En gang i tiden, ikke lenger tilbake enn da vi drev og ladet opp til de olympiske begivenheter her på berget, var vi alle ridd av en vanvittig stormannsgalskap på nasjonens vegne. Hvor latterlig dette var, ble vi, høyst fortjenstfult, minnet om av Torbjørn Berntsen her om dagen. Torbjørn Berntsen er norges miljøvernminister. Selv om det ikke alltid høres slik ut.

Det hadde seg nemlig slik i de dager, at man i et ubetenksomt øyeblikk fikk det for seg at vi skulle spille foregangsland i miljøvernsaker. Derfor besluttet man under pomp og prakt - mest pomp, riktignok - at Norge som et av de første land i verden skulle redusere sine utslipp av co²-gasser innen år 2000. På den måten skulle vår vesle polarnasjon vise vei i mørket og bidra til å redde en truet klode fra undergangen.

Alle som har prøvd å slutte å røyke skjønte selvfølgelig hvordan dette måtte gå. Alle som i det hele tatt har brøvd å slutte med noe i det hele tatt, skjønte det. OL kom og gikk, nittitallet gjorde sin entre med bakrus og ettertanke, og regjeringen våknet med hodepine og så plutselig hva de hadde lovet sånn i forbifarten. Det er bare en ting å gjøre med løfter avgitt i forbifarten. Det er å springe fra dem, mens man ennå har fart igjen.

Selvfølgelig skal vi ikke senke co2-utslippene. Vi skal øke dem. Vi skal bygge svære anlegg både her og der med tilhørende firefelts motorveier. Vi skal svi av olje i et tempo som gjør det riktig godt og lunt, og det beste av det hele er at det gjør ingen verdens ting.

For, kunne Torbjørn Berntsen, som altså er norges miljøvernminister selv om det høres ut som om han er noe helt annet, fortelle oss; vi er så få her i landet. Så få er vi at selv om vi kuttet ut alt vi holder på med, ikke brant en dråpe olje og fikk krøtteret til å slutte å slippe ut miljøgasser der de slipper det ut, det lar seg sikkert gjøre med en propp eller noe sånt, hvis vi altså satte oss kurande stille ned i nysnøen og frøys, så ville verdens samlede utslipp av co2 bare falle med skarve to promille, altså så godt som ingenting. Ved en diabolsk tilfeldighet falt disse ordene akurat i det øyeblikk da verdens øyne var limt til kysten av Wales, der det utspiller seg en miljøkatastrofe av verdenshistorisk omfang som det står nordmenn bak. Men som sagt, det var en tilfeldighet og ministeren har under alle omstendigheter sine ord i behold. Det spiller ingen, eller tett på ingen, rolle hva herr Berntsen foretar seg der han sitter i en avkrok og tutler med miljøet sitt. Vi er jo så forsvinnende små i den store sammenhengen. I grunnen er det underlig at han har skamvett til å heve lønn for slike detaljer.

Som sagt; det er herlig endelig en gang å høre en minister som på strak arm er i stand til å inrømme denne nasjonens totale ubetydelighet.

Men når han først har kommet på tanken, hvorfor bygger han ikke sitt resonement ut? Et sted i USA, på et universitet i midtvesten, har noen studenter lagt ut et telleverk som hvert tredevte sekund anslår jordens befolkning. Den som har sans for å kjenne katastrofene komme krypende, kan via internett koble dette telleverket rett inn i sin egen PC, og således kjenne fra minutt til minutt hvordan vi yngler. Takket være dette djevelens urverk vet jeg at akkurat i det ministeren for ubetydligheter kappsprang fra overilte løfter på stortingets talerstol, fantes det i verden fem milliarder, sju-hundre-og-nittiåtte-millioner, fem-hundre-og-trettien-tusen, åtte-hundre-og-femtitre mennesker. Det betyr at vi nordmenn utgjør noe sånt som snaut sju og en halv tiendedels promille av verdensbefolkningen. Null komma sju promille er jo ikke mer enn at man nesten kan kjøre bil, og det er altså akkurat det miljøministeren har tenkt vi skal gjøre.

Her vil det sikkert dukke opp noen bustete miljøvernere med dårlig ånde, slitt islender, mobiltelefon og sans for prosentregning og påpeke at det er et stivt stykke når sju tiendedels promille klarer å svi av to promille av fosilt brensel. Til det er det, etter god miljødepartamental logikk, en ting å si. Nemlig: Og så da? To promille er jo fremdeles nesten ingenting. Ja selv om det var dobbelt så mye ville det jo være ingenting. Tenk på Kina, for eksempel, sier Torbjørn Berntsen, der ville det monne. Og det har han selvfølgelig rett i. Miljøproblemer bør man forsøke å løse i Kina og Brasil og sånne store land, det blir bare plunder og pirk å stelle med det her.

Dette er en frisk og ny tanke fra vårt politiske lederskap, og det åpner uante muligheter. Ta nå for eksempel denne arbeidsløsheten som det bråkes så mye om. La oss gjette på at Norge har anslagsvis en hundrededels promille av verdens arbeidsledige. Det er så lite at selv en homøopat vil kunne bruke det i medisinen sin. Og enda klages det! Det er jo slik at selv om alle i Norge ble arbeidsledige, ja om så selveste Torbjørn Berntsen ble arbeidsledig, så ville det likevel nesten ikke synes på statistikkene.

Eller de gamle og syke her hjemme, som det så ofte blir referert til. Har noen tenkt over hvor få de er, egentlig? I forhold til i Kina, for eksempel? Eller vårt såkalte narkotikaproblem. Om så hele landet vaklet rundt i salig ecstasyrus, et firemillioners rave-party, det er jo ingenting! Det betyr skarve null komma sju promille i forhold til der problemene egentlig finnes.

Der ute, mener jeg. Ute i den store verden, den verdnen som Torbjørn Berntsen plutselig og overraskende finner fram til når han skal forsvare at det faktisk er vi, faktsik verdens snilleste nasjon, som pumper gørra opp i et tempo ikke engang obskure arabiske despoter kan hamle opp med. Det er vi det, som sender gørra ut med plimsollere og svir av så mye vi klarer.

Det er vi som ikke bare har Norges miljøvernminister til å forklare oss hvorfor vi trygt kan gjøre det. Vi har til og med verdens miljøvernminister.

Og det kan vi sannelig komme til å trenge.