I likhet med en lang rekke mennesker oppfatter jeg meg selv som absolutt og uforbederlig avisavhengig. Jeg føler nærmest et fysisk ubehag dersom det skulle gå mer enn tolv timer siden sist jeg kjente trykksverte og tynt papir mellom hendene, jeg er i stand til å kjøre milelange strekninger for å tilegne meg en bladfille som stort sett forteller meg ting jeg klarer meg utmerket godt uten, og som etterlater meg nøyaktig like dum som før jeg kastet meg over den.

Så vidt har dette drevet meg, at i meget fremmede land langt borte, har jeg grepet meg selv i å kjøpe aviser som jeg bokstavlig talt ikke kan se opp og ned på, langt mindre lese, bare for å lulle meg selv inn i illusjonen om at jeg følger med.

Det er nemlig det det handler om, unnskylder jeg meg selv med. Å henge med. Være oppdatert. Ut fra denne i og for seg absurde og selvfølgelig helt illusoriske ideen om å henge verden i skjørtekantene, forklarer og unnskylder jeg mitt behov for å forbruke kilovis av tremasse hvert døgn, i en verden der trær er blitt et knapphetsgode.

Og skulle jeg finne på å se dyppsykologisk på det, kunne det nok forklares ut fra et behov eller en lengsel mot de andre. Resten av verden. Se og lære hvordan det egentlig står til med mine menneskebrødre. Det er nemlig slik jeg lærte meg å kjenne avisene. De som fortalte meg om resten av verden. Om bydelen min, eller byen min eller landet mitt eller verden.

Men i det siste har jeg begynnt å tvile. I stadig større grad, ja i rent beklemmende grad, handler nemlig avisene om meg selv.

"Alt om din økonomi" lyser det mot meg fra avisstativene en morgen og jeg kvepper skremt til. Hvor i svarte har de fått det fra, tenker jeg, den økonomien har nemlig ikke særlig godt av å komme i avisa, kemneren leser vel Dagbladet han også, men verre kan det bli, og verre blir det.

"Slik er ditt sex-liv", fire sider med test-deg-selv, som om løssalgsavisene hadde noe som helst med mitt sexliv å gjøre, og testingen av det klarer jeg faktisk på ganske andre måter og helt uten hjelp av pressa. I løpet av høsten har dette klebrige pronomenet "du" prydet avisforsidene praktisk talt hver eneste dag, som om jeg kjøpte avisene for å lese om meg selv, som om jeg var verdens navle.

De papirbunkene som jeg fremdeles trutt og trofast men stadig mer unødig betaler ti kroner dagen for er i ferd med å bygge seg opp som en slags anti-aviser, i steden for å fortelle meg om alle de andre forteller de om meg selv.

Og det skal bli verre. Det foreløpige høydepunkt nådde Dagbladet sist helg med fire sider, inkludert førstesiden, ofret på "Test din egen lykke". Inne i avisen finner man ganske riktig en test, der man kan besvare fire spørsmål. EN: Har du det bra? TO: er du lykkelig? TRE: Er du fornøyd med livet? FIRE: Det har jeg gudsjelov klart å glemme. Legg sammen svarene og finn ut om du er lykkelig, skyll og spytt.

I og for seg er det ikke den hjerteskjærende stupiditeten i dette som gir oss grunn til å stoppe opp ved det. Ei heller min egen rørende naivitet når jeg faktisk kjøper avisa og er dum nok til å lese den, kanhende fordi jeg innbioller meg at en gjeng journalister er i stand til å si noe om min lykke, bare fordi de har flottet seg med en påtrengende intim hei-på-deg tone på førstesida.

Nei det tragiske, det virkelig DYPT tragiske i dette blir selvfølgelig først synlig i det øyeblikk vi reflekterer over at det kunne ha stått noe annet over hele førstesida på Dagbladet. Noe som ikke handlet om meg, men om de andre. Noe om en tunell i Jerusalem, et fjellpass i Kurdistan, eller en toåring i en kirkekjeller i Hedmark. Noe jeg trengte å vite.

Men jeg har selvfølgelig sett nok markedsanalyser og hørt nok mediefolk uttale seg til å vite hva sveret er. Det er dette jeg vil ha. Innerst inne er jeg ikke bedre enn at jeg egentlig helst vil lese om meg selv, mitt eget sex-liv og min egen lykke.

Selvølgelig ikke. Poenget er at navlebeskuelse klarer jeg utmerket godt på egenhånd. Selvopptatt er jeg suverent og selvstendig uten noen som helst hjelp og støtte, hele tiden.

Dum kan jeg være selv, det er dette andre jeg trenger avisene til.

Og først da, når de ikke hjelper meg ut, men derimot slynger meg krafitigere og kraftigere inn mot mitt eget, er det at det blir tragisk å være avisavhengig. For når sannheten skal fram:

Jeg er ikke særlig mye å skrive om.