av dem er forbrytersk og hjemfallen til straff. Norsk kultur, norsk tradisjon og norsk gjeldende lov forteller oss hvem.

Jeg skal ikke si hvem av de to det er, både fordi vi veit det alle sammen, og fordi jeg blir så kvalm.

Men denne historien er ikke eksepsjonell. Den er ikke engang særlig spesiell. Den er et helt vanlig eksempel på norsk kultur i praktisk møte med andres. Det er tross alt ikke så rart at den kan være vanskelig å lære seg. Kanskje ikke en gang særlig fristende.