Er så mye som femti prosent av befolkningen feiginger? Så feige at de rent ut sagt ikke tør si hva de mener?

Jeg spør, fordi jeg kom i skade for å se på diskusjonsprogrammet Lønning direkte i forrige uke. Dagens emne var yttringsfrihet, det vil si innvandring, for Lønning dirkte handler alltid i en eller annen forstand om innvandring. Dagens programleder var som vanlig Carl Ivar Hagen. Det har alltid undret meg hvorfor dette programmet har navn etter den relativt bleke statisten Lønning, og ikke etter hovedfiguren Hagen, det burde selvfølgelig hett Hagen direkte, men det samme kan det være, tross alt er det jo Lønning som har grepet om det viktigste, nemlig telefonavstemningen.

Og emnet for telefonavstemningen var altså: Tør du si hva du mener om norsk innvandringspolitikk? Til dette svarte altså femti prosent nei. Hvis vi skal ta dette høyst tvilsomme statistiske utvalg på alvor, hvilket det i utgangspunktet ikke er noen grunn til å gjøre, så er det altså slik at annethvert menneske vi treffer på bærer dulgte hemmeligheter med seg, mørkets meninger som de ikke tør dele med noen, som de kanhende bare hvisker frem for seg selv foran speilet, i natten, bak lukkede dører.

Grunnen til dette er angivelig den norske rasismeparagrafen, en tidvis slumrende lovbestemmelse som gjør at for eksempel Jack Erik Kjuus, leder av hvit valgallianse, nå er stevnet fordi han har sagt at adoptivbarn bør steriliseres. Nå kan man mene hva man vil om det, man kan også mene at det er underlig å trekke mannen for retten når han sier noe som hører hjemme i et galehus eller på en revyscene, men la gå, det er altså forbudt. På samme måte som det er forbudt - for eksempel - å si at Jack Erik Kjuus er en ekkel slimklump. Jeg har aldri egentlig tenkt på det som et yttringsfrihetssproblem at jeg ikke har lov til å si at Jack Erik Kjuus er en ekkel slimklump, jeg lar være å si det, og ferdig med det. Ikke har det plaget meg at han kanskje ikke har lov til å si at alle små koreaban bør nektes å formere seg heller. Men det er altså - angivelig - et ytringsfrihetsproblem.

Det forsto vi da den forrige som ble rammet av paragrafen sto fram, som det heter, hun heter Vivi Krohg og ledet noe brunstripete greier på åttitallet, og uttalte seg om negre og intelligens i den forbindelse. For det fikk hun en betinget dom og ble således et offer for ytringsfrihetens sak, på linje med Salman Rushdie, eller de tusenvis av journalister som sitter fengslet verden over fordi de har talt mot sine regjeringer.

Her et sted var det proposjonene skle ut av kontroll. Det er klart at det ER en begrensning i den norske yttringsfriheten hvis forskjellige slimklumper i ytterkantene ikke har lov til å gulpe opp hva de vil om tvangssterelisering. Men det blir et stusselig lite inngrep i forhold til det kampen for yttringsfrihet faktisk dreier seg om.

Jack Erik Kjuus burde aldri stå i en rettsal for det han sier, ikke minst fordi vi meget vel kan tenke oss at han blir frikjent. At det norske samfunnet, etter den parodiske rettsfarsen som kommer til å utspille seg, ender med å si at fra nå av er det, via rikets høyeste domstol, besluttet at det er helt OK å si at adoptivbarn skal stereliseres.

Det kan komme til å ende opp med å være av de svært få sjeldne utsagn som får et offentlig-godkjent-stempel på seg, ikke minst fordi at i en rettsal skal alt som taler til tiltaltes fordel trekkes frem. Slik er det, og slik skal det være, all tenkelig tvil skal komme ham til gode, og jeg kan tenke meg så mange andre som fortjener at vi lar tvilen komme dem til gode, men som aldri vil oppleve det.

Så vil vi stå der, da, i en situasjon der de kan styrte fram og si ædda-bædda-der kan dere se; høyesterett har sagt det, det er OK å være for tvangssterelisering. Han vil ikke bare bli martyr, han vil bli det som er enda eklere, han vil bli en seirende martyr.

Og endelig - endelig kan altså de angivelig utallige skaprasistene kunne krabbe fram.

Og det er her det blir litt rart. For hvis det har med slimklumpene og paragrafene å gjøre, så vet vi jo at den bare rammer hvis man tar skikkelig hardt i, for eksempel sier at man ikke skal ha lov til å formere seg hvis man er adoptert. Og det kan da vel ikke være slik at femti prosent av oss mener at adoptivbarn bør tvangsstereliseres?

At annenhver nordmann faktisk vil gå tilbake til en rasepolitikk som i fjor feiret femogfemtiårsjubileum her i landet?

Nei, svaret er antakligvis mye enklere. Det er kanhende femtusen nordmenn tilsammen som mener det. Og de ringte, alle sammen. Det blir femti prosent av innringerne. Det er nemlig trikset med en frivillig meningsmåling der man må melde seg på, bare de galeste lar sin stemme høre.

Det underlige er at programleder Hagen som faktisk har programmet sitt i en såkalt serøs tv-kanal lar denne parodien på en folkemening stadigvekk utgjøre konklusjonen.

Han burde gi et råd til statist Lønning om å stoppe det, om ikke annet så fordi det ga programmet en teoretisk mulighet for å fremstå som noe man skal ta på alvor.