Jeg lider den forunderlige sjebne å være hovedstadsbeboer i et land der hovedstaden bli betraktet som et slags reservat, et unntak fra det egentlige i landet.

Lukk øynene og tenk på noe typisk amerikansk, og du ser skyskraperne på Manhattan. Noe typisk fransk er en Pariser med baugette eller Eifeltårnet. Typsk Dansk er Tivoli i København, og Typisk engelsk er Tower Bridge eller Big Ben. Det typiske manifisterer seg gjennom hovedstaden, som altså betyr hoved-byen, den viktigste byen. Derfor er det logisk at vi også knytter det stereotypisk amerikanske til New York, og overser at de av forskjellige grunner har kalt en annen by hovedstad. Vi kunne i og for seg ha fortsatt i det uendelige, vi knytter Italia til Petersplassen (som altså, hvis vi skal være pinlig nøyaktige, egentlig ligger i et annet land, men skitt la gå), Russland til den Røde Plass og Kina til den himmelske ufreden.

I og for seg er det logisk. Et hvert land, enhver kulturnasjon, har i uminnelige tider fraktet det de er aller mest stolt av til den største byen, til kongesetet og keiserpalasset, og her har de oppført sin praktfulleste, stolteste, vakreste og mest typiske, det de måtte ønske å bli assosiert med.

Si til en utkantfranskmann at du tar ham for å være fra Paris, og han vil briske seg. Prøv så å si til en vestlending at du tar ham for Oslomann, og dukk raskt før svingslaget kommer. Oslo er ikke noe å komme fra, det er et sted man bor av nødvendighet.

Lukk øynene og tenk på noe typisk norsk, og det kommer bilder av fosser og fjell, seterstuer og fiskebåter og i revnerne kun er det vårliv å se. Og det er vi stolte av. Det er barskt å være norsk, for det er bare i revnene det er mulig å bo. Hu hei kor er det vel friskt og lett, synger vi, oppå fjellet, der engelskmennene synger om velsignelsene ved å være a Londoner, eller Franskmennene om gleden over Champs-ellysees.

Vi er stolte av alt i dette landet, bortsett fra hovedbyen, som vi betrakter med skepsis, den er i historisk lys halvdansk, et brohode for futer og knekter og statholdere med tvilsomme hensikter, et rottereir av dekadanse og skjørlevned, en forunderlig by som i tur og orden påførte alle våre store diktere og alle andre som har vært innom ubotelige skader på deres sjel.

Det finnes ingen som helst gangbar unnskyldning for å være fra Oslo. Det betyr at man er en arrogant, selvopptatt blære med lavt selvbilde, som i tillegg har høyere, personlig, skilsmisseprosent, dårligere skattemoral, større CO2-utslipp og dårligere ånde enn den man snakker med.

Dette synet på oslofolk har etterhvert blitt så inngrodd at vi tror på det selv, vi er så smått begynnt å oppføre oss slik. Vi har fått et bystyre som oppfører seg som en motorsykkelklubb på tomgang, og et sett motorsykkelklubber som oppfører seg som et bystyre. De berømte linjer 'O sykkelstyre! O kjærlighet!' har etterhånden en egen, odiøs klang i hovedstaden. Her, og bare her, vekker kombinasjonen av sykkel og styre assosiasjoner om alt annet enn uskyld og ungdom. Snarere tvert imot.

Alt dette må man ha i bakhodet, som formildende omstendigheter, dersom man ennå gidder å følge med i dette års mest absurde politiske teater, nemlig de såkalte byrstyreforhandlinger mellom fremskrittspartiet og Høire.

Allerede her hopper en stor del av lytterne fra utkanten av hører jeg, og det er da også en sterk sammensetning; både by-, styre-, fremskrittsparti og høyre i samme setning. Men verre skal det bli! Oslo Høyre vant som man husker siste kommunevalg, og feiret, som man også husker, seiren med å bli kvitt lederen sin. Så skulle man vel tro at de gjorde slik ethvert lokalt husmorlag eller verdensomspennende konsern gjør, de valgte en ny. Det gjorde de ikke, for ingen vil lede Oslo Høyre. De vet hva som skjer med ledere i Høyre, særlig i Oslo, og de holder seg derfor unna, og bruker all sin kraft og energi på å snikmyrde hverandre politisk i gangene på Høyres hus i stedet for å lede partiet og byen og borgerne.

Slik er det å by i landets største by. Ingen vil lede den, for lederen i Oslo er futens arvtager, statholderens etterfølger, mens en borgermester annensteds er en hederlig mann eller kvinne, byens fremste og verdigste person, selveste kommunestyreformannen sier de kanhende hviskende og beundrende til hverandre over kaffekoppene i småbyene rundt kysten. I alle fall tror Oslofolk at det er slik, der ute i det egentlige Norge, for selv vi har fått inn med morsmelken at det er noe galt, noe uegentlig med oss.

Hos oss er en bystyreformann en suspekt type, et menneske vi tar for gitt at er politisk karrierist, en som slett ikke har byens ve og vel, eller vi og vårt, men derimot seg og sitt som ledestjerne. En opportunist.

Derfor er Oslo en ideell by å være i oppsosisjon i. Som opposisjonell Osloborger har man i det minste gitt det signal til omverdnen at man tar avstand fra dette, hva det nå måtte være, det suspekt hovedstadsaktige ved byen, denne ovenfra-og-nedad-holdningen overfor resten av landet, dette briskende arrogante ved byen. Bare i opposisjon kan en Osloborger signalisere at han eller hun innerst inne tilhører det andre, det egentlige, det virkelige Norge. At man egentlig er av husmannsslekt fra Hedmarken eller fiskerslekt fra Nordnorge, at man bare har snublet innom her for et par generasjoner, men man liker det ikke.

Derfor oppfører Høyre i byen seg egentlig helt fornuftig, når de, til borgernes hujende forlystelse, tråler telefonkatalogen på jakt etter den siste høyrevelger som ikke har sagt nei ennå, de fant til slutt en som ingen har hørt om, og som derfor passer utmerket. Derfor er også hele spillfekteriet med liksom-maktvilje logisk. Hem vil egentlig være ansvarlig for denne galloperende skandalen av en by? Ingen. Hvem vil ikke gjerne sitte og klage over den, i bystyret, over en pils, i en kantine? Alle.

Og Oslofolk klager da også ustoppelig. Det kan ikke graves en grøft i byen eller settes opp en billettautomat på vestlige forstadsbaner uten at borgerne geråder i et grenseløst raseri og buser fram med at det begått overgep.

Slik sementerer de selv bildet av byen som et kriminelt rottereir, der voldtekter florerer i bakgatene og korrupsjon i hovedgatene, eller omvendt, alt ettersom hvilken tid på døgnet det er.

Og de liker det. Egentlig er de nemlig på vei hjem. De er på gjennomreise, alle sammen. Å være Osloborger er noe vi, mentalt forbinder med noe kortvarig. Omtrent som å være Høyreformann.