Dette landet er i ferd med å bli langsomt okkupert. Jeg veit det, for jeg har vokst opp med sciens-fiction-fortellinger i svart/hvitt, som redegjør i detalj for hvorledes interplanetariske despoter går fram for å bytte ut hjernene våre med agurksalat og gjøre oss til slaver i saltgruvene på Saturn.

Derfor kan jeg kjenne igjen en utenomjordisk okkupasjonsmakt når jeg ser den. Og første skritt er alltid det samme; det gjelder å få oss til å tenke likt, og tro at vi liker det. Og hvor burde man slå til, om man ønsket en smertefri kollektiv hjernevask? På det helt basale. Det aller mest nødvendige.

Nemlig på maten.

Det var en tid, og det er ikke lenge siden heller, da det med mat var en høyst individuell affære, preget av bosted, bakgrunn, humør og smak.

Selv er jeg vokst opp i en by. Jeg husker hvordan det var å komme inn i en butikk på landet. Alt var annerledes. Butikkdamene, lukten, smaken, innredningen, vareutvalget, måten man snakket til hverandre på, det var et eventyr av forskjellighet, en utfordring til nysgjerrigheten, man måtte lære seg å gå i butikken med øynene, ørene og nesa, man måtte finne butikkens humør, dens stemning, om man skulle få seg fire liter melk og et halvkilo margarin. Selv bydelene i Oslo hadde intil for kort tid siden dramatisk forskjellige butikker.

Så var det altså, en gang i de uhyggelige åttiårene, at de første agenter introduserte okupasjonens kodeord. Konsept, sa de. Butikkonsept. Og de var bevæpnet. De hadde infrarøde laserpistoler til å lese prislapper med. Zapp, sier det, eller blip, akkurat som i min barndoms filmer når livsfarlige zorger fra det yttre rom retter drepende skudd mot romheltene.

Og allerede nå har de kommet så langt at her jeg sitter i et studio på Marienlyst, er jeg i stand til å beskrive, i detalj, innredningen i RIMI-butikken i Karasjok. Og det enda det er hundreogfemti mil til Karasjok, og det er ti år siden sist jeg var der. Jeg veit ikke engang om det ER en RIMI-butikk i Karsjok. Men hvis det var, ville jeg vite hvordan den så ut. Den ville nemlig være helt maken til den som ligger rett nedi gata her. Ikke bare i innredning. I vareutvalg, i betjeningens klesdrakt, alder, og langt på vei utseende, alle de ansatte er nemlig høyst underbetalt ungdom mellom 16 og 27, mennesker som i konsept-språk heter fleksibel arbeidskraft. Det betyr på normalnorsk at de kan skubbes ut av døra når man har funnet enda en arbeidsbesparende liten detalj som gjør dem overflødige. Det er det det handler om nemlig. De arbeidsbesparende detaljene hviler over disse konseptbutikkene som en mare. Stjernepistolen de bombarderer datakoden på servelaten med, rullebåndet som drar den ferdikapakkede plastfrukten mot bæreposen, en slags fix liten automatisk vekt som gjør at man bare kan feie overprisede bleke tomater forbi kassa for at den skal registrere prisen, plastkortleseren med tekekontakt direkte til din private bankkonto, alt sammen har en eneste hensikt; å klare seg uten mennesker.

Det er derfor, for å gjøre oss, menneskene, overflødige, at kunder over hele landet går og tråkker rundt i de samme fortvilende kjønnsløse, usjarmerende, luktfrie omgivelsene. Det er derfor vi har måttet venne oss til at samtalen, som siden de første arabiske karavanenes dager har vært grunnlaget for enhver handel, ordene mellom selger og kjøper, den menneskelige strengen fra den som har noe til den som overtar det, denne samtalen er blitt redusert til ett ord, til et grynt, idet kreditkortet piper gjennom betalingsterminalen: POSÆ?

Så står vi der da, som hodeløse hjernevaskede tullinger og nikker, stumt. Vi har handlet det samme, alle sammen, fra Kirkenes til Mandal, de samme gjennomsnittsvarene en eller annen i konseptmafiaen har funnet ut representerer nasjonens minste felles multiplum av behov. Slik har krotakaker blitt erstattet av frossenpizza og tørrfisk av fiskepinner.

Okkupasjonens annen fase er allerede i gang. De har fått oss til å kjøpe likt, nå vil de ha oss til å lage maten på samme måte. Ved inngangen i alle disse butikkene ligger det nå ferdige oppskrifter, med tilhørende kjøpelister, på det de kaller dagens middag. Målet er at hele landet skal sitte på samme tid og spise det samme fantasiløse oppgulpet av liksomføde konseptagentene har tenkt ut.

Det eneste som liver opp i den kjøleskapsliknende og rumfartssterile innredningen i disse butikkene er fargesprakende selvskryt, løse påstander om at det finnes en kuttistisk ideologi og en god hensikt om å gjøre livet lettere og billigere for oss alle. Dette er okkupasjonens propagandaapparat, og som all krigspropaganda er den forløyet intil det groteske, den betyr nøyaktig det motsatte av hva den sier. Den eneste mål og hensikt med det hele er å redusere oss fra mennesker til kunder, å gjøre hverdagen dyrere og kjedeligere for oss.

Og så - med tid og stunder - å gjøre oss til slaver i saltgruvene på saturn. Bare vent.