En eller annen gang, jeg kan ikke riktig huske når, men så forferdelig lenge siden er det ikke, omtrent for et par valgkamper siden, dukket det opp et nytt politisk ord her i landet. Det foruroliger meg en tid at jeg ikke riktig var i stand til å fatte hva det betydde.

Jeg tenker på ordet "fremmedkulturell", som altså ikke henspiller på det som er fremmed og kulturelt, altså for eksempel pekingoperaen. Det har åpenbart heller ikke noe med kultur for fremmede å gjøre, altså for eksempel riksteateret. Den mest nærliggende forklaringen måtte være noe i retning av kulturelle fremmedelementer, altså ting som Macdonalds burgerbarer eller colareklamer på gamle norske stabbur, men det er også et feilspor selvfølgelig. Fremedkulturell, viste det seg, betød mennesker fra en fremmed kultur. Problemet er selvfølgelig bare: Hvor fremmed?

Så fremmed at man ikke kan forstå den, antakligvis. Men hva jeg kan forstå og ikke forstå er jo, skulle man tro, minst like avhengig av meg selv som det er av det fremmede. Ja, når sannheten skal frem er det i grunnen mest avhengig av meg selv. Noen av oss forstår mye, og andre mindre. I Bergen har de for eksempel buekorps, et kulturelt fenomen intet menneske født øst for Arna er i stand til å begripe filla av. Likevel er selvfølgelig ikke bergensere fremmedkulturelle.

Ordet har selvfølgelig ingen mening i det hele tatt, alle kulturer er fremmede eller ingen er det, alt ettersom man velger å stille spørsmål som fremmed for hva, for hvem, når og i hvilken sammenheng.

Likevel er det et ord som fyller en hensikt.

Det viste seg nemlig etterhvert at fremmedkulturell bare var et kodeord, et hemmelig signalord for folk som helst vil si svarting, og som sikkert gjør det også, privat, men som har fått med seg at det tar seg dårlig ut å bruke denslags ord offentlig.

Slik sett er ordet riktig nyttig. "Vi kan ikke ha flere fremmedkulturelle i vår del av byen", kan man for eksempel si. Den som sier det vet at det betyr vi vil ikke ha svartinger her, og den som hører det skjønner det. Budskapet har kommet frem, uten at man har tatt stygge ord i munnen. Omtrent som når min grandtante sier at hun skal vaske hendene sine. Vi vet hva det betyr, begge to.

Jeg slo meg til ro med denne forklaringen, intill jeg her om dagen fikk en sjokkartet opplevelse ved frokostbordet. Ikke ovverraskende var det Aftenposten som brakte historien, og den handlet ganske riktig om en av våre nye landsmenn. Hans beretning satte meg ut av spill en stund, fordi den fikk meg til å tenke at kanskje det likevel er slik at det er kulturelle mønstre der ute som det er umulig å begripe, så umulig at vi aldri, noen gang vil kunne leve i fred og fordrgelighet. Ikke engang på en arbeidsplass, ikke engang i et borettslag, ikke engang om vi legger godviljen til alle sammen. Kanskje noen rett og slett er så annerrledes at vi rett og slett må holde hverandre på avstand.

Han het Dieter, han er fra tyskland, og har vært blant oss i to år. Det vil si at han har bodd her både før og etter den nye røykeloven, som jo ikke er mer enn to måneder gammel. I løpet av disse månedene har han innlevert mellom førti og femti brudd på loven. Når det ikke er fler, skyldes det utelukkende at han ikke har fått tid, skjønt det blir det en råd med nå. Han er nemlig blitt arbeidsløs, fordi han dessverre måtte anmelde arbeidsgiveren sin til politiet. Det var leit, for han likte både jobben sin og arbeidsgiveren sin. Men må man så må man.

Og Dieter må. Han har nemlig rett. Ingen kan ta fra ham dette, at han har rett. Men det er også alt han har.

Han gjør det ikke av tvang eller nød, han er ikke uhelbredelig allergiker, ikke engang så veldig fanatisk på dette med den passive røykingens skadevirkninger så vidt jeg skjønner. Han gjør det bare fordi det er riktig. Har man en lov skal den følges, og de som ikke følger den skal innraporteres til ordensmakten.

Så rett kan man ha. Spørsmålet er hva man skal med det. Vår venn vil kunne neddynge politiet med anmeldelser til midtveis i neste århundre, uten at det bringer annet enn følelsen av å ha rett, Og det å ha rett er noe man skal være ytterst forsiktig med, for selv om det er godt er det et farlig nytelsesmiddel.

Etterhvert blir man avhengig, og som andre avhengige mister man sansen for proposjoner. Og slik blir alkohol, narkotika eller retthaveri det eneste viktige for den som har blitt sittende i beruselsens garn.

Ingen kan nemlig frata ham at alt han sier er riktig. Og alt som kan holde mine barn fra å begynne å røyke er et gode, det er opplagt. Spørsmålet er om han, og endel av hans venner, gjør det. De snakker nemlig ikke til dem, eller til oss andre for den slags skyld. De snakker til seg selv, for å vise seg hvor rett de har. Oss andre melder de til politiet.

Det er slik vi blir fremmede for hverandre. Så får vi to fremmedkulturer i dette landet. En for røykerne, og en for ikkerøykerne.