Siste dag før sommeferien gikk vi i kirken. Dette er et sommerminne jeg deler med millioner av nordmenn; den uvante kulden i kirkerommet, lærerne som fortvilet prøver å holde pøblene i femte- og sjetteklasse rolige, prekner som sikkert er så korte som mulig, men som oppleves som milelange. For det er like før. Det er like før alt begynner. Alle lengter ut, og alle vet at bare dette er over nå, bare småjentene fra førsteklassene får overlevet blomsterkvastene sine og vi har sunget den siste salmen og kommet oss ut herfra, så begynner det. Så begynner en frihet som for tiåringer nærmest er uendelig i sin åtte uker.

Det er et av nordmenns fellesbilder på frihet dette, og et av de sterkeste, fordi det er bundet til barndommen vår: Å sitte der og vite at rett utafor kirkedøra blomster geiteramsen og spretter fisken og det dreier seg bare om to vers til av no livnar det i lundar, så er det mitt alt sammen.

Når jeg tenker meg om var det foresten noe med en jente med hestehale og regulering på benken foran meg også, noe med det skarpe sollyset utenfor og lukten av gress og sol og frihet som blandet seg med den rare lukten av jentehår.

Alt dette har vi felles, de fleste av oss. Nesten alle har vi sprunget ut av en kirke for å ta sommerfriheten i besittelse, ikke en gang, men mange ganger. Derfor burde vi kunne forestille oss den uhyrligste av alle tanker: Dette at mens ungene trenger seg sammen foran døra der det alltid står en skinnmager kirketjener, mens noen napper noen i hestehalen, og lærern later som hun ikke ser det, for friheten har nærmest begynt for henne også, mens hodene tømmes for overlærerens tale og prestens formaninger, raskere enn en sjuåring når å få et skrubbsår på en kirketrapp, mens alt dette skjer

lukker døra seg langsomt bak oss, og en skoleklasse blir igjen der inne.

Ikke for en ny preken. Ikke for en natt eller en dag, men hele sommerferien. Hele året. Det er som et klassisk mareritt. Idet du er nesten fremme ved døra, kjenner du hånden på skulderen, og en stemme som sier: Ikke du. Du blir her inne. Du skal være her under glassmaleriene, omgitt av den kjølige murlukten i kirken sommeren gjennom.

Det forferdelige med dette marerittet er selvfølgelig, som alle for lengst har forstått, at dette ikke er hentet fra en drøm. Det er slik det er. Når noen hundretusen unger akkurat i disse dager springer ut til geiterams og sin første nærkontakt med et annet mennseskes tannregulering, er det seksogtjue som skal kjenne hånden på skulderen. Seksogtjue unger som skal tilbringe nye måneder innenfor kirkeveggene.

De har sittet der så lenge allerede, at hele resten av livet skal de huske tilbake på barndommen sin og vite at de tilbragte store deler av den i en norsk kirke. Det har gått politikk i livene deres, slik det går råte i en båt, og hele barndommen forliser på veien.

Nå er jo ikke seksogtjue barn så mange, nærmest en pølse i den slaktertida hjemlandet deres opplever om dagen. Det er vel derfor de tross alt blir der inne. For de veit at om de går ut, kommer det en politimann og henter dem, og mamman deres, og pappan deres, og sender dem tilbake til slaktertida. Det er sånn det er. Det er sånn Norge er blitt.

Likevel er de ikke fler enn at vi godt kunne latt dem springe. Vi kunne ha latt dem følge den strømmen av feriebarn som skal spre seg ut av kirkeportene og fordele seg over landet, vi kunne ha latt det skje, og glemme det. Om ikke annet så fordi det er ubehagelig å ha dem der. Det gir feriefølelsen en vond smak i munnen, når man ikke kan kjøre forbi en norsk kirke i solvarmen, uten å lure på hvor mange som sitter der uten å slippe ut.

Kirkeasylantene er ikke vårt problem, sier Grete Faremo og Justisdepartementet. Men der tar hun feil. Hun kan godt forherde sitt hjerte og sove godt om natta og ikke bry seg. Gode politikerargumanter har hun sikkert også. Undersøkelser som viser at det ville være uretferdig mot resten av verdens befolkning, der det er hopetalls av mennesker som har det verre, om disse skulle få lov til å bli her. Faren for konsekvensene. Hvordan skulle det gå hvis alle gjorde slik. Og regler er regler og til for å følges. Alt dette pratet som alle de andre ungene nå skal få legge bak seg noen lykkelige sommeruker. Likevel lyver hun, både for seg seg selv og for oss andre, når hun sier at det ikke er hennes problem. Barn som sitter innesperret er alltid et problem, i alle fall for den som kan, med et pennestrøk, slippe dem ut.

Lar vi det være, nemlig, blir det igjen mindre av mennesket i oss. Og da hjelper det ikke at vi snart er ferdige med siste vers av nå livnar det lundar. For da har vi ikke skjønt hva det handler om. Da hjelper det ikke at det snart er vår tur til å springe ut og ta friheten i besittelse. For da har vi glemt hva den er til.