Det er liksom ingenting som er som det skal være med grand prix lenger - eller eurosong som det heter med en underlig språklig hybrid.

Jeg mener, jeg har vokst opp med dette programmet som det ultimate bad-taste-eksprimentet, et slags mentalt handicap-ol med øvelser som 'hvor mye dustete kan man gjøre med et symfoniorkester', eller 'hvor stygge hårfrisyrer kan ballansere på et popsangerinne-hode'. Den gangen da det var orden på ting, da tradisjonene ble holdt i hevd, speilet sangtitlene åndsnivået på programmet, de het ting som digi-loo digi-lei, ding-ding-a dong, oj-oj-oj eller bom-bang-a-bang, hvis de ikke rett og slett het haleluja.

Artistene hadde ufikse rosa epåljet-kjoler som kunne få en barbidukke til å rødme, scenografien var inspirert av campingvogninnredning, sverige ga null poeng til norge og det samme gjorde resten av europa, og det var som det skulle være.

Det var som det skulle være, for i denne lykkelige uskyldstiden hadde norge et selvbilde i overenstemmelse med folketallet - vi var et lite og ganske pønsjt land i verdens utkant, som mimet så godt vi kunne i selskap med de store, for å skjule våre bondske manerer.

Å være norsk betydde, bare for en ti femten år siden, å kunne fange en hummer med hendene, men ikke ane hvordan man spiste dem uten å bruke fingrene. Nå er det - med rekordfart - blitt omvendt.

Jeg veit ikke når det snudde, det er som når en flaske går over fra å være påbegynt til nærmere halvfull, det har bare plutselig skjedd, umerkelig som en tyv om natten. Plutselig tar vi det som en selvfølge å havne i tet, eller å vinne, pyt-pyt, sier vi, det er vel ikke verre enn å arrangere OL, vi kan vel altids riste ut av ermet en internasjonal popstjerne til å lede programmet og en hollywoodregissør til å lage filmsnuttene, kan skjønne det.

Vi oppfører oss kontinentalt og come-il-faut og selvfølgelig kan jentene fra voss i våre dager si "le-paye-bas: dix point" på fire språk og i virtual reality uten at noen hever et øyebryn.

Det har bare blitt slik, det kom vel med pengene tenker jeg.

Nå for tiden må vi til de absolutte utkanter av europa for å finne en grand-prix-oppfatning vi kan kjenne igjen. Island stilte med den eneste skikkelige sangtitlen, nemlig sjubidu, det ligger på et akseptabelt nivå. Finland oppnådde en nogenlunde normal poengstatus, og en og annen middelhavsstat holdt i hevd den keitete koreografien fra søttitallet.

Men det var - når sant skal sies - langt mellom drammene i Oslo spektrum. Det hele var motbydelig normalt, nesten som om det skulle ha vært et poeng dette programmet, som om det skulle ha dreid seg om noe annet enn å formidle maksimalt likegyldig musikk på minimalt smakfull maner. Og det gjør det selvfølgelig ikke.

Under avstemningen sto Ingvild Bryn plassert i rene datamanipulerte omgivelser, det var ingenting der, i virkeligheten gikk hun rundt i et tomt rom og lot som om hun så bilder av folk, resultattavler og Morten Harket som snakket i telefonen, intet av det fantes i virkeligheten. Det var bare på lissom og i datamaskinene alt sammen. Akkurat som resten av showet. Man kunne ha plassert en naken keiser på den scenen, og fått datamaskinen til å lage noen flotte klær på ham, og ingen ville ha merket forskjellen. Men det var selvfølgelig svinaktig fint på lissom. Ingen er så flinke på lissom som nordmenn, etter hvert. Selv snøstormen i Oslo dagen før finalen ble en del av den nasjonal-etniske orgasmen kombinasjonen av søttende mai og eurosong ble gjort til.

Det er blitt noe galt, noe ravgærent, når alle våre mindreverdighetskomplekser gjøres til skamme, gang på gang. Norge er blitt i stand til å gjennomføre verdens beste grand-prix-finale og har verdens peneste mannlige pop-sanger til å lede den, som vi gjennomfører verdens bste Ol, pumper opp verdens fineste Olje og har verdens strengeste flyktningepolitikk, snakket bort av verdens dyktigste byråkrater.

Mindreverdighetskomplekser er en uting, men merverdighetskomplekser er verre, og det er det dette er i ferd med å utvikle seg til.

Takke meg til ding-ding-a-dong.