Så går det mot høst igjen, da. Med St.Hans godt og vel bak oss, er det definitivt slutt på oppturen dette året, herfra raser det jevnt og pent utover i retning restskatt og November.
Men først skal vi altså gjennom det pussige meterologiske fenomen som kalles nordisk sommer. Den nordiske sommeren har det til felles med de virksomme stoffene i homeøpatisk medisin og Gro Harlem Brundtland, at den nesten ikke er til stede, og derfor angivelig virker så meget sterkere. I alle fall om man tror på det. Altså homeøpati, Brundtland eller Sommeren.
Det kan i og for seg komme ut på ett, det begynner å nærme seg teoretiske størrelser alt sammen. Det eneste man kan undres over, sånn ved feriestart, er om denne sommeren kommer til å bli som Odd Nerdrum; og varsle sitt komme med brask og bram for så å trekke seg på målstreken, eller om den kommer til å fortsette å være som statsministeren; og holde oss i evig undren over hvor lenge den kommer til å være sånn halvveis til stede.
Under alle omstendigheter har sommeren i Norge - i likhet med Nerdrum og Brundtland - grepet et kjernepunkt for den som vil oppnå suksess, uavhengig av egeninnsats. Det gjelder å knytte et kanskje til sitt navn. Allerede som femtenåring bør man lære seg at hvis man til sin egen umåtelige overaskelse blir funnet interessant nok til å bli invitert på fest, så må man for all del ikke svare at man selvfølgelig kommer. Da risikerer man å bli tatt for den selvfølge man er.
'Kanskje', skal man si, vel vitende at i dette ene vesle ordet ligger det en uendelighet av antydninger om andre, mer spennende muligheter, fristende tilbud og uforutsette hendelser i ens eget turbulente og uforutsigbare liv. Alternativet er selvfølglig å sitte hjemme og se på detektimen, men det spiller ingen rolle. Har man sagt kanskje har man åpnet for ethvert alternativ den menneskelige tanke kan frembringe, og man har, om man har sagt det på den rette måten, sørget for å trekke maksimalt oppmerksomhet i sin retning.
I ethvert kanskje ligger et skjult 'hva har ikke jeg av muligheter'; engasjementer i utlandet og generalsekretærstillinger i NATO, utsvevende natteliv med uprøvede sentralstimulerende midler, ulovlige svermerier i sommernatta og ukjente kontakter med diffuse, men meget viktige mennesker.
Bare dette gjør at vi holder ut en kanskjekunstprofessor som lot oss diskutere hans kanskje-tilstedeværelse istedet for - som man jo skulle tro var det mest interessante i denne forbindelse - at vi diskuterte kunst. For ikke å snakke om en kanskjestatsminister som lar en kjempediskusjon om hennes eventuelle tilstedeværelse rulle og gå over landet uten å løfte en finger for å stanse den. Sånn rent umiddelbart skulle man jo tro at for en statsminister var det å ønske at vi var opptatt av politikken hennes, heller enn at vi diskuterte henes fortsatte væren eller ikkeværen på samme måte som vi diskuterer om høytrykkene vest av Shetland kommer til å bli liggende.
Men det blir selvfølgelig mer spennende på denne måten. Både med høytrykkene vest av Shetland og statsministeren. Alle som har vært borti en hundreprosent garantert brennsikker sydlansk sommer vet at den riktignok er varm og fin, men den mangler dette elementet av gambling som ligger i vår egen sommer. Alltid lurer katastrofer i form av fjorten dagers sammenhengende styrtregn rett rundt neste tirsdag, og da sitter man der.
Uten hverken kunstprofessorer eller statsministre eller sommervarme. For egen del er jeg ikke i tvil om hva jeg ville savne mest.