Saddam Husseins bøllekultur er i ferd med å etablere seg i Norge. Dette er, som man vil vite, Carl Ivar Hagens beskrivelse av norsk innvandringspolitikk, formidlet ikke bare via alle norske medier, men også world-wide via internett, sogar helt til Bagdad, der Saddam Hussein selv kan lese det, formodentlig - må vi tro - med den største selvtilfredshet. Her er vi sannelig på plass i Norge også, tenker nok Saddam der han sitter foran pc-n sin, og bestiller en dobbelt whisky og en massehenrettelse av kurdere i pur fornøydhet.

Her i landet er nemlig den samme Saddam stort sett - og med rette - forbundet med snikmord på nære slektninger, organisert terrorbombong, giftgass mot sivile, okkupasjon av nabostater, utsulting av spebarn, offentlig pisking, bestialske henrettelser og folkemord.

Slik er det altså i ferd med å bli her også. Jeg synes sannelig jeg kan merke det. Her om dagen var det for eksempel - og jeg har det fra Hagen, i samme tale, en Imam som nektet å følge røykeloven i et borettslag på Stovner. Der kan vi se - folkemordstilstandene nærmer seg.

La oss gjøre et tankeekspriment. La oss tenke oss at et menneske som faktisk er saklig uenig med Hagen, et menneske som mener at innvandringen i Norge stort sett handler om en sammensatt gruppe, de fleste greie, noen mindre greie, som hver og en bærer noen goder og noen problemer med seg, det fører til hyggelige grønnsaksbutikker og vanskelige svømmetimer, pussige misforståelser på foreldremøter og kulturell berikelse, det er i det hele tatt en litt av hvert-situasjon som definitivt hører til blant de mindre saker i verden slik den faktisk ser ut i dag. La oss altså tenke oss at et slikt menneske av en eller annen absurd grunn ønsket å svare med samme mynt, ønsket å legge seg på samme retoriske nivå.

Da måtte man finne en like borti-alle-staur-og-vegger-sammenlikning som den partiformannen stiller opp, og den gir seg på mange måter selv, man måtte si at Fremskrittspartiets landsmøte, med åpne øyne, og med führer Hagens iskaldt kalkulerende viten og vilje, fører arven fra de syngende pøblene i tyske bakgater på tredvetallet videre. Det er akkurat like naturlig å sammenlikne norsk-pakistanske småkjøpmenn og trikkeførere med Saddam Hussein, som det er å sammenlikne Carl I Hagen med Adolf Hitler og Øystein Hedstrøm med Goebbels. Det er det forresten ikke, for mens Goebbels var et demagogisk geni, så er Hedstrøm en kløne.

Skal vi tro ham på hans ord, har han faktisk lest ikke bare en, men hele to bøker, den ene skrevet av en sakesløs norsk forsker og den andre av en saksløs norsk innvandrer, og nå skal de; og jeg siterer Hedstrøm direkte, være fremskrittspartiets støtte i neste års valgkamp, enten de vil det eller ikke.

Dette 'enten de vil det eller ikke', er omtrent slik bøller uttrykker seg, og det passer bra på det stadium i diskusjonen vi har nådd nå.

Men for ikke å gjøre noen urett må vi vel innrømme at Hagen sikkert, etter en stunds leting, vil finne en eller annen norsk innvandrer som faktsik støtter Saddam Hussein. Han vil riktignok meget lettere finne representanter for Saddams ofre, og det er jo det groteske i uttalelsen, at den vil ramme mennesker som har mistet sine nærmeste på grunn av diktatoren i Bagdad, men la gå, en eller annen mørkhudet med Saddamsympatier finnes sikkert innenfor kongerikets grenser, og da har vel Carl-Ivar sine ord i behold?

Mm. Omtrent like mye som man har sine ord i behold om man sier at herr Hagen er Hitlers arvtager og fremskrittspartiets lokallag er å sammenlikne med SS-stormtropper. Leter vi en stund så finner vi nok nemlig ganske sikkert en og annen forvirret fremskrittspartivelger med Mein Kampf i hylla og Hitlerbilder på kaminhylla. Bare spør Hedstrøm.

Og slik kan det fortsette, og kommer antaklig til å gjøre det i tiden fram mot neste valg. Poenget er at det er praktisk talt umulig å møte Hagen med samme mynt, og det er svært viktig å ikke gjøre det, for det heri den egentlige forbøllingen ligger. At debatten forråes til et nivå der intet trick er for plumpt, ingen sammenlikning for grotesk, ingen mistenkliggjøring er for uforskammet.

Til sist - og det er ikke lenge til heller - vil vi ha en situasjon der alt som har med innvanndringsspørsmål å gjøre fortaper seg i en gjørme av mistenksomhet, utokumenterte påstander og halvkvedede viser, og det hele dreier seg om å slenge dritt på mennesker man ikke kjenner.

Og da, først da, er det at bøllekulturen har seiret. Slik sett kan påstandene fra Fremskrittspartiets talerstol bli selvoppfyllende. Det verste er at det kanskje var meningen.

Carl Ivar Hagen velger altså å sammenligne situasjonen i Norge med verdens grusomste terrorregime, fordi vi tar inn, meget motstrebende, noen ganske få fattige, utstøtte eller forfulgte menneker. Langt færre enn for eksempel Sverige, for ikke å snakke om Tyskland, som vel må være Saddams brohode i Europa.

Hagen gjør selvfølgelig dette for å få fram et retorisk poeng. Og hvordan skulle man så, hvis man ønsket å bevege seg på dette retoriske lavnivå, svare ham?

Og hvorfor? Fordi vi har

Han er kort sagt blitt det nærmeste vi kommer en beskrivelse av den personifiserte ondskap, i alle fall i moderne tid.