Jeg kommer fra et land der man spiser salami til frokost.

Denne opplysningen vekker alltid en passe sjokkartet vantro i mer sisviliserte områder av Europa, og tas som det endelige bevis på at nordmenn er et folk som har misforstått de vesentligste hensikter med mat og drikke, som det barbarfolk i verdens utkant vi rettelig er.

Etter å ha avlevert denne åpningssalven til venner som spiser salami med kniv og gaffel før hovedretten, kan man gå over til å fortelle om den tiden da nordmenn måtte kjøpe en kasse øl om gangen, fordi vi mente at på den måten drakk man mindre.

Ikke bare sikrer man seg en hyggelig kveld i lystig lag på denne måten, man gjør også næringslivet i gamlelandet en tjeneste, for alt som understreker det eksotiske ved oss er godt for turismen.

Ikke for det, fler og fler der ute har etterhvert kunnet fastlå ved selvsyn at det norske egentlig er fint lite å lage gode historier om, det blir liksom med salamien og selen, resten er passe prosaiske greier. Korrupsjon og storflyplasser har de selv også.

Jeg kommer til å tenke på dette når jeg leser at 1996 skal bli det store hjemsendelsåret for bosniske flyktninger. Gi dem et telt under armen og sett dem på toget, som det er blitt sagt. Krigen er over, i alle fall sånn passe over, så nå får de hærn fløtte meg hute seg nedover. Dessuten vil de hjem raskest mulig, kom det fram under en konferanse i Oslo forrige uke. Riktignok var det ingen bosniere til stede der og da, men departementet kunne forsikre om at man der i gården hadde det klare inntrykk at de ville hjem, bort fra salami til frokost og kaviar på tube og telehiv og dårlige TV-programmer.

Denne opplysningen er selvfølgelig egnet til å forundre, all den stund det faktisk ser ut til at mange av dem kan komme til å få svært god bruk for det teltet de eventuelt måtte ha under armen, og SÅ dårlige er da vel ikke TV-programmene, og ganske riktig; allerede dagen etter kunne avisene fortelle oss at det er riktig, de vil hjem. Men så mumler de altså noe om at det hadde vært en fordel om de hadde hatt et hjem å komme tilbake til. Det har seg nemlig slik at en god del av hjemmene ikke er hjem lenger, de er faktisk ikke noen ting i det hele tatt.

Og hva har vi så å si til dette? At en avtale er en avtale. Og avtalen var at de skulle reise når krigen var over. Dette er som å oppdra barn. Mot barn og folk som spiser salami med gaffel må man være konsekvent. I og for seg er det underlig at denne reaksjonen har rammet bosnierne. De vanlige nedlatende holdningene blir liksom litt malplasserte her.

De deler vår kultur. De har samme forhold til kjønnene som oss. De ser på politikk, til og med partipolitikk, som oss. De er vant til å være velstående, høyt utdannete europeere, akkurat som oss.

Ikke kan vi komme med det evindelige snakket om såkalt berettiget fremmedfrykt heller, de er rett og slett alt for ufremmede til det. Hvis man plasserer en bosnier i en gruppe på tredve nordmenn, en skoleklasse for eksempel, er det ingenting, hverken i hud- og hårfage eller klesdrakt eller oppførsel eller normer, knapt nok karakteren i norsk sidemålstil, som vil røpe bosnieren. Etnisk sett er de frukter av den samme intense raseblandingen som har frambragt bastardrasen nordmenn, litt av hvert fra her og der i verdens nordvestlige hjørne.

Så hvor kommer egentlig denne overivrigheten til å bli kvitt dem, raskest mulig, fra? Det kan da vel virkelig ikke være dette med salamien? Svaret er selvfølgelig nei. Og i det samme vi har svart nei på det, har vi punktert alt snakket om fremmedfrykt og kulturforskjeller og uoverstiglige barrierer. For hvis disse menneskene, som utvilsomt ikke representerer noen ny og fremmed kultur, noe karriduftende suspekt noe med et uklart forhold til åttende mars og det norske likestillingsombudet, hvis disse, som aldri kan beskyldes for egentlig å være økonomiske flyktninger som skyver en lissomtraurig sjebne foran seg og sleper en halvsuspekt eller helsuspekt, kanhende bent frem falsk identitet med seg, jeg mener; tross alt veit vi at det har vært og delvis er krig der, det har vi sett på tv, altså: Hvis selv disse rammes av alminnelig norsk rasisme og smålighet så faller hele ideen om den forståelige fremmedfrykten sammen. Da er det ikke annet enn griskhet tilbake.

Vi vikke ha dere her, for dere koster for mye. Reis hjem til krigen deres og klar dere sjæl.

Her er det, kan jeg høre, enkelte begynner å stusse. For selv det med pengene stemmer jo ikke. Noen av oss kjenner bosniere og noen kjenner dem ikke, det kommer ut på ett, for de aller fleste har hørt noe om dem og forstått at det er alminnelige, lettassimilerte mennesker, svært mange av dem er i arbeid, mange tar en utdannelse, og selv stortingsrepresentanter som ikke kan forskjellen på de og dem skjønner at det er dårlig økonomi å la folk ta en utdannelse og så sende dem ut i det de skal begynne å bruke utdannelsen sin. Det er faktisk å investere en masse penger i noe som det ikke blir noe av. Hadde vi hatt tålmodighet et par år til ville hele bosnierimporten rett og slett blitt god butikk.

Men hvis det ikke engang er penger, altså vanlig norsk griskhet, ikke den såkalte fremmedfrykten, ikke rasisme og ikke smålig mistenksomhet som ligger bak det usedvanlig lite forståelsesfulle og hodeløse vedtaket om å sette dem på toget med et telt, hva er det da?

Det eneste som står igjen er en underlig, og ikke så lite komisk kulturarroganse. Vi er tilbake ved salamien. Vi har rett og slett ingen interesse av å dele noenting som helst med folk som spiser salami til middag, om det så måtte være den eneste forskjellen på dem og oss.

Det er trist, men det er tristest for oss. For jeg har en mistanke om at det ikke er omvendt.