Mest om alt minnet det om noe vi har lest en gang, om en legende fra en gammel bok:

Det var en gang at keiseren over jordens største nasjon, riket i midten, besøkte det vesle landet i verdens utkant, med hele sitt følge. Der var embedsmenn fra hele hans veldige rike, der var kammertjenere og kammerjeneres kammertjenere, der var økonomiske rådgivere og protokollsjefer, der var pressetalsmenn og herolder.

Men bak hele det voldsomme keiserfølget fulgte, som en skygge, en liten mann. En munk med gnudret ansikt og store, sørgmodige øyne.

Og keiseren og hele hans følge ble mottatt med pomp og med prakt som det anstår seg en keiser, og kongen i det vesle landet trykket dem i hånden, alle sammen.

Og keiserens herolder og pressetalsmenn og kammertjeneres kammertjenere snakket med høye stemmer og på fire språk og i kor om hvor strålende keiseren og keiserens rike var. Og bak dem gikk den lille mannen med gnudrete ansikt og rare klær og snakket om det som var ille. Han snakket lavt, og på et språk nesten ingen forstod. Det var vel derfor man hørte ham så godt.

Han hadde tatt, i ett og i alt, rollen som den keiserlige samvittighet.

Samvittigheten har ingen pressetalsmenn, derfor måtte han selv smile, der keisen hadde ansatte smilere. Samvittigheten eier ikke engang en dress eller et par sko, derfor gikk han i munkedrakt og sandaler.

Men keiseren ville ikke ha vært keiser uten denne vesle mannen på slep. Han er den nødvendige og selvfølgelige vesle biten av bevissthet som står der som en uskrevet fotnote til enhver handelsavtale, en hul etterklang som følger enhver diplomatisk skåltale, han er gammel som keiserdømmet selv, og uten en slik er det umulig å tenke seg noe imperium. Og den som prøver å gjøre ham usynlig har overhodet ikke sett imperiet, hverken dets storhet eller dets litenhet.

For selvfølgelig handler denne historien egentlig hverken om tidens herskere i Kina, eller en torturet tibetansk munk. Den handler om oss.

Den kinesiske presidenten er pragmatisk politiker, dessuten tenker han nok - som kinesere ledere har hatt for vane gjennom de siste fem dynastier - sjelden i perspektiver kortere enn hundre år. Hva skjeller det ham hvilken farge folk har på T-skjortene i et land på størrelse med en bydel i Beijing?

Han er selvfølgelig en viktig mann, og derfor skulle det bare mangle at han ble mottatt som seg hør og bør. Det skulle bare mangle at både konge og parliament stilte opp. Men det som hvertfall skulle ha manglet, var at man fulgte skikken der han kom fra og arresterte opposisjonen, i anledning besøket.

Det var Norge som mistet hodet, som med en like plutselig som underlig som stupid enøyethet fant ut at de ville gjøre regimets litenhet usynlig, og som på den måten demonstrerte at de var blinde også for dets storhet. Kinas representant skal snakke om handelsavtaler og millioner, da hører ikke tortur og ideologi hjemme, tenker nordmennene, og med dette ufattelig provinsielle utgangspunktet prøve vi å gjøre Palden Gyatso og alt han står for usynlig. Det er som om vi skulle tro at hele det mektige Kina blott og bart var å betrakte som en handelspartner til Norsk Hydro, som om Mingdynastiet og Maos lange marsj var opptakter til en derivatavtale vi nå kan godtgjøre oss av.

Det var ikke Palden Gyatso, som har sittet treogtredve år i kinesiske fengsler og blitt kraftig torturert, vi fornærmet verst da vi buret ham inne. Han har opplevd verre ting enn innsiden av en norsk politibil. Det var ikke de kinesiske menneskerettighetene vi ødela for da bestemte klesplagg med bestemte budskap ble kjeppjaget fra norske gater. Det var våre egne. Eller enda verre. Det var kanhende ikke våre menneskeretter. Det var vår intelligens.

Med utsikt til en fet ny handelspartner på den andre siden av kloden, forfalt hovedstaden til en servil utkant, der Konge og statsminister ble stående med falske smil og dumme seg ut bak politiskjoldene.

For alle vet de at å putte samvittigheten i fengsel, er det dummeste man kan gjøre med den. Enten det er sin egen eller andres.