Hva det viktigste var, lærte jeg av bestemoren min. Det viktigste var å være snill. Og jeg lærte det på den eneste måten barn kan lære noe som helst, nemlig ved å se på henne, hvordan hun gjorde det. Noen annen makt enn eksempelets makt finnes ikke i barneoppdragelse. Eller,jo. Det finnes. Og den er lettere å gripe til, det er det som er det dumme.

Tanken på bestemoren min slår meg med full tyngde når jeg ser at en organisasjon som (av alt det de kunne ha valgt å hete) kaller seg Voksne for barn har gått ut og erklært henne krig i helsiders annonser over det ganske land.

Her blir vi presentert for vårt favorittbilde av barn; grinete, tverre, vanskelige å tilfredsstille, og urimelige. Små anarkistiske vesner, Freud kalte dem polymorft perverse, som trenger grenser, flere grenser, for å kunne bli gagns menneske. Etter å ha trålet foreldremøter ganske systematisk de siste femten årene vet jeg at dette med grensesetting er et favorittord og et favorittemne foreldre imellom. Det er antakeligvis derfor smarte reklamemakere har funnet ut at det er en fin profileringssak å hekte et nytt ledd på den kjeden som generasjonene oveleverer ubrutt til hverandre, den kjeden foreldre legger rundt sine barns hals slik at de selv en gang, når de kommer i moden alder kan gi den videre; kjeden som fortøyer oss fast i en ide like gammel som sivilisasjonen; nemlig at det er ungene det er noe galt med.

Derfor er det ikke til å undres over hva jeg hørte nylig, nemlig at før et eksemplar av de mindre blandt oss passerer ti, har de fått med seg rundt tohundreogfemtitusen irettesettelser, og noen skarve titusner oppmuntringer.

Voksne for barn-kampanjen lærer oss ganske mye. Ikke om barn, men om voksne. Oppdragelse - i form av grenser og grensesetting er nemlig noe vi gjør - ikke av hensyn til barna, men av hensyn til de voksne. Det er ikke ungene mine, det er jeg som har behov for at de er i seng i rimelig tid, at de rydder på rommet sitt eller at de svarer pent på spørsmål. Eller for å ta et eksempel fra reklamekampanjen; at de lar være med å bygge eifeltårnet i lego og hopper i bingen i stedet. Ikke en kjeft skal komme og fortelle meg at det ikke er best for poden å få avsluttet byggearbeidet før han legger seg. Derimot trenger jeg selv fred og ro, derfor dytter jeg ham i seng.

Det er altså jeg selv som trenger denne oppdragelsen. De trenger bare sosialiseringen, og sosialisering får de inn ved eksempler. Ser de at voksne er flinke til å sette grenser, blir de med tid og stunder flinke til å sette dem selv. Men ikke nødvendigvis til å holde dem.

Å være barn er per definisjon å være grenseoverskridene. Det er så å si hele poenget med barndomen. Den som er i tvil om det kan prøve å huske seg tilbake til lille skolegård. Husker dere den vesle bleke gutten som fulgte alle reglene? Hele tiden? Som ikke krysset noen grenser?

Åja, de fleste av oss husker ham nok, med et medlidende smil og et undrende spørsmål, skal tro hva det ble av ham? Sansynligvis ikke noe særlig. Ikke bare mistet han all respekt hos de jevnaldrene barna, nemlig. Han fikk ikke noe særlig respekt hos de voksne heller, egentlig. Og det eneste han lærte seg var reglene og grensene, hvilket i bunn og grunn er en svært lett ballast å gå ut i livet med.

Jeg hører snusfornuftens ekko gi gjenlyd i min egen hjerne når jeg sier dette. Konsekvens, rumler det der inne. Har man sagt A, så har man sagt hele tastaturet. De må ha faste holdepunkter, uforanderlige størrelser.

Man kan oppdra en bikkje på denne måten. Men et barn er en betydelig mer mangfoldig mekanisme enn en hund. Faktisk så mangfoldig at det ikke er en mekanisme i det hele tatt. Når et barn og en voksen er sammen, er det nøyaktig femti prosent sjanse for at barnet er mest intelligent. Det er hundre prosent sjanse for at barnet har størst improvisasjonsevne, best tilpasningsevne og størst mulighet for omstillinger. Derfor er det ingen grunn til å tro at ikke barnet skal forstå at det som gjelder nå, kan endre seg i morgen. Den voksne derimot, er et mer begrenset individ, og trenger faste regler.

Et fast holdepunkt, derimot, det trenger de. For eksempel, nei ikke bare for eksempel men helt sikkert; at vi liker dem. Det er omtrent det eneste holdepunkt de trenger, når det kommer til stykket.

Og det både de og vi som bor sammen med dem trenger aller minst er lissompedagogiske firfargereklamer som fremstiller dem som drittunger.