Det jeg husker best er vel ensomheten der bak althornet.

Jeg gikk og betraktet ryggen til gutten foran meg mellom buene på messingen. En altfor liten gutt på slep bak et altfor stort horn. Og alt gynget opp og ned. Ryggen foran meg, den innviklede messingkonstruksjonen jeg prøvde å balansere i hendene, dusken på lua som hang ned og dasket meg i panna, alt gynget. Helst i takt, det burde gynge i takt alt sammen, men gjorde det bare sjelden.

Notene var montert på en liten klemme foran på hornet. Altfor nær sånn at man måtte smalne øynene for å skjelne dem fra hverandre. Ekle små flekker som minnet om fluer noen hadde slått i hjel med flat hånd, montert langs sine fem linjer, oppspedd med ubegripelige kryss og b-er. Hver eneste liten døde flue betydde en bestemt kombinasjon av fingre som skulle presse ned ventilene på hornet, alt etter hvilken av linjene den var naglet til. Når man gikk begynte de å hoppe opp og ned de også. Sidene på noteheftet var pakket inn i plast, så vi kunne spille selv om det regnet. Det gjorde det alltid. På innsiden av plasten samlet det seg kondens, slik at notetegnene fortapte seg i en grå tåke der inne.

Slik husker jeg det: Med øynene skiftevis på ryggen foran meg, skiftevis rastløst flakkende inn bak den grå tåken på jakt etter den riktige fluen, mens jeg fortvilet prøvde å få fingrene til å sortere ut hvilke ventiler som skulle ned, og beina til å holde samme takt som resten av verden rundt meg, gikk jeg der, mutters aleine midt inne i musikken.

For det var musikk rundt. Masser av musikk. En stor, sammenhengende strøm av musikk, en flodbølge av glad musikk som det var meningen at jeg skulle være en del av, som jeg med lykkelig selvfølgelighet skulle kaste meg inn i og bidra til at fløt vakkert avsted til glede for våre foreldre og overlærer Vinje og pensjonistene på aldershjemmet og småungene som diltet etter oss. Men jeg gjorde det aldri. Som en skibbrudden kjempet jeg mot bølgene, kavet vilt med armene, gispet og stønnet for å holde meg flytende i disse kaskadene av påtrengende hornmusikk. Jeg kjempet med en styrke bare ti år gamle gutter eier, og jeg tror jeg kan si med sikkerhet nå, mer enn tyve år senere: Jeg overgav meg aldri. Ikke så mye som en takt var jeg en del av den samme musikken som de andre. Ikke en av de forpustede, hjelpeløse rautene jeg slapp ut av messingtuten på det monstrøse apparatet tilhørte fellesskapet. De var mine. De skilte seg ut, unike og enestående i et hav av toner som hørte sammen, flettet seg inn i hverandre og dannet et felles bilde. Midt i bildet sto mine toner, malt i andre farger, på tvers av og annerledes enn resten. Som når et barn tegner på et fotografi.

Althornene spiller på etterslagene. Der de andre spiller på taktslagene kommer althornene og lager etterslag, det er sånn det blir ompa-ompa-musikk ut av det. Hadde det ikke vært for oss althornistene, hadde det bare blitt om og ikke pa. Først etter at jeg ble voksen har det gått opp for meg at vi sannsynligvis ble satt til det fordi vi i alle fall spilte ute av takt. Fra tid til annen kunne det vel hende at vi snublet over et korrekt plassert etterslag i det minste. Dessuten var det greiere sånn. Så lenge vi holdt oss til ompa-ingen, så kunne vi i alle fall ikke rote til selve melodien. Den overlot vi til kornettene og trompetene og andre små hendige instrumenter, instrumenter så greie at de kunne holdes med en hånd. Det var lange gutter fra de øverste klassene som spilte dem, de gikk fremst i korpset og bar melodien fram, rett bak lærer Skare med fanen og en liten aspirantpike på hver side av seg.

Vi gikk nesten bakerst. Bak oss var melodien slutt, det var bare trommene igjen, skurrende skarpe trommeslag som beit oss i ryggen. En av gutta fra sjuende klasse gikk bak meg og spilte skarptromme. En skarptromme er jo også grei, du har den på magen som en annen kenguruunge, blikket fritt og ryggen rak, ikke rart han hadde overskudd til å passe på beina sine så de gikk i takt. Mens vi andre som snublet oss fram inne i messingståket måtte passe fingre og noter og ompa og det hele. Han ga meg et rapp over baken med trommestikken når jeg var ute av takt.

Hva de spilte, alle de andre, det har jeg glemt. Det var vel sønner av norge og annen staut, passende musikk, tenker jeg. Jeg kan bare huske andre lyder, surklingen fra munnstykket og de melankolske ploinkene fra regndråper som traff messingtrakten. Det var en slags tømmeventil på siden som man kunne vippe lillefingeren borti og blåse spyttet ut av munnstykket med. De andre gjorde det med en lynkjapp elegant bevegelse på pauseslagene. Jeg hadde ikke tid til sånt. Var det pauser, av og til nesten en hel takt, brukte jeg den til å hente meg inn. Jeg lot det surkle, mens jeg smakte metall, kjente hvordan kelnerjakka strammet over magen og prøvde å blokkere ørene for trommesnatringen bak meg.

Slik var det: En ensom gutt som gikk på baksiden av et altfor stort horn og lengtet vekk. Midt i musikken.