Tv-programmet Casino, som bare et mindretall av nasjonens innbyggere har hatt anledning til å glede seg over, hadde sist uke sin siste sending. Denne begivenheten ble markert på fire helsider i landets største avis, og omtrent tilsvarende oppfølging i den øvrige presse.

Samme dag ble - for eksempel - tilstanden i San Salvador tilgodesett med en notis som i spaltecentimetre utgjorde en snau åttiendedel av den informasjonen vi fikk om casinos endelikt, akkurat nok plass til å fortelle at hver måned blir tre barn drept eller lemlestet av miner.

Nå kan det selvfølgelig tenkes at noen i avisredaksjonene faktisk, og helt på alvor mener at det er en åtti ganger større og mer skjelsettende begivenhet at det dør et TV-program der man kan vinne en million, enn at det dør noen unger som tråkker på gjenglemte landminer i en Søramerikansk avkrok. Der nede er det jo ikke noen million å vinne, hverken for den ene eller den andre, og aller minst for den som snubler borti en mine.

Men jeg tviler på det.

Akkurat som jeg tviler på at Dagbladet, som går for å være mer intelektuell enn VG, og derfor satser på forskning, faktisk mener at det er en viktig nyhet fra vitenskapens vidunderlige verden de bringer, når de bruker førstesiden på å fortelle om en forsker som har funnet ut at byfolk er smartere enn folk på landet. Eller den oppsiktsvekkende nyheten om at man blir en bedre bilist av å pusse tenna ofte.

Det er all mulig grunn til å tro at også de som setter dette på trykk, rister på hodet og stønner herregud for noe sludder, sånn omtrent hvert femogtyvende minutt, mens de holder på med det. Det må nemlig være svært få mennesker som for alvor mener at det er noe særlig til nyhet at tause birgitte likevel ikke er så taus, eller at programlederpartneren hennes er glad i golf og har tjent så mye på programmet at han kan sette over styr åtte millioner kroner på et block-watnehus med elefantsyke som er utropt til sommerparadis.

Som man hører vet jeg alt om dette programmet, bortset fra hva det handler om, jeg har nemlig aldri sett det. Men jeg er en ivrig avisleser, og derfor vet jeg mer om Halvor Flatland enn jeg vet om Tsjekkias statsminister, jeg kjenner bedre til Siri Kvalvogs ferieplaner enn tilstandene i Øst-timor. Norske avisredaktører har valgt å prioritere mitt inntak av kunnskaper på denne måten, og sløv som jeg er lar jeg dem gjøre det.

Jeg veit hvor mye Slanke-bjørn veier for tiden, jeg veit hvordan tatoveringer Pamela Anderson bærer, jeg veit Gud hjelpe meg hvor hun har dem også. Fordi den menneskelige hjerne er høydepunktet av jordisk biologi, fordi jeg faktisk er utstyrt med dette mest ubegripelig vellykede instrument verden har sett, er jeg i stand til å ta inn og registrere ti-tusenvis av slike meldinger hver eneste dag.

Og det er her jeg gripes av frykt. Herren forbarme seg, tenker jeg, har jeg kanhende stuet skuffene der oppe fulle av dette? Ett eller annet sted på harddisken min ligger alle opplysningene om Tause Birgitte og Halvard og tar opp plass, plass jeg kunne ha avsatt til å sette meg inn i kvantefysikk eller demografi i den tredje verden. Langsomt og sjelvende registrerer jeg at hjernen min fylles til flomålet med søppel. Det renner over der av fullstendig overflødig kunnskap, brokker av det reneste sludder som når som helst kan komme til å skvalpe ut av munnen. Pussig gitt, at Halvor Flatland har større Golf-handicap enn Trygve Hegnar, kan jeg komme til å si en dag, om jeg ikke passer på. Eller: 'tror dere det er sant at man kan få altzheimer av å snakke i mobiltelefonen?'

Og det er nettop dette som er problemet. For jeg kunne selvfølgelig vist meg bedre enn dem. De dytter riktignok alt dette opp i trynet mitt flere ganger om dagen, men jeg trengte jo ikke ta det inn. Jeg kunne ha holdt Martha Loises hestetrenere, Kristin Moes foretningstransaksjoner og Halvor Flatlands feriesteder på avstand, og i alle fall ungått denne snikende følelsen av å være dum, av å hardstappe hjernen min med søppel. Men lett er det ikke.

En ting er at forsluddringen i offentligheten snart er total og ugjennomtrengelig. Verrde er at den ikke holder seg for seg selv. Den blir bragt til meg sammen med en og annen vesentlighet, og av mennesker som i andre sammenhenger, for eksempel som lederskribenter, eller når de deltar i diskusjonsprogrammer på TV, forlanger at jeg skal ta dem alvorlig.

Og det burde jeg kanhende gjøre. Ta dem svært alvorlig, til og med. Tross alt kontrolerer de ikke bare innholdet av min egen hjerne, men også hjernene til mine fire millioner med-nordmenn.

I Italia klarte som kjent forsudringsflodbølgen å skvalpe seg helt inn i parlamentet, og best som det var, hadde man fått en Casino-konge som statsminister. Akkurat det trenger vi ikke frykte i Norge. Våre politikere oppfører seg som det allerede.