Den som i den senere tid har kjøpt en pakke egg, eller en liter melk, og det har jo de fleste av oss gjort, har også, på kjøpet, gratis og franko, motatt en gratulasjon.

"Gratulerer", lyser det mot meg fra innsiden av den resirkulerte eggkartongen; "du har gjort et godt-norsk kjøp!" Den vennlige vesle hyllesten skal nok oppfattes som en hedersebevisning, jeg skal få følelsen av at jeg har gjort en fortjenstfull handling og bidratt til å holde landet sunt og friskt og salmonellafritt. Den er da også, som seg hør og bør, ledsaget av en liten medalje der man imponerende nok har fått med seg en sunn norsk bondegård, en ren norsk fjord, et nypløyet jorde, et slogan (som det heter på norsk), og bak det hele den oppgående sol slik den bare stråler i norskproduserte egenannonser og plakater fra den tredve år gamle kinesiske kulturrevolusjonen.

Alt sammen på en flate som dekker mindre enn den stadig mer usynlige norske tikronen.

Fordi jeg reagerer akkurat slik reklamemakerene har forutsatt, assosierer jeg øyeblikkelig dette vesle symbolet til utallige reklamefilmer for den samme god-norsk-kampanjen, filmer fulle av blomstrende budeier, mettglinsende kuer og sprengfulle jur både her og der, kløverenger, timotei og steinrøyser nedi enhver bakke, trekkspillmusikk i sommernatta og smaken av min første brødskive med brunost.

Og først og fremst blir jeg fyllt av en diffus trygghetsfølelse idet jeg knekker egget oppi panna der jeg først har brunet litt smør (et annet godt-norsk-kjøp) - her er det ikke noe tull, det jeg snart skal putte i munnen er herfra, det er trygg og stabil spise. I utlandet er som kjent selv kuene spenna gærne og påfører oss sykdommer fulle av konsonanter ingen nordmann tar i munnen i edru tilstand. Utenlandske dyr er som utlendinger flest - tvers gjennom upålitelige. Afrikansk biff er full av negerbasiller, engelsk kjøtt er like spinngalent som kongehuset deres, og det skulle ikke undre meg om det var en sammenheng her, jeg bare minner i forbifarten om at prinsessen av wales lider av bulemi, som direkte oversatt betyr oksehunger, det engelske storfeet har med andre ord en klov med i spillet her også - amerikanskprodusert sjokoladepålegg vil jeg ikke engang snakke om, den gamle vittigheten om det er noe vi har spist eller noe vi skal spise ligger alt for langt framme på tungen.

Utenlandske dyr er suspekte allerede i mors liv - selv som et umelende egg kan de bære med seg salmonella og annen diffus styggedom, derfor blir norske pakketurister oppfordret til bare bare å spise egg i hardkokt tilstand der ute i det fremmede. Med reklamefilmene i bakhodet kan man jo spørre seg hva de har der å gjøre, annet enn å lengte hjem.

Men mitt egg er altså godt norsk - like norsk som soloppgangen - og som sådant rent, friskt og hevet over enhver mistanke. Det er nemlig det det vesle merket ønsker å signalisere - hevet over mistanke.

Vi som har den tvilsomme fornøyelsen av å bo i landets hovedstad skal nå få være med på neste omdreining av godt-norsk-skruen. Vi skal nemlig - de av oss som til forskjell fra Kongen og Erik Bye både er født her og kan føre våre aner ubrutt tilbake til en husmannsplass der bare bygdetullingene unnlot å emigrere - få kjenne velsignelsen av et hevet-over-mistanke-stempel, ikke bare på våre matvarer, men også på oss selv, på vår egen panne, så å si. Ingen skal få regne ut hva jeg koster. Ingen skal saumfare mine tvilsomme belastninger på det norske skolevesen, sosialvesen og fengselsvesen i en omtumlet ungdom. Jeg er nemlig godt norsk.

Annerledes med de andre. Disse som lik salmonellabefengte egg og kugærent kjøtt har invadert norske frysedisker og nå takket være et handlingskraftig byråd skal veies og måles og fremfor alt kalkuleres.

I og for seg er det urettferdig å stirre så enøyd på dette. Det nyslåtte byrådsalternativet innebærer selvfølgelig mye annet, også, ved siden av det famøse innvandrerregneskapet. Det største politiske gjennombruddet forøvrig er for eksempel å slippe brennevinsserveringen løs over alle støvleskaft. Enhver som ferdes i Oslo nattetider kan jo ved selvsyn erfare at hvis det virkelig er noe denne byen trenger nå, så er det mere brennevin. Om ikke annet så for at vi skal ha noe å drukne de forskjellige byrådenes dumheter i.

Så hvorfor denne voldsomme fokuseringen på et regnestykke? En serie tall med plusser og minuser mellom har vel aldri gjort noen skade?

Sikkert ikke. Men det er som med matvarene. Det er bare propagandaverdien i det som er plagsom. Alle som engang har kunnet sette tenna i en sydlandsk tomat og sammenliknet med de bleklyserøde drivhusgreiene vi kaller tomat her på berget vet at dett godt-norsk snakket er - skal vi si; litt overdrevet?

Men det er greit nok - eller ille nok - alt etter som hvordan man ser det, med mat. Når det handler om mennesker gir det en ekkel smak i munnen.

Godt norsk eller ikke.