På veggen hjemme har jeg hengende en liten skeiv papirlapp, jeg har til alt overmål rammet den inn, enda det ikke er rare greiene. Det står med trykkskrift NAVN PÅ LEIREN, kolon, og så er det fyllt ut med kulepenn: KNUT.

Endel folk som besøker meg, gamle venner og sånt, smiler litt brydd gjenkjennende når de ser lappen, andre forstår ikke hva det er, og jeg må fortelle dem det: Mitt første dekknavn. Så rister de på hodet over ungdommenstidens lett komiske paranoiditet, og vi snakker om noe annet. Selv har jeg i alle år betraktet merkelappen som en pussighet, ja selv dengang jeg bar den var det med et skeivt flir. Jeg kunne jo ikke ane at det var folk der ute som tok det på alvor.

Siste uke har satt meg på tanken om jeg kanhende burde ha beholdt dekknavnet, sånn for alle tilfelles skyld. De andre fortsatte jo med å leke purk og røver til lenge etter jeg hadde gått hjem. Halvgamle og helgamle menner som ikke hadde bedre ting å ta seg til en å springe etter meg og vennene mine med fotografiapparat og båndopptakere, jeg mener; vi var kanhende litt latterlige, men vi var tross alt ganske unge og drevet av en slags ide, de var mennesker med titler og grader og lønn på statsregulativet som gudhjepe meg kunne funnet på bedre ting å slå ihjel livet sitt med.

Skjønt likevel - det er nesten noe oppløftende i tanken. Mutter og fatter tok verdensrevolusjonen med en stoisk ro grensende til irriterende likegyldighet. For ikke å snakke om mine medelever. Jeg har en lei mistanke om at de ikke helt ut fattet alvoret i situasjonen når jeg fortalte dem at bare var snakk om meget kort tid før Ullern vidregående ville være styrt under lovene for proletariatets diktatur. De tillot seg rett og slett å knise over dette historiske faktum. Enda mer ydmykende - ja nesten direkte pinlig - er det å tenke tilbake på mine forsøk på å få den norske arbeiderklassen i tale. Alle mine heroiske fremstøt for å gi dem del i klassens egen avis, med klassens egen kamp i navnet ble bryskt avvist med oppfordringer om å bli tørr bak øra og liknende. De var ikke bare revnende likegyldige med at jeg hadde tatt deres parti, fra tid til annen kunne man nesten få inntrykk av at de helst hadde sett at jeg lot det være.

Så der gikk jeg da, med dekknavnet mitt, den hemmelige Knut, og bar vel en slags nagende usikkerhet om at det ikke var rare hemmeligheten.

Og først nå, først siste uke, tjuefem år for seint riktignok, men likevel bedre seint enn aldri, har jeg altså fått min oppreisning og min høyst fortjente garanti for at det i det minste var noen der ute som fulgte med meg. Noen som registrerte - bokstavlig talt - hvilke saker jeg valgte å sette som uthengsskilt på mitt unge bryst. Hvilke petisjoner jeg satte navnet mitt under og hvilke jeg lot være.

En herlig tanke.

Skal tro om de fikk med seg hvilken side jeg valgte i den store diskusjonen om hvorvidt det var mindre antiimperialistisk å drikke pepsi enn cola, på tromøya i 1971? Eller hvordan jeg stilte meg til tesen om at homofili ville bli utryddet under sosialismen i Norge? Dette er viktige saker, nemlig, og frem til i dag har jeg båret på en stygg mistanke om at ingen, ingen i hele verden, i grunnen husker hva den hemmelige Knut mente om dette.

Derfor var det jeg hoppet i stolen, da jeg så på TV at Erik Solheim - av alle - stillte en serie uhyrlige krav. Først dette at statsministeren skulle be oss om unnskyldning. Det er selvfølgelig fullstendig på siden, hun burde utbe seg en takk, og hun skal få den. Her og nå. Men det ble verre. Arkivene burde åpnes, sa Solheim, og fikk støtte av - av alle - Erling Folkvord. Har han ingen solidaritet igjen den mannen? For så kom det verste; de burde makuleres.

Makuleres! Jeg protesterer med det jeg har igjen av protestkraft og håper inderlig det sitter igjen en enslig overvåker et sted som kan føye dette til mine andre protester. Jeg forlanger - jeg krever - at min mappe stemples top secret og låses ned i et hvelv, slik at man om hundre år kan fastslå hvilken livsfarlig samfunnsfiende jeg var.

Jeg krever at man sikrer for ettertiden min skarpskodde analyse av hvorvidt piloter tilhører arbeiderklassen eller småborgerskapet, og hvilke følger det vil få for et revlosjonært standpunkt til piloters streikerett på det tidlige søttitall. Eller den historisk-dialektiske forklaring av hvorfor tvangsklipping av langhårete er progresivt i Albania og reaksjonært i Norge.

Og jeg forlanger at man her og nå sørger for at arkivene lukkes for alle andre enn politiet selv. For tross alt - tross alt kan det tenkes at man IKKE har registrert den hemmelige Knut. At han rett og slett var FOR hemmelig, eller rent ut sagt uinteressant.

Og det vil ikke være til å bære.