Kamerater og venner - gratulerer med dagen.

Etter at det som i østauropeiske skolebøker omtales som 'den sosialistiske episoden' ble avsluttet på de kanter, er det etterhvert bare en meget liten gruppe stater som benytter 1.maidagens hovedarrangementer til omfattende og vedvarende hyllest av det sittende regime. Som vi vet består denne stadig mer eksklusive klubb stort sett av nyrevlosjonerte u-land, i tillegg selvflølgelig, til Norge.

Det er ikke til å komme unna at det må oppstå en underlig situasjon når underklassens og de forfulgtes markering skal iscenesettes av de som faktisk har makten. Som faktisk er, i det minste daglig spiller ball-i-hatt med makten. En måte å komme unna dette ubehagelige paradokset på, er selvfølgelig å hevde at det her i Norge ikke lenger finnes noen underklasse. Såpass nylig som i min egen skoletid var dette

en helt holdbar påstand, og først i voksen alder har det slått meg at det var de samme de lærte på skolen i sovjet og andre land der klassekampen var opphevet ved et statlig dekret. Men i og med at både Sovjet og min skolelærdom definitivt tilhører historiens skraphaug, og i og med at det antakeligvis ikke er noen som går på ideen om den manglende norske underklassen lenger, må man løse problemet på andre måter.

Det greieste er selvfølgelig å snakke om noe annet. Andre land, andre steder, der man har det verre. Man kan for eksempel snakke om barnearbeid. Hvis det ikke var for at da protesterer - av alle - redd barna. Det har etterhvert blitt så komplisert å fremsette en 100% gangbar, samlende og samtidig ufarlig politisk sak, at det ikke engang er mulig å gå på barikadene for å få opphevet slaveri blant 4-åringer uten at det dukker opp en eller annen smarting og får det du sier til å høres ut som forsvar av lugubre mannspersoner med skumle hensikter overfor smågutter.

Mannen som komponerte dagens melodi - Internasjonalen - var forøvrig barnearbeider. Philip Degetyer ble solgt 6 år gammel til konfeksjonsindustrien. Uten å havne i hendene på hverken halliker eller andre vokse han seg etterhvert fra å være en slavebundet barn til en slavebundet voksen, og beriket oss på veien med Europas flotteste frigjøringsmarsj. Man kan selvfølgelig snakke om slikt. I tråd med dagens tradisjoner kan man holde seg til det klassiske: Sosialisme og fredssak, smi våpna om til plogjern og sosialiser bedriftene. Det kunne man selvfølgelig, hvis det ikke var for at vårt statsbærende sosialistparti, som dette altså handler om, har hendene fulle med å avsosialisere den ene bransjen etter den andre. Og når det gjelder dette med våpen og plogjern, så skal man for det første være varsom med å bringe landbruksredskaper på banen, for da kommer senterpartiet trekkende med situasjonen i utkantnorge, og før vi vet ordet av det han noen sagt EU og det er som å bringe opp et kinkig arvespørsmål i et anstrengt familieselskap. Hele hyggen ved dagen blir ødelagt. For det annet bør man bare mumle når det er snakk om våpen også, for situasjonen er altså den at vi har gode inntekter av blant annet mineproduksjon her i landet, og det er arbeidsplasser inne i bildet og det ene med det andre. Smi plogjerna om til våpen, som er det mest logiske å si, arbeidsplassene og EU-tilpassningen tatt i betraktning, gjør seg dårlig som parole for dagen.

Miljøvern er selvfølgelig en sak, sogar en sak i tiden, men det gjelder å trå varlig her også. Skal man få utbygging av gasskraftverk til å høres ut som et miljøtiltak trengs det noen spaltemeter med logisk akrobatikk, og det er det som kjent ikke plass til på en standard 4 ganger 1 meter paroleduk.

Det er i det hele tatt ikke så greit, og den skitsofrene situasjonen som oppstår når makta skal lede de maktesløse, åpner selvfølgelig markedet for andre. Derfor så det en stund ut som om vi ville få Øystein Hedstrøm, kinotaleren fra Godlia, som første-mai taler i hovedstaden, slik at det i alle fall ville ha blitt protest, om enn en underlig protest å fremføre på den internasjonale sosialismens festdag. På den måten ville selvfølgelig parodien ha blitt fullkommen, men ikke engang som parodi er det noe særlig å more seg over. Det eneste ved mannen som kan leder tanken henimot solidarisk fordelingspolitikk er måten han sprer hodehåret sitt på, og det er en fattig trøst.

Slik sett er det langt å foretrekke å beholde dagen som en diffus blanding av tradisjon og kompromiss. Den tid kommer tidsnok da det blir alvor.