God morgen.

Jeg hadde tenkt å snakke litt om de rike. Jeg mener - det er da vel ingen som helst slags grunn til at dette programmet skal være det eneste sted i norsk medieverden der vi ikke snakker om de rike.

Da jeg var ung - og det er tross alt ikke SÅ forferdelig lenge siden - da ble det praktisk talt ikke snakket om de rike.

Ikke om de fattige heller, for den saks skyld. Både rikdom og fattigdom var forbundet med et slags diffust avvik som man ikke brukte særlig med tid på.

Dessuten var rikdom og fattigdom eksotiske greier. Rikdomen var noe som fantes i Amerika, dengang, der den kjørte rundt i åpne biler med skinntrekk og bikinipiker i baksetet og drakk whisky on the rocks.

Akkurat som fattigdom var noe som fantes i Afrika. Og kanskje litt i Amerika den også. I Amerika var det nemlig negre, akkurat som i Afrika, og det med negre og fattigdom hang sammen. Dengang som nå.

Ikke så å forstå at det ikke fantes mennesker med penger, og mennesker uten penger, til og med mennesker med masse penger, og mennesker i bunnløs gjeld, vi bare kalte dem ikke rike og fattige. Antakligvis, tror jeg, fordi man den gang hadde en vag følelse av at det klebet noe uanstendig ved begrepene.

Ikke slik nå. Tvert imot. Nå er det rike mennesker over alt. Eller slik er det jo ikke. Men de som er rike - de er over alt. Avisene for eksempel, de forteller oss aldeles ustoppelig om de rike menneskenes gjøren og laden, om deres hyttebygging og deres forlovelser, deres tomme hender før de ble rike, og deres fulle lommer etter at de ble rike. (Og deres hoder, som hverken er spesielt fulle eller spesielt tomme, men sånn midt i mellom.)

Og ikke minst forteller de oss at det ikke er noen skam å være rik. Som om noen egentlig hadde kommet på den tanken.

Det er ingen som skriver noe tilsvarende om de fattige. Enda de ble synlige omtrent samtidig med at de rike ble det. I tillegg, selvfølgelig, til at det er langt fler av dem.

Nå er det som kjent ingen skam å være fattig heller. Men det kunne like gjerne ha vært det. Det ville ikke gjort situasjonen et dugg hverken verre eller bedre, hverken for de fattige eller for oss andre. Vi bryr oss nemlig minst mulig om den.

La oss anta at så mye som ca to prosent av befolkningen her i landet, altså halvannen hundretusendel, Null-komma-null-null-null-null-en-fem av verdens befolkning, la oss anta det er de virkelig rike, de som er så rike at det er vits i å skrive om dem i avisa. Da har jeg tatt hardt i, men skitt la gå.

Disse er det altså vi blir foret med informasjon om, det er disses liv og levned vi skal delta i, vi skal høre hva slags klokke de bruker og vi skal kjenne romfordelingen i sommerhusene deres. Og først og fremst skal vi høre at de ikke skammer seg, og at de ikke har noen grunn til det heller.

Alt mens resten av verden, altså nittini komma-ni-ni-ni-åtte-fem prosent forblir i en uklar tåke.

Nå er det selvfølgelig ikke så meget å skrive om dem. Langt de fleste av dem ligger der og dør sånn uten videre, før de har fått tid til å bli femten. Og størsteparten av resten lever ganske traurige liv uten hverken sommerhus eller armbåndsur.

Likevel er det først i dersom vi skulle finne på - hvor vi nå skulle få den ideen fra, fra avisene kan det i alle fall ikke være - å kaste et skjevt blikk i deres retning at dette med å skamme seg får en betydning.

Rik er jo tross alt noe man er i forhold til noen. Og skam er noe man føler i forhold til andre mennesker.

Derfor er det, etter femtiende gang vi leser det, og med denne murrende bevisstheten om resten av verdens befolkning i bakhodet, de som tross alt er nesten alle, at det blir absurd banalt å stille spørsmålet; Hvis det ikke er en skam å være rik hva i all verden er det da igjen å skamme seg over.